Debatt

Kort sagt, tirsdag 26. januar

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Friheten i Europa. Bibliotekene og J.K. Rowling. Boligmarkedet i Oslo. Behandling av transpersoner. Angela Merkels bidrag. Muslimsk samtalepartner på sykehuset. Stengte kirker og åpne utesteder. Verdenshistorie. Byutvikling. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Frihetens utvikling i Europa

Friheten til å være seg selv og selv bestemme hvordan man vil leve sine liv er blitt langt større i Europa de siste femti årene. Om det så gjelder likestilling eller retten til å elske hvem man vil, er Europa et langt bedre kontinent enn det noen gang har vært.

Det er forstemmende og litt lattervekkende å lese Hege Storhaugs analyse av frihetens utvikling i Aftenposten 22. januar. Å skrive at kontinentets frihet har vært på retur siden 70-tallet er en vanvittig påstand. Det er mest fristende å la det fare, men når en statsfinansiert blogg sprer sånne myter, er det vel nødvendig at noen svarer seriøst.

På starten av 70-tallet var fortsatt en kvinnelig statsminister utenkelig, kvinneregjeringen var langt unna, abort var ulovlig, kvinner fikk ikke løpe Holmenkollstafetten. I tillegg finnes en rekke små og store eksempler på at halvparten av befolkningen har opplevd en frihetsrevolusjon i kraft av kvinnefrigjøringen gjennom disse tiårene.

Homofili var fortsatt forbudt i Norge i 1971, som det var i mange andre europeiske land. Selv på starten av 90-tallet var aksepten for folks kjærlighet så liten at flertallet av Høyres stortingsrepresentanter stemte imot partnerskapsloven. Friheten til å elske hvem man vil er så vanvittig mye større i dag enn den var på 70-tallet. Det er en enorm seier for livsglede og et nederlag for alle mørkemenn som gjennom historien har prøvd å tvinge sine medmennesker inn i sitt reaksjonære moralske univers.

Dessverre er det nok av mennesker som fortsatt ikke nyter godt av disse kulturelle frihetene både i og utenfor Europa. De trenger og fortjener støtte fra de progressive krefter som har vært med på å gi oss disse frihetene i Europa, ikke kvasi-intellektuelle analyser fra folk som først og fremst er ute etter å gjøre deler av befolkningen til problemer og ikke medmennesker.

Andreas Halse, bystyrerepresentant, Oslo Ap


Misvisende om norske bibliotekarer

«Hvem skal forsvare ytringsfriheten hvis ikke bibliotekene gjør det?» spør Anki Gerhardsen i en kommentar i Aftenposten 22. januar. Hun viser til debatten om J.K. Rowlings uttalelser om transpersoner og enkelte bibliotekarers motvilje mot å formidle bøkene hennes i kjølvannet av disse.

Vi er helt enige i at bibliotekarer ikke skal la personlige overbevisninger styre hva som skal presenteres på biblioteket, og at ytringsfriheten ligger i kjernen av bibliotekenes oppdrag. Men Gerhardsen gir dessverre et helt feilaktig inntrykk av norske bibliotekarers holdninger. Som professor Ragnar Audunson påpeker i et innlegg, er det kun en håndfull bibliotekarer som har gitt uttrykk for at bibliotekene ikke skal formidle J.K. Rowlings bøker på grunn av forfatterens synspunkter.

Å hevde at «et firesifret antall norske bibliotekarer diskuterer om Rowling egentlig fortjener å løftes frem som en stor forfatter», slik Gerhardsen gjør, er derfor både uryddig og upresist. Her tar hun tilsynelatende alle medlemmene i Kreativt bibliotek, et av de største Facebook-foraene i Bibliotek-Norge, til inntekt for ett og samme syn. Det er også betenkelig at Aftenposten lar dette passere som en faktapåstand.

Vi kan forsikre om at ytringsfriheten står sterkt i dagens Bibliotek-Norge. Landsmøtet i forbundet vårt, som representerer en stor andel av de fagutdannede bibliotekarene i Norge, foreslo i november en politisk uttalelse der forbundet understreker biblioteksjefenes lovpålagte ansvar «for å slippe til også ytringer som kan oppfattes som kontroversielle.» Uttalelsen ble enstemmig vedtatt.

Veronicha Angell Bergli, forbundsleder i Bibliotekarforbundet


Bibliotekene sensurerer ikke

Anki Gerhardsen anklager norske biblioteker for ikke å forsvare ytringsfriheten ved å avlyse arrangementer om J.K. Rowling. Gerhardsen ser spøkelser på høylys dag og skaper en metadebatt om ytringsfrihet når dette handler om at bibliotekene velger å prioritere bedre faglige arrangementer.

Å ikke avholde et arrangement er ikke boikott. Å fjerne bøkene fra hyllene ville vært det, men det er det ingen som har foreslått. Med begrensede ressurser er det rart å skulle prioritere verdens kanskje mest populære forfatter. Formidlingsansvaret handler om å løfte andre enn kun de største.

Vi må prioritere de dyktige, men mindre kjente forfatterne vi har. Ellers blir bibliotekene en «topp 10»-avdeling hos en hvilken som helst bokhandler. Harry Potter-bøkene er fortsatt blant de mest utlånte bøkene våre, og unge oppdager stadig leseglede gjennom Rowlings penn.

Vi kan se paralleller mellom Gerhardsens spøkelsesjakt og kongressmedlemmer i USA som taler direkte til hele verden i «censored»-munnbind. Å ikke prioritere sceneplass er ikke sensur. Men det kan kanskje føles slik for en kommentator med fast spalteplass i en nasjonal avis.

Rune Keisuke Kosaka, spesialbibliotekar


Dopet boligmarked?

I en artikkel i Aftenposten 21. januar skriver kommentator Andreas Slettholm at boligmarkedet i Oslo flommer over av doping. Annen forklaring har han visst ikke på at boligprisene øker mer i Oslo enn ellers i landet. Høy etterspørsel kan det jo ikke være, siden det er de bydelene hvor det bygges mest som har høyest prisvekst. Et paradoks, ifølge Slettholm, som antyder at det kanskje ikke er så god sammenheng mellom pris og nivået på boligbyggingen likevel.

Jo da, Slettholm, det er det. Her er det ikke noe paradoks ute og går, og heller ikke noe ukjent dop. Prisene stiger mest der differansen mellom tilbud og etterspørsel er størst. Selv om det bygges mange boliger i de nevnte bydelene, er det likevel der etterspørselsoverskuddet er høyest. Da blir det også høyest prisvekst. Så enkelt er det.

Samtidig viser eksempelet med disse tre bydelene hvor viktig det å bygge der folk vil bo. I så fall går det fint an å fordoble boligbyggingen i Oslo. Forutsatt at dagens boligpolitikk legges om. Begynn med å skrote leilighetsnormen, slik at boligstørrelsene kan tilpasses lommebøkene til unge enslige.

Kjell Senneset, tidligere sjeføkonom, Prognosesenteret


Krav til forsvarlig behandling er å ta transpersoners lidelse på alvor

«Folkehelseinstituttet må ta transpersoners lidelse på alvor», skriver Mathilde Decaen og Aleksander Sørlie i Aftenposten 1. januar. Hvis adgangen til kjønnsbekreftende behandling blir innskrenket for mindreårige, vil mange ungdommer bli tvunget til å gjennomgå «feil» pubertet, hevder de.

Men hvordan kan de være sikre på det? Det finnes bare én større studie som har fulgt barn og ungdom med kjønnsinkongruens over lengre tid. Studien ble utført i Nederland og inkluderte 127 deltagere som var diagnostisert med kjønnsidentitetsforstyrrelse i barndommen. Ved oppfølging i alderen 15–19 år hadde 80 (63 prosent) ikke lenger kjønnsinkongruens.

Hvis alle skulle fått puberteten blokkert og senere fått igangsatt kjønnsskifte, ville mange fått en behandling som er irreversibel, livsendrende og i verste fall skadelig. Hvis transpersoners lidelse skal tas på alvor – noe vi selvsagt er enige i – må behandlingen de gis være forsvarlig. Det innebærer at det blant annet må tas hensyn til at kjønnsinkongruens ikke alltid er stabilt, og at naturlig pubertet ikke nødvendigvis er «feil». Å ta til orde for dette er ikke et uttrykk for transfobi.

Birgitte Wirum Sand, seniorrådgiver og Pål Surén, forsker, begge Folkehelseinstituttet


Hvor lenge må Merkel sitte for å få æren for politikken?

Forbundskansler Angela Merkel blir ofte beskyldt for å ha høstet fruktene fra sin forgjenger, slik Jan Arild Snoen også hevder.

Det stemmer at daværende forbundskansler Gerhard Schröder la grunnlaget for fremtidig vekst. Det er imidlertid verdt å nevne at daværende opposisjonsleder Merkel støttet reformtiltakene. Merkel iverksatte ytterligere reformer. Dette klarte hun til tross for motstanden fra sosialdemokratene. Det kan derfor tilskrives Merkel at reformene fortsatte, slik at landet i det hele tatt var i stand til å høste fruktene.

Det er sant at reallønningene knapt har økt sammenlignet med 1990, men nedgangen skjedde frem til 2010. Ifølge det tyske statistikkbyrået har reallønningene økt med gjennomsnittlig 1,2 prosent pr. år siden da. I 2013 og 2017 sa 78 prosent av velgerne at deres personlige økonomi var god, noe som representerte en rekordverdi. Hvor mange år må hun sitte før veksten også tilskrives henne?

Nicolas Schwarz, tysk statsviter


OUS trenger den best kvalifiserte muslimske samtalepartneren

Oslo universitetssykehus (OUS) og Sykehjemsetaten (SYE) forventer at søkerne på stillingen som muslimsk samtalepartner har en tilknytning til et muslimsk trossamfunn. Amina Selimovic, Thee-Yezen Al-Obaide og Gyrid Gunnes skriver 18. januar at det er mange gode kandidater blant muslimer som ikke er knyttet til et trossamfunn.

Pasientene etterspør en muslimsk samtalepartner som deler deres tro og tradisjon. Sykehusprestene og sykehjemsprestene står i dag under tilsyn av biskopen. Forsvaret ansatte i 2017 feltimam og felthumanist med krav om senderorganisasjon. Religiøse ritualer er den praktiske anvendelsen av teologien. Derfor har vi både krav om teologisk formalkompetanse og tilsyn for den delen av tjenesten.

Som ansatt ved OUS og i SYE er man forpliktet til å følge organisasjonenes verdier om å møte alle pasienter på en respektfull måte. Både muslimske samtalepartnere og institusjonsprester skal kunne betjene alle, uavhengig av kjønn, seksuell orientering etc.

OUS har også frivillige samtalepartnere fra ulike tros- og livssynssamfunn som representerer ulike deler av det muslimske miljøet. Den kommende samtalepartneren skal samarbeide tett med de frivillige.
Vi har som mål at den muslimske samtalepartneren skal bidra til gjensidig læring og refleksjon – alt til pasientenes beste.

Ingrid Vassli Flateby, prosjektleder, på vegne av prosjektgruppen

Stengte kirker, åpne utesteder

Etter hardt press fra utebransjen åpnes skjenkestedene. Samtidig er det kun tillatt ti deltagere ved «arrangementer», bortsett fra steder med fastmonterte seter, som kan ha 200 deltagere. Benker er ikke å regne som fastmonterte seter. Utestedene har neppe dette?

Dette er IKKE kritikk av at utesteder får åpne nå. Men hva med alle som savner å møtes til gudstjenester i kirkene? Vi har bare lov å være ti personer. Vi synes det er meningsløst strengt at kirker o.l., med fastmonterte benker, skal bedømmes på samme måte som lokaler med løse stoler. I for eksempel Hadsel kirke er annenhver benkerad blitt fysisk sperret tidligere under pandemien. Dermed har det vært fullt mulig å overholde nødvendig avstand med 50 personer til stede.

Når vi nå bare kan være ti personer i kirken, sier det seg selv at gudstjenester blir avlyst. Vi håper regjeringen og helsemyndighetene nå åpner for at også andre «arrangementer» kan avholdes, under forutsetning av at anbefalt avstand overholdes! Det må også nevnes at i gudstjenestene sitter eller står forsamlingen på plassen sin. De beveger seg ikke rundt i lokalet.

Leiv Tormod Hansen, Ingrid Bergquist, Svenn Bergquist, Frøydis Brustad, Anne-Katrine Hoel, Hanne Tufthaug, Ester Solvik, Ole-Vidar Solvik, Anne- Kirsti Sandvin, Gunnar Sandvin, Gunbjørg Følstad, Grete Leiros, Stig- Are Leiros, Torveig Finstad, Arnold Finstad, Unni Steffenak, Kjell Karlsen og Brit Hedlund, alle Hadsel kommune


Å forstå verdens historie

Sven Røgeberg har et interessant innlegg den 18. januar om den industrielle revolusjonen slik jeg beskriver den i Verdenshistorie. Med fortiden som speil. Han skriver at «det er mer enn vann bak det industrielle gjennombruddet i England». Er det ment som en kritikk, har han misforstått. For jeg kan ikke være mer enig.

I boken går jeg gjennom forklaringene som har dominert de siste 200 årene. Jeg er tydelig på at det jeg gjør, er å trekke inn en brikke som har manglet i tidligere fortolkninger av denne skjellsettende historiske begivenheten, uten på noen måte å avvise ideenes eller entreprenørens betydning. Faktum er: England og Kina hadde fundamentalt ulike hydrologisk-geografiske forutsetninger for å utvikle en maskindrevet tekstilindustri på et tidspunkt i historien da eneste brukbare kraftkilde var rennende vann. De hadde også helt ulike forutsetninger for å utvikle transport av varer og ikke minst av tunge varer som kull og jern, siden vannveier var den mest effektive transportmåten.

Røgeberg viser til velkjente og relevante argumenter om Newtons betydning for Europas tenkning. Men ved å utvide perspektivet blir det klart at selv om alle kineserne hadde vært newtonianere, kunne de ikke industrialisere i 1780. De hadde overlegen innsikt i hvordan naturen kunne kontrolleres, men ideer kunne ikke flytte fjell eller endre monsunen. Det samme vannlandskapet som hadde vært den fysiske basisen for Kinas suksess i tusener av år, ble nå en hemsko.
Røgeberg gjentar også at masseflukt av fattige fra bygda var grunnen til at England «kunne ta steget over i en industriell kapitalisme basert på lønnsarbeid». Men kart over de første britiske fabrikkene viser entydig at dette er feil. De ble nettopp etablert på landsbygda, nær elver, og ikke i byene.

Et spesielt vannlandskap skapte selvsagt i seg selv ingen revolusjon. Det kan bare mennesker gjøre. Men samfunns mulighetsrom varierte – da som nå. Forstår man ikke det, kan man heller ikke forstå verdens historie.

Terje Tvedt, professor


Hva en bybro kan være og bety

Den gordiske knuten på Vaterland skyldes en mangel på helhetlig plan og samarbeid mellom de ulike grunneierne og øvrige planmyndigheter.
Ifølge fagfolk er det store, planmessige feilgrepet at jernbaneskinnene aldri ble gravd ned i opparbeidelsen av Oslo Sentralstasjon. Nylandsveien er den eneste urbane koblingen mellom Grønland og Fjordbyen. Den nærmeste hengebroen bærer knapt nok seg selv og støtter hverken byliv konstruktivt eller programmatisk.

Sentralstasjonen går over flere plan fordi togene må rekke å gå under bakken i tide, derav gangbroene som fortsetter til Galleri Oslo og bussterminalen - den som arkitektkontoret LPO vant plankonkurransen for grunnet sin eleverte indre gate. Nylandsveien skjærer gjennom og mater busser inn i komplekset. Dersom man omprogrammerer bussterminalen, kan man fjerne støyskjermene og tilrettelegge for byliv der bussene parkerer i dag. Broen er en potensiell armatur, ryggrad og megastruktur for inkluderende byliv. Broen kan tilrettelegges for fotgjengere og syklister.

Dopsalget på Vaterland er kun symptomatisk og skyldes større strukturelle samfunnsproblemer. Riving resulterer kun i relokalisering. Ungdomshuset Riverside, under broen, tiltrekker seg mange av ungdommene som risikerer å falle utenfor i feil miljøer.

Et økosystem av barer under broen er viktig for sosial infrastruktur. Da jeg spurte en av klientene «hvorfor kommer du hit?», svarte én øldrikker «sosial mobilitet». Disse bygningstypologiene som tilrettelegger for næringsliv og møteplasser, fortjener å eksistere i større grad enn en homogen bygningsmasse som er «pen».

«En bro for mye», som Erling Dokk Holm skriver i Aftenposten 5. januar, kommuniserer en etnosentrisk, 1800-talls, utdatert idé om pene byrom. Det underkjenner stedets urbane intensitet. Dagens situasjon representerer et autentisk bybilde for en demografi forfatteren ikke forstår seg på. Det handler om egalitær tilgang på byrom.

Istedenfor å fremskynde «en riving for mye», må vi heller stanse, ta en pause og spørre oss hva en bybro kan være og bety.

Ingemar Eirik Traavik Nesheim, arkitekt

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Europa
  3. J.K. Rowling
  4. Bibliotek
  5. Boligmarkedet
  6. Transseksuell
  7. Angela Merkel