Debatt

Ikke ett ord om barn i Bjørvika

  • Samfunnsgeograf
  • Anne Aaby

Byutvikling. Visjonene sier at Bjørvika skal bli storbyens hjerte. Hvordan skal det gå uten så mye som ett ord om barn i byen?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Storbyens hjerte. Bjørvika skal gjenoppstå som Oslos naturlige sentrum, og mennesker, kultur, arkitektur og teknologi skal skape varig lønnsom byutvikling. Hvordan skal det gå uten så mye som ett ord om barn i byen?

Syv byrom

Rent konkret er det syv byrom som skal skapes for allmennheten: Kongsbakken, Stasjonsalmenningen, Bispekilen, Festningsalmenningen, Loalmenningen, Operaalmenningen og en plass knyttet til Akerselva. Av videre interesse i denne sammenhengen: ca. 405000 m{+2} boligareal, blant annet Sørenga som legges ut for salg i disse dager.

Ivareta barna

Spennende forslag og vedtak ligger på bordet. Men jeg savner en ting, og det er hvordan man skal ivareta barn i disse nye byrommene. De siste årene har vi sett en tendens til at det i utviklingen av nybygg ikke tas hensyn til barn. Og selv om resultatet her viser seg å bli en ny Aker Brygge vil det i Bjørvika være barnefamilier, også fra resten av Oslo generelt, som ville ha godt av å kunne benytte disse utearealene. Derfor synes jeg det er på høy tid at utviklerne kommer på banen og forsikrer oss om at vi vil møte et fysisk miljø som er spennende også for oss. Mer spennende enn det planene så langt kommuniserer.

Ikke undervurder lekeplassen

I krysningspunktet mellom det å inkludere barn i byrommet og det vi her til lands gjerne kaller integrering, finner vi lekeplassen. Lekeplassen har en spennende historie og burde ikke undervurderes i bybildet.

Den formelle lekeplassen oppsto i New York. Fra 1865 til 1895 doblet New York sin befolkning fra 720000 til 1,8 millioner mennesker. Områdene rundt Manhattan sydet av unger fra ulike himmelstrøk som lekte på byggeplasser, i blindgater og fortau. Mange unger jobbet lange timer i fabrikker, men heldigvis kom det etter hvert lover som gjorde levekårene bedre.

Først på Manhattan

Lekeplassen var en nyvinning som ikke bare skulle gavne barna selv, mens samfunnet som helhet. Lekeplassen skulle fremme felles erfaring av byen og hverandre. De første lekeplassene var nærmest turnplasser og ble i begynnelsen kalt gymnasia. Gymnasene var beregnet på barn over ti år. I sitt uttrykk lignet de ikke på det vi i dag forbinder med lekeplasser. Manhattan var først ute. De andre bydelene fulgte tett etter.

Lekeplassforeningen i New York vokste seg stor og det ble snart understreket at dette var en moralsk bevegelse, ikke veldedighet. Lekeplassene skulle føre til dialog på kryss av språk, tilhørighet, sosialisering/sivilisering og demokratisk forståelse.

Etter en del forvirring rundt begrepet lekeplass ble disse fem ulike lekeplassene definert i 1910:

  1. Atletiske plasser for gutter over 14 år.
  2. Basketballbaner
  3. Lekeplasser for gutter under 14 år.
  4. Lekeplasser for jenter under 16 år, delt med en lekeplass for de minste, hvor også gutter under 8 år hadde lov til å være. (Jenter kunne passe de minste barna, samtidig som de lekte. Noen vil kanskje si det ikke er særlig annerledes i dag)
  5. Minilekeplass for unger under 4 år.

Oppvekstideologi

I Norge er ofte lekeplassen beregnet på mindre barn og ble knyttet særlig opp til 1970-tallets fokus på oppvekstideologi. Min påstand er at det er veldig få lekeplasser som fungerer i Oslo. Et eksempel på det motsatte er lekeplassen i Sofienbergparken. Den fungerer fordi de voksne kan sitte i parken mens de ser de minste barna på lekeplassen. De litt større barna benytter seg av asfaltplassen i forlengelsen av lekeplassen. Ungdom og voksne benytter seg av bordtennisbordene rundt denne igjen. Resultatet er et mangfoldig bruk som inkluderer mange mennesker uansett størrelse, bakgrunn og preferanser.

Rundt omkring ellers i Oslo har vi lekeplasser som fyller en heller tvilsom funksjon. De står oftest forlatt på den tiden av døgnet da det skulle vært full aktivitet. Likevel er vi ofte fornøyde med denne løsningen. Har vi skrudd opp en lekeplass har vi gjort noe. Barna er ivaretatt. Mange vil antagelig være enige i at den formelle standardiserte lekeplassen bør remodelleres. Her finnes det mange gode ideer i andre europeiske storbyer, spesielt Berlin slik Silje Berggrav skriver i Dagens Næringsliv.

Kontroll over egen lekeplass

Dersom man turte å bevege seg blant de mest sofistikerte utviklerne, kunne man tillatt barn større kontroll over sin lekeplass. For eksempel mulighet til å bygge ting, rive ned og bygge opp igjen på nytt.

Dersom vi toner ned forestillingene vi har med oss fra 1970-tallet om lekeplassen, kaster et blikk bakover på lekeplassens opprinnelige funksjon og fremover mot hva lekeplasser kunne representere, har vi et spennende prosjekt i hendene.

Eierskap til byen

Antall barn som vokser opp i Oslo øker og disse fortjener sitt eierskap til byen. UNESCO opererer med noe de kaller barnevennlige byer. En barnevennlig by er et lokalt system med en velfungerende forvaltning forpliktet til å påse at barns rettigheter ivaretas.

Intensjonen bak de barnevennlige byene er dermed forankret i Barnekonvensjonen. Oslo ligger godt an når det gjelder delmål definert for barnevennlige byer, men helt i mål er vi ikke. Det finnes byer og byregioner som er lenger fremme enn oss. Det barnevennlige bynettverket i Italia har definert barns deltagelse, mobilitet og utfoldelse som selve måleparametere på hvordan en bærekraftig by skal vurderes. Byene i dette nettverket måles så til stadighet opp mot hverandre. I Berlin tenkes det, som sagt, helt nytt når de utvikler lekeplasser og lekeparker.

Barn med i byggesaker

Mine spørsmål til utviklere i Oslo generelt og i Bjørvika spesielt er: Frem til i dag har hver kommune ifølge plan— og bygningsloven hatt plikt til å ha en representant som skal tale barnas sak i byggesaker. I Oslo har hver bydel hatt egen representant. 1. juli 2009 ble denne lovparagrafen tatt bort i en lovendring. Likevel virker det som om bydelsutvalgene skal sørge for at det finnes en barnerepresentant i byggesaker. Har vi det i Bjørvika?

Blir barns bevegelsesrom, deltagelse og utfoldelse på noen måte tatt hensyn til, utenom det klassiske klatrestativet på en EU-matte? Vil vi møte et fysisk miljø som er spennende også for oss med unger i alle aldre? Og sist, men ikke minst: Burde ikke Oslo ha som mål å bli anerkjent som en barnevennlig by?

Les mer om

  1. Debatt