At klimaendringene er menneskeskapt er nå omtrent like sikkert som at jorda er rund og at vi er i slekt med apene | Reinertsen | Bjørkdahl | Hermansen

Har Carl I. Hagen rett i at vi ikke bør stole på FNs klimapanel? Nei. Men vi må ta motstanden på alvor.

Carl I. Hagen har fått mange motinnlegg etter sitt utfall mot klimaforskningen i Aftenposten 12. januar.

Her hevdet han at «det er liten grunn til å tro at menneskelig aktivitet har nevneverdig påvirkning på klimaet», og at FNs klimapanel (IPCC) er «en politisk styrt og ledet alarmistorganisasjon».

19. januar avviser han sine kritikere, og viser til nye eksempler som støtter hans eget syn.

Har Hagen rett? Bør vi stole på ham som politiker når han avviser IPCC som politisert og uvitenskapelig?

Svaret er nei. I begge sine innlegg videreformidler Hagen kritikk som for lengst er blitt tilbakevist. Men samtidig må vi ta på alvor hans motstand mot den etablerte vitenskapen, og ikke bare avvise den som «tro», slik Nils Chr. Stenseth og andre av Hagens motdebattanter gjør.

Hvorfor skal vi tro på klimaforskningen?

Selvmotsigende om troverdighet

Klimaendringene lar seg ikke se med det blotte øye, og sammenhengen mellom CO₂-utslipp og klimaendringer er ikke direkte åpenbar om du ikke selv er ekspert.

Den jevne borger (eller, for den saks skyld, politiker) har hverken tid eller øvrige forutsetninger til å sette seg inn i IPCCs 5000 sider lange og dessuten faglig krevende rapporter om klimaendringer – og langt mindre i det enorme tilfanget av forskning som IPCC bygger sine rapporter på.

De fleste av oss tar dermed stilling til klimaforskningen ad snarveier, typisk ved å vurdere ulike avsenderes troverdighet. Carl I. Hagen bruker nettopp en slik taktikk når han betegner IPCCs sammendrag som «politiske». Imidlertid er han selv politiker, så her begår han noe av selvmotsigelse.

Har vi virkelig større grunn til å stole på Hagens troverdighet om klimaendringer enn på et nærmest samlet, internasjonalt forskerkorps?

Klimapanelets rolle

Innsatsen for å forstå de globale klimaendringene er en av vår tids største vitenskapelige bragder. Men ingen enkeltforsker kunne gjort denne jobben alene. Verdensledende forskere fra en mengde ulike fagfelt har i flere tiår samarbeidet om å forstå helheten i klimasystemet, dynamikken i klimaendringene og betydningen av disse for våre samfunn.

Klimamodellene bygger på snart 100 års detaljerte dataserier, som stadig blir mer komplette. Den amerikanske historikeren Paul Edwards skriver inngående om dette i sin prisbelønte bok A Vast Machine.

IPCCs rolle i klimaforskningen er å organisere verdens fremste klimaforskere i det enorme oppdraget det er å gå gjennom, vurdere og sammenstille all forskning på sine respektive felt, samt å formidle denne forskningen til verdens politikere og til offentligheten.

Pr. i dag finnes ingen andre instanser som engang er i nærheten av å besitte den samme troverdigheten som IPCC.

Ikke alarmistiske - tvert imot

Det er mulig å kritisere IPCC av ulike årsaker, men at de er alarmistiske er ikke en av dem. Tvert imot, mange forskere som har analysert IPCCs arbeid, for eksempel den britiske vitenskapssosiologen Brian Wynne, viser at det motsatte er tilfelle – at IPCC er for forsiktige og for konsensusorienterte.

Med grunnlag i de vitenskapelige funnene kunne IPCCs formuleringer vært langt sterkere.

Men da kunne rapportene lett blitt paralyserende, snarere enn å være relevante for politisk handling, som er IPCCs mandat. I stedet fremhever IPCC i overkant optimistiske scenarier.

Klimaskeptikerne er nyttige for klimaforskningen, i den forstand at mange av påstandene de har fremsatt, er blitt grundig undersøkt av seriøse klimaforskere.

Men mesteparten av kritikken har ved nærmere undersøkelser ikke holdt vann, og har bare gjort hovedkonklusjonene stadig mer robuste. Slik har kritikken gjort klimaforskningen bedre, som Paul Edwards viser i sin bok.

Den britiske vitenskapssosiologen Steven Yearley har forsket på «climategate», en av kontroversene Hagen omtaler. Selv om flere undersøkelser i etterkant av kontroversen avdekket enkeltfeil og interne uenigheter, rokket dette aldri ved den grunnleggende tyngden i klimaforskningens konklusjoner.

Alvorlig å avvise klimapanelet

Carl I. Hagen oppfordrer publikum til å oppsøke publikasjoner av kjente klimaskeptikere. Det er viktig å være kritisk til forskning, men da bør man være like kritisk til publikasjonene man selv foretrekker. Vi oppfordrer derfor leserne til å oppsøke både de marginale klimaskeptikerne og de etablerte klimaforskerne, og stille seg følgende spørsmål:

• Hvor er forfatterne ansatt?
• Hvem finansierer forskningen deres?
• Hvor har de publisert sine funn?
• Hvor streng vurdering har de gjennomgått?
• Hvor ærlige er de om egne begrensninger?
• Hvor grundig knytter de seg an til annen forskning? Hva baserer de konklusjonene sine på?
• Hvor mange er enige med dem?

Flere undersøkelser viser at 97 prosent av aktive klimaforskere konkluderer med at menneskelig aktivitet fører til global oppvarming.

At mesteparten av klimaendringene som er observert de siste tiårene i hovedsak er menneskeskapt, er nå vitenskapelig sett omtrent like sikkert som at jorden er rund og at vi er i slekt med apene.

Gitt de dramatiske effektene klimaendringene kan komme til å få, er det derfor svært alvorlig, slik Hagen gjør, å oppfordre folk til å avvise både IPCC og den enorme mengden solid klimaforskning som rapportene sammenstiller.

Korrigering: I første versjon av innlegget stod det at «menneskene stammer fra apene». Formuleringen er endret til det faglig mer presise «i slekt med apene», etter forfatternes ønske.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter