Debatt

Kortinnlegg | torsdag 24. september

  • Redaksjonen

Dagens kortinnlegg tar for seg FIS-dommen og Therese Johaug, nye klasseskiller i Oslo, besserwissen i Aftenposten, fraværsgrensen, velferdsprofitørene, minnesmerker for 22. juli og ønske om samarbeid mellom Ap og Høyre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sivil rettsoppfatning er mer sivilisert enn idrettens

Jeg har lest Ola Bernhus sin kommentar angående Johaug-saken i Aftenposten 23.8. og jeg er hjertens enig i hans betraktninger.
FIS sin kommentar til dommen viser bare at vi har en idrettsledelse, på alle nivåer, som er helt ute av proporsjoner, og som bryter helt med «normale» folks rettsforståelse. Lederne prøver i denne saken å bevise sin «avsky» mot doping, hvilket vi alle er enige i, men hvor de finner en sak som aldri har vært noen sak.

Jeg vil sammenligne dette med at hvis jeg er blitt tatt for å ha kjørt i 81 km/t i 80 sone. For det mister jeg lappen for 18 måneder og får yrkesforbud. Dette forholdet er selvfølgelig min skyld, og jeg har, i likhet med Therese Johaug, vært uoppmerksom. Alles rettsforståelse vil være at her står ikke forseelsen i forhold til konsekvensen. Det samme er det i Johaug-saken. Her står heller ikke forseelsen i forhold til konsekvensen. At en del utenlandske kommentatorer mener noe annet må de gjerne få gi uttrykk for. Å vise til aktsomheten som ligger på den enkelte både innen idretten og ellers i samfunnet kan ikke motstridens, men for all del, man må ha en differensiering på alvorligheten i saken.

Ola Amundsen


Er skisporten hellig?

Nå har Aftenposten overgått seg selv når det gjelder usakligheter: syv sider med forsvar av Therese Johaug og dopingdommen. Er skisporten hellig i dette landet? Heldigvis finnes det mer objektive innlegg, les f.eks. VG og Adresseavisen. Det blir liksom Norge mot resten av verden, så nær hundre prosent av utenlandske medier og tv kanaler mener dommen mot Johaug er rettferdig og ventet. Hvis vi i dette landet mener at Norge blir urettferdig behandlet, da befinner vi oss i en underlig boble, som en finsk reporter sa på tv i går. Aftenposten skrev forleden dag om en italiensk utøver som fikk en streng dom for noenlunde det samme, men hvem i Norge bryr seg om det. Vi skriker opp hver gang en utenlands utøver blir tatt i doping, skimiljøet skriker opp om livsvarig utestenging. Ola Bernhus burde ta en selvransakelse og se på dommen med litt mer objektivt syn. Er det rart det blir krig i denne verden dersom vi er av den mening at det blir Norge mot resten av verden.
Konklusjonen må bli at dommen var korrekt, og at det norske skimiljøet må gå i seg selv og se på sine rutiner. Jeg hadde faktisk ventet meg mer av Aftenposten. Det er heldigvis mange som er av den samme mening og mener at dommen er korrekt.

Alf Jacob Aase


Byrådet fremmer klasseskiller

Søndag tilbrakte jeg dagen på Bygdøy, en perle for oss som ikke har hytte eller båt, og som bor i liten leilighet.

Min sønn har vært jevnlig på museene på Bygdøy i helgene fra han var to år. Ofte har vi stoppet på biblioteket på vei hjem, tatt turen innom svømmehallen, eller tatt en kakao på kafé, før vi til slutt har gjort unna mathandelen for uken.

Vi har rukket mye fordi jeg er så heldig å ha en liten Yaris. Fra oktober vil vi ikke lenger kunne gjøre dette. Flere hundre kroner i toveisbetaling i to bomstasjoner på veien, skyhøye parkeringsavgifter, prinsippfjerning av gratis gateparkering, og snart beboerparkering, og parkeringsavgifter for alle andre, i flere områder, gjør at privatbilbruk blir for dem med mest penger. Privatbil, elektrisk eller ei, skal heller ikke være for dem uten hus og egen garasje/oppstillingsplass.

Uten bil, og med begrenset mulighet til å sykle grunnet skulderskade, vil innkjøp og praktiske gjøremål bli tidsmessig og fysisk utfordrende for meg, som alenemamma i full jobb. Å reise rundt kollektivt tar så mye tid og tillater ikke fleksibilitet der mange småting kan kombineres effektivt slik som man kan med bil. Slike ting som får hver dag til å gå opp. Å besøke venner utenfor Oslo på steder der man må ha bil, eldre på sykehjem, eller gjøre tjenester for andre som blir glade for en lynvisitt, må nedprioriteres kraftig. Hvilke fritidsaktiviteter barn kan delta i, eller foreldre kan hjelpe til med kjøring til og fra, blir ytterst begrenset når privatbilbruk skal hindres for enhver pris.

Vi kan ikke være mye på Bygdøy fra oktober. Jeg tror ikke de som dundrer på med alle disse tiltakene har tenkt, eller bryr seg, om hvilke sosiale konsekvenser dette gir i Oslo. En by der klasseskillene bare blir større og større. For egen del klarer jeg ikke lenger le av dette. Jeg er rett og slett lei meg. Oslo skal åpenbart bare være for de rike og de friskeste, unge, urbane med tid og en stall av sykler. Vi andre skal betale prisen på mange plan.
Jeg antar byrådet mener det gir så store klimagevinster at det rettferdiggjør alt. For meg fremstår mye av dette som lite gjennomtenkt symbolpolitikk som vil øke klasseskiller og ødelegge for vanlige folks åpenhet for konstruktive miljøtiltak. Selv er jeg i ferd med å miste lysten til å bo i Oslo.

Berit Tolleshaug, mamma og blokkbeboer


Litt flere nyanser er ønskelig, Aftenposten

To hele sider bruker Aftenposten 21. august til å bombardere Linda Hofstad Helleland, først med intervjuer med fortrinnsvis SV-politikere, og så følger avisens Sarah Sørheim opp med sin nådeløse besserwissen.

Som kulturminister er Linda Hofstad Helleland meget synlig og til stede, snart på pilegrimstur til Nidaros og på Peer Gynt-premiere, hun støtter modig kvinneboksing og har ikke fulgt opp forgjengerens kjør om søndagsåpne butikker, for å nevne noe. Jeg oppfatter henne også som god støtte for både Nationaltheatret og Operaen, som begge har utfordringer, men kjører på med storartede forestillinger. Og mange spel i Norge denne sommeren har god støtte i Linda Hofstad Helleland.

Erna Solberg gjorde et heldig valg med henne som kulturminister.
Jeg lurte på om det var en sosialistisk avis jeg hadde i hendene, så var det Aftenposten. Litt flere nyanser ville være ønskelig.

Frode Birkeland, Oslo


Fraværsgrensen er til for dem som trenger det mest

Arbeiderpartiet fortsetter å føre en kamp mot Høyres fraværsgrense. Det er det de svakeste elevene som taper på.

Norsk skole evner ikke å utjevne sosiale forskjeller godt nok. Hvor mange bøker foreldrene har i bokhyllen har dessverre altfor mye å si for hva slags muligheter en 6-åring har resten av livet. Samtidig vet vi at det er de mest ressurssterke elevene som klarer seg best i en skole med frie rammer.

Ved å stille krav om tilstedeværelse, fanger man opp de elevene som ikke har foreldre som drar dem opp av sengen om morgenen. De elevene som ikke har daglige forbilder rundt seg med høyere utdanning. Samtidig sikrer man at alle elever er mer til stede i undervisningen.

Kritikerne av fraværsgrensen har rett i at grensen ikke er perfekt. Samtidig er noen av påstandene blitt gjort til skamme. Fraværet er redusert med 40 prosent. Det er ikke flere elever som mangler karakterer i ett eller flere fag etter innføring av fraværsgrensen, og det er ikke flere som faller ut av skolen.

Først var Arbeiderpartiet mot en fraværsgrense, så sikret de flertall for det på Stortinget. Nå går de til valg på å skrote Høyres fraværsgrense, men vil ha en slags grense for fravær allikevel. Konklusjonen må være at ingen vet hva de får med Arbeiderpartiet. Og det er uheldig. For fraværsgrensen er viktigst for de svakeste elevene. Det er særlig viktig for de elevene som ikke har foreldre med høyere utdannelse.

Mathilde Tybring-Gjedde, stortingskandidat for Oslo Høyre


Krokodilletårer for profitt

Aftenposten misliker kampanjen «Stopp velferdsprofitørene» og inviterer en av «profitørene», adm.dir. i Private Barnehagers Landsforbund (PBL), Arild Olsen, til en kopp kaffe. Han synes «det gjør vondt å bli kalt profitør» og at «stopp velferdsprofitørene» er «utrolig spekulative i bruk av tall.».

Offerrollen er latterlig. Søk på nettet gir et bilde av en beinhard interesseorganisasjon. Olsen tilbakeviser at velferdssektoren er big business. «De store gevinstene kommer fra salg av bygg og eiendommer, og det blir en helt annen sak,» hevder han. Han sier intet om at «de store gevinstene» utelukkende kommer fra offentlige overføringer. Kommersielle barnehageaktører får dekket lån og avdrag og gis tilskudd, som ved salg tas ut som gevinst. I tillegg kommer gevinst av driften.

Olsen eksponerer også et annet forhold: «Store gevinster» fra salg av barnehager er ikke bare knyttet til bygg og eiendommer. Kjøpere betaler naturligvis også for det gevinstpotensial barnehagedriften har. Det faktum at store profesjonelle aktører ved oppkjøp betaler millionbeløp sier mer om lønnsomhet enn tall fra PBL. Money talks.

Clas Jostein Claussen, 1.-amanuensis


Et visuelt innlegg i debatten om minnesmerkene etter 22. juli

Foto: Sindre Thoresen Lønnes / SCANPIX

Foto: Marianne Heske

Marianne Heske, kunstner


Hvorfor ikke Ap/Høyre?

I avisen 21. august presenterer Aftenposten med store bokstaver på forsiden «Ti mulige regjeringer etter valget». Men ett alternativ mangler, en Ap/Høyre-regjering. Det er jo Ap og Høyre som er de reelle sentrumspartiene i Norge. De har mye felles, selv om mediene, historikere og andre insisterer på at de er hovedmotstandere. Og selv om Erna Solberg og Jonas Gahr Støre i ordskiftet bygger videre på den tradisjonelle todelingen.

De andre, mindre partiene befinner seg ute på flankene. Det er ingen hemmelighet at mange som stemmer Ap eller Høyre, ikke er begeistret for at deres valgte alternativ sannsynligvis vil måtte basere seg på organisert samarbeid med ett eller to av de kravstore småpartiene – mest sannsynlig Frp, KrF, Sp, SV og/eller Venstre. De to store partiene er tradisjonelle motstandere; de var naturlige fiender i den gamle klassekampen. Men vi som stemmer, er ikke søvngjengere; vi har oppfattet at i det moderne Velferdsstat-Norge ønsker Ap og Høyre i betydelig grad omtrent det samme for Norge. De er i hvert fall nærmere hverandre enn de alternativene som Aftenposten ramser opp.

Klisjeer som «venstresiden» og «høyresiden» er gode å ha i det offentlige ordskiftet og i historieskrivingen, men fortjener ikke velgerne at meningsskaperne er modige og forsøker å tenke nytt?

Peter Reland, stemte første gang i 1961

Les mer om

  1. Johaug-anken
  2. Johaug-saken
  3. Doping
  4. Therese Johaug
  5. FIS