Debatt

Småhus er storbyens fremtid

  • Tor O. Austigard
    Arkitekt
Rodeløkka i Oslo trekkes frem som et eksempel på et småhusområde av innsenderen. Går det an å bygge lavt, men til gjengjeld tett, spør han.

En bærekraftig storby kan bygges med småhus.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Byrådets forslag om å ytterligere begrense fortetting i Oslos småhusområder kan fremstå som et forslag det er vanskelig å være uenig i. Alle er innforstått med at når markagrensen vernes og Oslo skal fortettes, så skal det skje gjennom boligblokker i åtte og ti etasjer på nedlagte industriområder.

Få tenker på småhus som en relevant boligform i en voksende storby, og byrådet mener potensialet for fortetting i småhusområdene er lite. Dette er feil.

Bærekraftig storby

Verdens største storbyområde heter Tokyo og har 36 millioner innbyggere. Mange har et bilde av Tokyo som en futuristisk storby med skyskrapere og neon, men Tokyo er først og fremst et gedigent teppe av småhus i to og tre etasjer, med en eneboligandel langt høyere enn Oslo.

Likevel er befolkningstettheten også flere ganger høyere enn Oslo, noe som gir grunnlag for det best utbygde kollektivnettet i verden med over 2000 stasjoner og 5000 km med skinner. At en bærekraftig storby ikke kan bygges med småhus, er ikke riktig.

Småhusplanen i Oslo har ca. 30.000 eiendommer med tillatt totalt fotavtrykk på 24 prosent av tomten.

På denne tomten i Oslo bak Vestre Gravlund ble én villa til fem nye hus. Tomten er regulert av den såkalte Småhusplanen, som har strenge regler for hvor mye og hvordan det skal bygges.

Hadde dette vært økt til 40 prosent, som er vanlig i for eksempel Sandnes, så ville dette typisk gitt rom for minst ett nytt hus, altså 30.000 totalt.

Hadde dette vært økt til 60–80 prosent, som er vanlig i Tokyo, så snakker vi om et teoretisk potensial på 100.000 nye hus, med potensielt flere hundre tusen nye boliger.

Her gjelder småhusplanen:

Rodeløkka som eksempel

Hvordan ville en slik by sett ut? Svaret får man ved å ta T-banen til Carl Berners plass og besøke Rodeløkka, et inneklemt småhusområde midt i Oslos bygård- og blokkbebyggelse.

Rodeløkka, som fremstår som en idyllisk sørlandsby om sommeren og som har så fornøyde innbyggere at husene deres aldri kommer for salg. Rodeløkka, som her og der har en tetthet som begynner å nærme seg Tokyo, og som fortsatt gir rom for velstelte forhager og store bytrær.

Det er ingen gode grunner til at denne byformen er en dårligere byform enn å bygge boligblokker i åtte og ti etasjer på nedlagte industriområder. Kanskje er det også en bedre byform for en by høyt oppe på den nordlige halvkule hvor solen står lavt og skyggene er lange.

Lokalmiljø og fellesskap

Småhusbyen gir også rom for mange kvaliteter som blokkbyen ikke har. På den ene siden har småhusbyen bygninger og uteområder folk føler eierskap til. Her kan det multikulturelle og individorienterte samfunnet blomstre gjennom rosa stakittgjerder og svarte vinduskarmer uten vaktmesternes overformynderi. På den andre siden gir dette mangfoldet og denne skalaen også en grobunn for et lokalmiljø og fellesskap man sjelden finner i blokkene.

Koronakrisen har tvunget frem livsstilsendringer vi ikke var forberedt på. Hjemmekontoret og hjemmetrening er de mest påfallende, men også den plutselige fascinasjonen for ølbrygging, urtedyrking eller motorsykkelmekking.

Småhusbyen kan romme alt dette og har en fleksibilitet i møte med fremtidige livsstilsendringer som de monofunksjonelle boligblokkene vil slite med.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Bærekraft