Kort sagt, fredag 1. september

Boligsparing for unge, dyrevern, historie, retorikk og bistand. Her finner du dagens kortinnlegg.

Boligsparing for unge treffer alle som vil

Flertallet av de 370.000 som får BSU-fradrag tjener langt under gjennomsnittsinntekten i Norge. Likevel vil Aftenposten avvikle ordningen.

BSU er en på alle måter ønsket spareordning som ved siden av den skattemessige tvisten, gir unge mennesker en fin mulighet til selv å legge seg opp penger til egenkapital til boligkjøpet. Og den introduserer en vane som slett ikke er helt unyttig gjennom livet, hverken for individet eller samfunnet, nemlig at vi alle lærer verdien av sparing. Siden dette er det bankene kaller lange penger, de er bundet i hele spareperioden, kan bankene også tilby fantastisk høy rente på pengene.

Aftenposten har overraskende konkludert med at den bør avvikles og bruker særlig to argumenter: De hevder den er til for barn av rike foreldre og at ordningen gir incentiver til å investere enda mer i bolig.

Det siste argumentet virker rett og slett søkt. Hvis målet er å fjerne skattegoder på boliger, er det vel neppe riktig rekkefølge å først ta skattegodene fra dem som står utenfor boligmarkedet?
Påstanden om at BSU er et skattegode for de rike eller barn av rike, er gammel. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at det i 2015 (2016 er ikke kommet ennå) var totalt 370.000 som fikk fradrag for BSU. SSB har også oversikt over hvordan disse er fordelt mellom ulike inntektsintervaller. Det store flertallet av dem som sparte i BSU og fikk fradrag, tjener under en norsk gjennomsnittsinntekt på rundt 500.000 kroner. Det er vanskelig å skjønne ut fra disse tallene at BSU skal være er en spareordning designet for de rike.

Det er imidlertid en betydelig andel som ikke sparer i BSU. Hva forklaringen er, er det vanskelig å spekulere på. Det kan være at de ikke har inntekt på grunn av studier, eller at de er lite bevisste og ikke prioriterer sparing og planlegging.

BSU-fradraget virker dessuten solidarisk. BSU-fradrag på inntil 5000 kroner betyr forholdsmessig mye mer for en som tjener 200.000 kroner og betaler 60.000 i skatt, enn for en som tjener 1.5 millioner kroner og betaler 650.000 i skatt.

Tom Staavi, informasjonsdirektør, Finans Norge

Vi må bruke verktøykassen fornuftig

I Aftenposten gir Ola Storeng en presis beskrivelse av de utfordringene som følger av at oljeinntektene blir redusert.

«En rimelig lesning av Perspektivmeldingen», skriver Storeng, «er at velferdsstaten etter hvert bare kan videreføres på dagens nivå, hvis økt effektivitet kombineres med økt sysselsetting, økte egenandeler og et høyere skattenivå». Storeng mener at det slik sett er noe «fremtidsrettet over Arbeiderpartiet, som vil øke skattenivået med 15 milliarder kroner i løpet av fire år».
Jeg er litt uenig. Verktøykassen inneholder flere virkemidler enn arbeid, egenandeler og skatt. Det er også viktig å begrense veksten i offentlige utgifter og å redusere noen utgifter.

Det er heller ikke likegyldig hvilken rekkefølge tiltakene gjennomføres i. Det er riktig at det kan bli nødvendig å øke skatten, men det virker ikke fornuftig å gjøre det nå. Det er som i «Vil du bli millionær?»: Et hjelpemiddel som bare kan brukes én gang, bør ikke brukes opp med én gang.

Problemet er nemlig at økte skatter nå utsetter innsats og incentiver til å gjøre noe med arbeidstilbudet og effektivisering av offentlig sektor. Og utsettes det, kan fristelsen til å øke skattene enda mer bli for stor. I så fall er vi inne i en ond sirkel, der økt skattebyrde reduserer viljen og evnen til å arbeide og investere, og dermed også muligheten til å finansiere velferden.
Et alternativ kan, som Storeng skriver, være å forgripe seg på Oljefondet, men det kan ødelegge norsk økonomi og fremtidige generasjoners velferd.
Norge har verdens største offentlige sektor, og den eneste grunnen til at vi ikke også har verdens høyeste skattenivå, er inntektene fra oljen. Det er derfor mest fornuftig at politikerne nå starter med å effektivisere offentlig sektor, fremme verdiskapingen og stimulere flere til å arbeide mer – før de øker skattene enda mer.

Kristin Clemet, leder i Civita

Når argumentene tar slutt

Pelsdyrfarmere Brattebø og Kirkebøen hisser seg opp over Dyrevernalliansen i Aftenposten 30. august. Her er det mange misforståelser, og vi vil derfor klargjøre vår posisjon:

Dyrevernalliansen hjelper dyrene som trenger det aller mest, i intensivt landbruk, pelsindustrien og dyreforsøk. Dyrevelferden i landbruket kan forbedres gjennom mange praktiske tiltak. Norges marginale pelsindustri mener vi derimot bør avvikles på en ansvarlig måte, fordi mulighetene til å forbedre den er dårlige dersom økonomien skal opprettholdes.

Vi bruker kun demokratiske metoder og driver ikke med aksjoner. Derimot jobber vi tett med næringslivet, driver holdningsskapende arbeid gjennom forbrukerinformasjon og er fast høringsinstans for Mattilsynet og flere departementer. Våre veterinærer og andre fagmedarbeidere representerer dyrene i forskjellige offentlige utvalg, og vi deltar i regelverksutvikling gjennom referansegrupper og politisk arbeid.

Brattebø og Kirkebøen er veldig opptatt av at det er et demokratisk problem at AUF har lyttet til Dyrevernalliansen i pelsdyrsaken. Men at en ideell organisasjon som jobber for de svakeste i samfunnet har ytringsfrihet, kan vel knapt kalles et demokratisk problem? I tillegg blander de kortene og tillegger Dyrevernalliansen meninger som vi aldri har fremmet.
Dyrevernalliansen ser frem til en saklig og fagbasert debatt med pelsnæringen heretter, uten bruk av hersketeknikker og myter. For vi vet alle hvem de virkelige ofrene i denne saken her er: Det er over én million rever og minker som hele livet blir holdt innesperret i små nettingbur her i Norge.

Kaja Efskind, Dyrevernalliansen

Misbruk av retorikk

I valgsendingen på NRK 28. august var retorikkprofessor Kjell Lars Berge innkalt for å uttale seg om sitt fagfelt, retorikk – trodde man. I stedet fikk professoren rikelig med taletid til en serie mer eller mindre velfunderte synsinger i beste kommentatorstil om Erna Solbergs og andre politikeres prestasjoner som politiske aktører. Programleders milde forsøk på irettesettelse ga ikke den tilsiktede virkning, og retorikkprofessoren fikk ture frem med sitt åpenbare forehavende, å si hva han synes om dagens politikere. Innslaget var et slående eksempel, av mange, på misbruk av retorikkbegrepet i årets valgkamp.

De øvrige eksemplene på misbruk av retorikkbegrepet er av et litt annet slag. Berge misbrukte sin rolle som spesialist. De andre eksemplene på misbruk dreier seg om selve innholdet i begrepet. Retorikk er pr. definisjon «talekunst eller læren om talekunst». Begrepet har altså et positivt innhold. I årets valgkamp bruker politikerne, og til en viss grad også journalistene, begrepet med negativt fortegn.

Retorikk settes ofte opp som det motsatte av innhold. «Dette er bare retorikk,» sies det. Med det menes at et utsagn er tom staffasje uten reelt innhold. Riktignok er det slik at retorikkbegrepet også inneholder et element av nedsettende betegnelse, fortrinnsvis når det brukes som adjektiv, som i eksempelet «retorisk spørsmål», det vil si et spørsmål som man ikke venter svar på. Men det gir ikke mening å bruke retorikk som ensbetydende med uttalelser uten innhold. Retorikk er og blir kunsten å finne et adekvat, av og til et slående, uttrykk for en mening. Den politiske debatt i årets valgkamp ville stå seg på at man ikke glemte dette.

Tor Strand, journalist og forfatter

Næringslivet skal bidra til en inkluderende vekst og utvikling i sør

I Aftenposten 19. august skriver Norfunds Kjell Roland og Ola Nafstad om betydningen av næringslivet for å skape utvikling og vekst i fattige land.

Men Norfund løfter ikke det viktigste prinsippet det nå er global enighet om: Næringslivet skal bidra til en inkluderende vekst og utvikling i sør. Dette er kjerneprinsippet i FNs bærekraftsmål.

Norge bruker offentlige midler til å styrke næringslivet for å skape arbeidsplasser og vekst i sør. Da har vi et særlig ansvar for å gjøre det vi kan for å inkludere de gruppene FN peker særskilt på.

En stor global næringslivsaktør som Telenor har allerede i flere år innsett at funksjonshemmede er en del av samfunnet. De fjerner barrièrer for arbeidsdeltagelse. NHOs Ringer i Vannet-program har over hundre små og mellomstore medlemsbedrifter som har gode erfaringer med ansettelser av mennesker med ulike funksjonsevner.

Disse kommersielle aktørene klarer det norske bistandsmyndigheter synes blir altfor vanskelig å kreve gjennom næringsinvesteringer.

Hvor er ambisjonene til Norfund på dette feltet, dere som årlig får økte bevilgninger over bistandsbudsjettet?

Morten Eriksen og Trine-Cecillie Riis-Hansen, Atlas-alliansen

Uærlig og tendensiøst om 1917

Bernt Hagtvet (Aftenposten 26. august) avslører en total mangel på kunnskap om oktoberrevolusjonens reelle historie. Nyere forskning på perioden har avkreftet myter, både sovjetiske og vestlige, om Bolsjevikenes rolle i 1917. Arbeiderne i Petrograd flokket til partiet i en usikker politisk og sosial situasjon som den provisoriske regjeringen ikke var i stand til å håndtere. Fremfor å plassere oktober 1917 i sin rette kontekst, virker Hagtvet mest opptatt av å repetere myter og skremmebilder.

Forhold som borgerkrigen nevnes, men Hagtvet forklarer aldri hva den hadde å si for den historiske prosessen. Russlands sosiale situasjon, som industrialiseringen og bondespørsmålet, skisseres ikke engang. I stedet hevder han å finne Stalins diktatur i Hva må gjøres?, Lenins bok utgitt 20 år før Stalin ble generalsekretær. Enten evner ikke Hagtvet å gjøre rede for utviklingen etter 1917, eller så velger han bevisst å argumentere uærlig. Uansett bidrar det ikke til noen bedre forståelse for revolusjonen – det er tvert imot fordummende.

Den russiske revolusjon er en av historiens viktigste hendelser. Den fortjener forståelse og forklaring basert på fakta og reelle historiske bevis. Hagtvets ideologiske overbevisninger står i veien for en klar analyse.

Ola Sverreson Haugstad, historiestudent, lektorprogrammet ved NTNU

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter