Kort sagt, onsdag 25. november

Religionskritikk. Prester i NRK. Juleønsker fra restauratør. Konfliktrådet. Kristin Clemets forskningsforståelse. Frp og elektrifisering av sokkelen. Smitteverntiltak. Rolness og islamkritikk. Parisavtalen.

Religionskritikk bør være fordomsfri

I Aftenposten 21. november etterlyser Kjetil Rolness muslimer som tar til orde for en annen forståelse av islam enn den som undertrykker. I Norge har vi norske muslimer som gjør akkurat dette. For eksempel har vi Linda Noor i tenketanken Minotenk, Mohammad Usman Rana har skrevet boken Norsk Islam. Hvordan elske Norge og Islam samtidig (Aschehoug, 2016) og Bushra Ishaqs bok Hvem snakker for oss? (Cappelen Damm 2017).

Ishaqs bok er resultatet av en omfattende undersøkelse om hva muslimer i Norge tror på og hvordan de forholder seg til liberale og demokratiske verdier. Resultatet er at norske muslimer er som nordmenn flest; de favner om demokrati, menneskerettigheter og likestilling.

Det er bra at mange stemmer kommer til orde i det offentlige ordskiftet. Men, som Linda Noor påpekte i Debatten på NRK i oktober: Dersom man skal delta i diskusjoner om islam, må man kunne forvente et visst kunnskapsnivå blant debattantene.

Rolness' antydning om at muslimer ikke tar til orde mot et islam som «legitimerer voldtekt av sexslaver, henging av homofile eller lynsjing av «gudsbespottere», er usann og problematisk: Den bidrar til å gi næring til islamofobi.

Det er bra at Aftenposten gir spalteplass til religionskritikk, men denne kritikken bør være fordomsfri så langt det lar seg gjøre, informativ og sannferdig, og den bør ikke bidra til islamofobi. Til slutt et tips til årets julegaver: Hvem snakker for oss? av Ishaq og Norsk islam av Rana.

Hege Cathrine Finholt, førsteamanuensis, MF vitenskapelige høyskole for teologi, religion og samfunn

NRK fremstilte ikke prestene representativt

Mange prester kjenner seg ikke igjen i måten yrkesgruppen ble presentert på i NRKs serie Ikke spør om det.

I NRK-programmet skulle syv prester svare på det «alle lurer på». Det er et flott initiativ, og de er modige som stiller. Basert på det som blir sagt, representerer de aller fleste prestene syn vi ikke kjenner oss igjen i. Vi mener det er altfor få prester som representerer den klassiske kristne læren, i forhold til hvor mange som er opptatt av å formidle denne.

Det meste som blir sagt om livet etter døden, baseres på personlige overbevisninger. Kirkens lære er tydelig på livets to mulige utganger, og at man ikke blir frelst av gjerninger, men ved troen på Jesus Kristus. Det er normalt også hos prester å ha spørsmål. Vi mener at vi samtidig har ansvar for å formidle kirkens lære. Under ordinasjonen lover vi å «veilede og formane til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv, og selv av hjertet legge vinn på å leve etter Guds ord».

At noen prester er utro eller drikker seg fulle, er sant. Likevel vil vi holde fast på at vi har idealer, selv om vi feiler. Vi mener at løsningen er å få nåde, og ut fra Guds nåde igjen strekke seg mot idealet. Ikke fordi vi er bedre enn andre, men fordi vi tror at Gud har gode rammer for livet.

Vi mener NRK burde tydeliggjort at utvalget av prester ikke er representativt for Den norske kirke.

Håkon Kinsarvik, spesialprest i Meland, Petter Ekerhovd-Ottersen, studentprest på NLA, Hanne Zimmermann-Ølberg, sogneprest i Salhus, Morten Torsvik, sogneprest i Fjell, Margrethe Ølberg Røed, sogneprest i Odda, Jan Tommy Fosse, prost i Vesthordland prosti og Per Hjemdal, sogneprest i Etne

En restauratørs juleønsker

Jeg har to juleønsker:

1. Større forutsigbarhet fra myndighetene.

2. At du benytter deg av Norges fantastiske serveringsbransje til det fulle når pandemien er under kontroll. Benytt oss i sikre former inntil da.

Horgan's er en del av en høyt avgiftsbelagt milliardindustri. Hvor lenge og hvor mye vår bransje skal støttes økonomisk, kan diskuteres til man blir blå.
Regjeringen har virkelig skrudd opp oljebingekranen med den nye økonomiske støttepakken til bedrifter som er hardt rammet, og det varmer et koronanervøst hjerte. Når serveringsbransjen er fullt operativ, vil skatte- og avgiftsmilliardene renne tilbake i bingen. AS Norge skal ikke holde Horgan's kunstig i live, men vi trenger midlertidig hjelp. Så kan vi holde på i 29 år til – tilpasningsdyktige og fremoverlente.

Jeg håper flest mulig unngår havari, og grunnene til det er mange. Alle har et forhold til serveringsbransjen. Den sysselsetter titusener. Heldigvis kan ikke mange av rollene i vår bransje automatiseres bort. Bestillingsapper kan erstatte noe personale, men de aller fleste posisjonene krever mennesker.

Levende samfunn trenger gode og varierte serveringstilbud. Støtteordningene har periodevis vært gode, men dessverre kortsiktige og uforutsigbare. Mange er nå nervøse for hva fremtiden vil bringe, noe som dessverre også dreper skaperkraft. Bedriftseiere og våre medarbeidere trenger trygghet for at støtteordningene vil vare til pandemien er under kontroll. Så det, Erna, er bransjens største juleønske.

Thomas Wold, jurist og medeier Horgan’s og VU Oslo

Slik foregår det ikke i konfliktrådet

Filmen «63 dager etter» på Aftenpostens nettside handler om en kvinne som møter sin voldsmann. I etterkant får hun en kraftig fysisk reaksjon. Filmen er ingen dokumentar, men gir en feilaktig og uheldig fremstilling av det offentlige tilbudet som konfliktrådet tilbyr mellom fornærmede og gjerningsperson.

«Konfliktråd i fengsel» startet i 2003, med mål om å redusere skaden, forebygge nye lovbrudd og bidra til rehabilitering.

Ønsket om å møte den andre parten kommer som oftest fra den som soner dom i fengsel, men ikke alltid. Da kartlegges lovbryterens motivasjon, for å sikre at ikke et nytt overgrep finner sted. Mens et slikt møte kan være forstyrrende for noen, kan det for andre være et ledd i å komme videre i livet. Ingen presses til å møte.

Vår erfaring er at når fornærmede i alvorlige saker ønsker å møte gjerningspersonen, handler det ikke først og fremst om å få en unnskyldning, men om å få uttrykke konsekvensene av handlingen de er blitt utsatt for. I møtet stilles gjerne spørsmål bare domfelte kan svare på. Til forskjell fra en rettssak der partene ikke har noen selvstendig rolle, er de hovedpersoner i et tilrettelagt møte.

Konfliktrådet forbereder møtene grundig, og de ledes alltid av våre meglere. Det er frivillig å delta, og et tilrettelagt møte vil aldri skje på lovbryters premisser. Slik møtet fremstilles i «63 dager etter» vil være utenkelig i konfliktrådssammenheng.

Christine Wilberg, direktør, Konfliktrådet

Kristin Clemets forståelse av forskning satt på prøve?

I Aftenposten 14. november kommer tidligere utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet med påstander om politikk og forskningsforståelse. Hun hevder, uten reservasjoner, at forskning i sin natur bare gir midlertidige svar, og at nye og andre data alltid vil kunne gi et annet svar. Det virker som om hun ikke har fått med seg grunnlaget for vår moderne sivilisasjon. Forskning er basis for en rekke definitive svar, løsninger og endelig kunnskap innenfor naturvitenskap, teknologi og humaniora. Forskning dreier seg ofte om å legge sten på sten, eller finne nye biter til store puslespill; ikke bare som Clemet hevder: «... en gang iblant få et gjennombrudd».

Uenighet om forskningsresultater kan skyldes at perfekte forskningsstudier på mange områder er svært vanskelige å utføre, og at problemstillingene er mangfoldige og sammensatte. God forskningskritikk vil i detalj etterspørre hvordan en forskningsstudie er konstruert og utført, samt hvilke forbehold man bør ta når resultatet skal tolkes. Når det reises berettiget tvil, er det viktig med videre forskning og bedre studier.

Johan Ræder, professor, Universitetet i Oslo

Slettholm misforstår Frps rolle i norsk politikk

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm hevder at oljenæringen har forlatt Fremskrittspartiet. Det er en absurd påstand uten rot i virkeligheten. Det er derimot enda mer oppsiktsvekkende at Aftenposten ser ut til å ha forlatt prinsippet om edruelighet i offentlig pengebruk.

Det er nok få som tviler på Frps oljeengasjement. Vi kjemper daglig mot den voksende andelen partier som vil næringen til livs. Det betyr likevel ikke at vi automatisk godtar politikerstyrte planer for næringen som gir økte offentlige utgifter og dyrere kraft.

Når Frp går imot å elektrifisere sokkelen, er det fordi Olje- og energidepartementet bekrefter at det øker strømprisen for folk og fastlandsindustri. I tillegg gir det ingen dokumenterbar utslippseffekt globalt. Med kostnader på opptil 8000 kroner pr. tonn redusert CO2-utslipp nasjonalt bør også Aftenposten være i stand til å se kost/nytte-effekten. I stedet forsøker redaksjonen å skape kunstige motsetninger mellom Frp og bransjen.

At enkelte i oljebransjen støtter elektrifisering, er ikke rart, da det er strømkunder og fastlandsindustri som må ta de største kostnadene. Tiltaket vil i tillegg gi storstilt utbygging av vindmøller. Selv om det kanskje ikke synes fra Aftenpostens Oslo-lokaler, har ikke akkurat populariteten til vindkraft økt i distriktene.

Slettholm misforstår Frps rolle. Vi er for lavere skatter, avgifter og offentlige inngrep – vi er ikke et haleheng for bestemte næringer. Frps støtte til oljenæringen handler om at den sysselsetter hundretusener og gir inntektene som muliggjør velferdssamfunnet. Støtten handler ikke om politikerstyrte, ineffektive og kostbare krav om reduserte utslipp på sokkelen.

Jon Georg Dale, energi- og miljøpolitisk talsperson, Fremskrittspartiet

Politikerne har nøkkelen til mer kunnskap om smitteverntiltak

I sitt innlegg i Aftenposten 14. november redegjør Kristin Clemet for en del problemstillinger i forholdet mellom forskning og politikk. Hun påpeker blant annet at forskningen ikke har klare svar på konsekvensene av de inngripende smitteverntiltakene, og at politikerne må ta beslutninger selv om kunnskapsgrunnlaget er tynt.

Et vesentlig poeng som også bør nevnes, er at politikerne selv kan bidra til at vi får mer av den kunnskapen som trengs.

For å måle virkningene av et tiltak må vi sammenligne hva som skjer hvis tiltaket iverksettes, med at det ikke gjør det. Hver gang et tiltak innføres samtidig over hele landet, svir vi av en mulighet til å gjennomføre slike sammenligninger, og til å lære. Med en gradvis innføring kan vi sammenligne kommuner, skoler eller bedrifter som får beskjed om å innføre tiltak, med dem som ikke får det. Dette bør vurderes når vi er usikre på nytten av for eksempel munnbindpåbud, skjenkestopp, karantene for barn og strategier for håndhygiene.

Det er lett å forstå at politikere vegrer seg – det ville helt sikkert blitt bråk om det kun var utvalgte kommuner som måtte stenge pubene. På den annen side: I løpet av koronaen er det blitt tydelig for alle at det er stor usikkerhet om virkningene av mange inngripende tiltak. Kanskje befolkningen ville satt pris på ledere som tok til orde for innføring av tiltak på en måte som gjør at vi kan lære og ta bedre beslutninger rundt neste sving?

Atle Fretheim, fagdirektør, Folkehelseinstituttet og professor II, Oslo Met

Rolness med bomskudd om «islam»

Kjetil Rolness skriver i Aftenposten lørdag 21. november artikkelen «Hva islamkritikk bør handle om». Han kommer galt av sted. Rolness bør vite at den eneste legitime referanse for islam er Koranen. Men Rolness nevner ikke Koranen med ett ord.

Rolness skriver aggressivt og ensidig. Hans personlige motvilje skinner igjennom. Som når han åpner artikkelen med å peke på at han har lest en bok om religion – «årsak til enorme lidelser for millioner av mennesker». Det gjelder «islam» for Rolness.

Han omtaler flere saker som «den urett vi tåler». Og jeg gir ham kreditt for dette: Rolness åpner for at det kan være urett som «vi» fremmer! Reaksjonære og fundamentalistiske holdninger som bygges og eksporteres av viktige internasjonale partnere av «oss»: Saudi-Arabia, Qatar og andre. Det er så visst sant.

For meg blir dette viktig. IS-elementer i Oslo – reaksjonære «ekstremister» som Rolness skriver – har erklært på nettet at de kan drepe meg. Grunn: Jeg er som muslim «frafallen», en «vantro» som ikke deler deres syn. Saken er meldt til politiet.

Men hva med den andre siden: Stopp islamiseringen av Norge (Sian) – som Rolness i artikkelen synes å ville tone ned med denne oppgitte omtale: «Vi snakker om Sian, Sian og atter Sian.» For meg er Sian viktig! Jeg mottok for en uke siden, fra det jeg antar er Sian-elementer, en e-post om at de vil banke meg opp – og med håp om at jeg skal ende «på bunnen av Glomma». Grunn: Jeg er «forræder». Det er også meldt politiet.

Jeg angripes av IS- og Sian-elementer. De truer med å ta livet av meg. Vil Rolness tone den ene siden ned? Har han ensidig fokus? Han bommer der han står, Rolness.

Trond Ali Linstad, redaktør av boken «Hva sier Koranen»

Om Parisavtalens betydning

I Aftenposten 24. november skriver professor Christina Voigt at jeg skal ha sagt i Høyesterett at Parisavtalen «ikke stiller noen rettslige krav» til Norge. Det er ikke riktig.

I denne saken var det aldri anført fra saksøkernes side at regjeringens vedtak om 23. konsesjonsrunde er i strid med Parisavtalen som sådan. Slik sett handlet rettssaken først og fremst om andre spørsmål. Men begge parter trakk frem Parisavtalens betydning for norsk rett og politikk, og som bakteppe for tolkingen av Grunnlovens paragraf 112. At vi så hadde ulike syn på hva denne betydningen er, er en annen sak. At Parisavtalen er en svært viktig traktat, som setter krav til Norge, var det aldri uenighet om.

Høyesterett i plenum har nå tatt saken om 23. konsesjonsrunde og Grunnloven paragraf 112 opp til doms, som betyr at det ikke er mulig for meg som advokat å kommentere den nærmere. Prosessen for Høyesterett var svært grundig. Den fikk frem alle sider, inkludert forholdet til Norges forpliktelser etter Parisavtalen. Nå er det på tide å avvente dommen.

Fredrik Sejersted, regjeringsadvokat