«Atlantic Crossing» har sitt på det tørre
Vi har aldri påstått at vår fremstilling representerer «sannheten» om våre kongelige under krigen.
Vi har knapt rukket å svare på Tor Bomann-Larsens kritikk av Atlantic Crossing, før det dukker opp to forfattere til som skal ha sin del av førjulsoppmerksomheten.
Bokaktuelle Tore Rem og historiker Tom Kristiansen mener vår fortelling er «grunnleggende usann». Men i likhet med Bomann-Larsen bommer de på selve premisset: Atlantic Crossing er ikke en dokumentar, men en dramatisering av historien. En fiksjon.
Vi har aldri påstått at vår fremstilling representerer «sannheten» om våre kongelige under krigen. Tvert imot. Hver episode er merket med «inspirert av sanne hendelser», og etter hver episode legges det ut ny informasjon om «fakta og fiksjon i Atlantic Crossing» på nrk.no.
Dette leses av flere hundre tusen seere og tyder på at folk flest er oppegående nok til å forstå hva det dreier seg om.
Sparker inn åpne dører
Rem og Kristiansen sparker inn åpne dører med sin «finn fem feil»-liste. Mange av disse punktene er allerede forklart og begrunnet på nrk.no.
Det er ikke plass til å forsvare alt på detaljnivå her, men la oss se på eksempelet de hånlig fremhever som «komisk», nemlig grensepasseringen:
Prinsesse Astrid har gjenfortalt det slik: «Grensen var stengt. Mor viste frem det svenske sertifikatet sitt, men grensevaktene trodde ikke på oss, vi slapp ikke igjennom bommen. Tilbake kunne vi ikke dra.
Like før vi nådde grensen, hadde vi møtt en skipatrulje som fortalte at tyskerne var like i hælene på oss. Etter en kort rådslagning fikk vi ordre om å legge oss ned i bilen med pledd over oss. Vi skulle kjøre rett på bommen! (…)
Akkurat idet vi skulle kjøre på med full fart, løftet de bommen og vi var i Sverige» (fra boken Kronprinsesse Märtha: hustru, mor, medmenneske, av Arvid Møller).
Vår filmatisering ligger åpenbart svært tett på denne skildringen. Så hva er komisk? At vi velger å tro på prinsesse Astrid?
Der ingen historiker tør trå
Rem og Kristiansen må gjerne bli frustrert av at vi plasserer statsminister Johan Nygaardsvold på Lillestrøm. Vi har full forståelse for at slike grep er som å banne i kirken for dem.
Men for oss dramatikere må av og til detaljer vike for vår hovedoppgave, som er å gå bakom de tørre faktaene og skildre mellommenneskelige relasjoner og følelser. Der ingen dokumentar eller historiker tør, eller bør, trå.
Det betyr ikke at vi tar ting ut av løse luften. Vi har anstrengt oss for å tilfredsstille de historiske fakta. Men å presse fem års krigshistorie inn i åtte TV-episoder krever tøffe valg. Dette gjelder alle historiske dramaer.
Tom Kristiansen og Tore Rem: NRK gir seerne en grunnleggende usann fortelling om krigen
Märthas rolle
Til forskjell fra Bomann-Larsen, som ikke kan tenke seg at vi har funnet noe nytt i vår seks år lange research, har i hvert fall Rem og Kristiansen nysgjerrighet og ydmykhet nok til å spørre: «Hva med selve hovedideen, at Märtha var mye mer betydningsfull enn vi har trodd?»
Det handler om kronprinsessens rolle i utarbeidelsen av «Lend-Lease Act» (en lov som lot USA gi materiell støtte til de allierte, uten å bryte egen nøytralitet). Vi har utdypet dette i vårt svar til Bomann-Larsen. Men kort oppsummert er det kildebelagt at:
- Kronprinsesse Märtha var agent for norske og allierte interesser i Det hvite hus. Kilde: Arne Skouen o.a.
- Kronprinsesse Märtha diskuterte politikk med president Roosevelt.
Kilde: Doris Kearns Goodwin, hoffsjef Wedel Jarlsberg o.a. - President Roosevelt tilbrakte mer av sin fritid med kronprinsesse Märtha enn med noen andre i hennes første år i USA. Kilder: Roosevelts kalender, logger i arkivet på FDR Presidential Library and Archives, hoffsjef Wedel-Jarlsbergs dagbok o.a.
- Mens Roosevelt pleiet tett omgang med kronprinsesse Märtha høsten 1940 balet han med tanker om å støtte de allierte. Kilde: Kearns Goodwin o.a.
- Roosevelt inviterte kronprinsparet da han lanserte «Lend-Lease Act» for Kongressen, der han fremhevet Norge i sin tale. Kilder: Associated Press, amerikanske aviser.
- Da Roosevelt holdt sin «Look to Norway»-tale, fikk kronprinsessen æren av å ta imot USAs materielle støtte. Kilder: amerikanske aviser og filmaviser.
- Kronprinsesse Märtha ble i 1942 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden for sin «innsats for Norges sak under krigen». Kilde: Det norske kongehus.
Når det kommer til kronprinsessens innflytelse på Roosevelt, peker vår sammenstilling av fakta mot at den var både politisk og betydelig. Også da han forsøkte å løse nøtten med å hjelpe de allierte, uten å bryte med USAs nøytralitet og tape presidentvalget.
Vi påstår ikke dermed at Märtha var den eneste som påvirket ham i å komme opp med «Lend-Lease Act», men dette kommer frem i episode fire av Atlantic Crossing – se selv.
Publikum skjønner greia
Med merkelappen «inspirert av sanne hendelser» understreker vi at det i enhver gjenfortelling av fortiden må tas høyde for subjektiv tolkning, agenda, glemsel, ubevisst meddiktning, utelatelser og forenkling.
Ingen vet den hele og fulle sannheten om alt som skjedde for 80 år siden, så ikke belær oss om kronprinsens følelser. Sannheten er at dere vet fint lite om det. Også vi.
Men forskjellen er at vi er dramatikere, med lisens til å dikte det vi mener er sannsynlige, eller i verste fall «ikke usannsynlige», scenarioer. Et moderne TV-publikum har ingen problemer med å forstå greia.
Kritikk er bra
Vi ventet kritikk for en del av valgene vi har tatt. Det er bare bra. Vi ønsker debatten velkommen, som en del av målet om å skape en serie som opplyser, underholder og engasjerer seere i og utenfor Norge. Atlantic Crossing når et millionpublikum på NRK, er solgt til 30 land så langt og ble nominert til beste serie og manus i Cannes.
Så vi håper og tror at serien begeistrer mange og bidrar til å belyse et underfortalt stykke historie om en kvinne som fortjener å trekkes frem fra glemselen.
Men «spoiler alert»: Vi tar oss også dikteriske friheter i de siste fire episodene.
