Etter 2. verdenskrig, i 1945, fremsto Warszawa som Europas mest ødelagte storby:

    Tysk bombing straks etter krigsutbruddet i 1939 ødela minst ti prosent av bebyggelsen.

    I 1941 fortsatte ødeleggelsene med russisk bombing.

    I april-mai 1943 ble mange av byens jødiske kvartaler nedbrent eller sprengt etter oppstanden blant de gjenværende jødene i ghettoen.

    Mellom august og oktober 1944 ble så store deler gamlebyen i tillegg til deler av bysentrum ødelagt etter at Warsawas innbyggere gjorde opprør mot tyskerne, noe som kostet mellom 170 000 og 200 000 polske liv (i Warszawa og utenfor, de fleste sivile).

    I januar 1945 utførte tyskerne de siste sprengninger og nedbrenninger – før de trakk seg tilbake. Ødeleggelsene var ikke helt tilfeldig. Allerede i 1939 hadde tyskerne lagt en plan for å utslette Warszawa og erstatte den med en liten landsby.

    Bildet er tatt 22. oktober 1945. Den katolske kirken står tilbake i det som var den jødiske ghettoen.
    NTB Scanpix

    «En sjø av ødeleggelse»Med freden i 1945 hadde byen som hadde hatt over en million innbyggere før krigen, bare noen få tusen mennesker som levde i krypinn blant ruinene. Rundt 85 prosent av Warsawas bygningsmasse var ødelagt. Ødeleggelsene av industribygninger og historiske monumenter lå på rundt 90 prosent.

    Kommunistiske myndigheter foreslo på et tidspunkt å la denne «sjø av ødeleggelse» forbli slik, som et monument og en advarsel for fremtidens generasjoner. Man ville legge landets hovedstad til en annen by – Lodz – der bygningsmassen var noenlunde intakt.

    Reduserte rekonstruksjonene

    Men polakkene ønsket sin hovedstad tilbake.

    To syn på gjenoppbygging utkrystalliserte seg tidlig.

    På den ene siden miljøet rundt arkitekt og professor Jan Zachwatowicz ved Warsawas kontor for gjenoppbygging, et miljø som hadde røtter bl.a. til motstandsbevegelsen, og ønsket å gjenskape de historiske byggverkene – selv om de ville bli replikaer.

    På den andre siden modernistene med forbindelser til byens nye myndigheter. Sistnevnte gruppe «vant» ved at den historiske rekonstruksjon ble vesentlig redusert. Men Zachwatowicz klarte likevel å få gjennomført gjenskapningen av gamlebyen og gaten sør for denne, kalt Den kongelige rute.

    Torget erpprinnelig fra 1200-tallet. Husfasaden Ignacy Zakrzewski i senrenessansestil sør for torget (i bakgrunnen) var Warsawas sentrale plass frem til slutten av 1700-tallet, åsted for både handel og henrettelser.
    Cato Guhnfeldt

    Ikke bare Warsawas innbyggere stilte seg bak gjenoppbyggingen men hele nasjonen. For det dreide seg om noe mer enn en bydel; nemlig om et nasjonalsymbol, et sentralt kapittel av nasjonens historie. Det var blant annet i Warsawas slott ved gamlebyen grunnloven av 3. mai 1791 for kongedømmet Polen–Litauen ble godkjent – kalt Europas første demokratiske grunnlov.Selv sovjetrusserne som etter krigen la Polen inn bak jernteppet, forsto hva gjenoppbyggingen av Warszawa betød for polakkene. Sovjetunionens leder Josef Stalin fryktet på sin side å miste internasjonal anerkjennelse hvis han godkjente at hovedstaden ble flyttet.

    Kopierte bymalerier

    Sentralt i gjenoppbyggingsplanene sto gamlebyen. Gjenskapningen skulle ikke bare omfatte enkelthus men hele bydelen inkludert bymurene, handelshus og religiøse bygninger inkludert kirker. I tillegg måtte selvsagt markedsplassen fra 1200-tallet gjenskapes. Man ville også gjenoppbygge slottet men planene møtte politisk motstand og ble utsatt.

    – Da krigen sluttet i 1945, var store deler av Warszawa redusert til en «mursteinsåker», mange steder knapt høyere enn 1–2 meter. Gjenoppbyggingen av gamlebyen startet raskt, bl.a. takket være tegninger som under krigen bl.a. hadde ligget skjult bak et kirkealter, forteller lokalhistoriker Artur Büldzuik.Også fotografier, akvareller og malerier ble tatt i bruk i rekonstruksjonsarbeidet. Brått ble tegninger av arkitekturstudenter før krigen viktige.

    Utsikt over Warszawa. Landskapsmaleren Bernardo Bellottos bilder ble viktige under rekonstruksjonen av den utbombede byen.

    Man benyttet seg også av bymalerier av gamle Warszawa utført av den italienske by— og landskapsmaleren Bernardo Bellotto. Han ble kongelig hoffmaler i Warszawa i 1768 og tilbrakte de siste 16 årene av sitt liv her. Mellom 1770 og 1780 malte Bellotto 26 bilder av Warsawas bebyggelse for det såkalte Panorama-rommet i det kongelige slott.

    Ornamentering med løve på et hjørne vendt ut mot torget i gamlebyen.
    Cato Guhnfeldt

    Forbedret fasaderMange av gamlebyens bygninger sto som utbombede skall, med vegger helt opp til sjette etasje, noe som ga et visst utgangspunkt for rekonstruksjon. I tillegg søkte restauratørene nøye gjennom bygningsrester for å finne originale ornamenter som kunne brukes på nytt eller inngå i en rekonstruksjon der den opprinnelig hadde vært. Det dreide seg om både løver, drager, fugler, gudinner og barokkutsmykninger.

    I rekonstruksjonsarbeidet var man likevel ikke helt tro mot gamlebyens utseende like før 2. verdenskrig. I mange tilfeller gikk man lenger tilbake i tid for å «forbedre» bygningenes historiske utseende eller for å erstatte en bygning man mente var «for moderne». Bellottos malerier hadde uekte men forskjønnende tilføyelser som i noen tilfeller ble overført til de nye byggverkene.

    Ekthet vs. moderne krav

    –I utgangspunktet skulle alt av opprinnelige kjellere, fundamenter, gulv i første etasje, bestående vegger opp mot 2. etasje foruten løse murstein inngå i rekonstruksjonen. Den opprinnelige byplanen med gatenettet ble også beholdt, opplyser Büldzuik.

    Derimot ble rominndelingen i særlig privathus endret for å møte mer moderne krav til leveforhold og praktiske løsninger. I bygninger med historiske rom bestrebet man seg derimot på å gjenskape rommene i originalversjon, likeså innvendige dekorasjoner. Dette gjaldt særlig i bygninger ment for offentlig bruk.

    Denne inngangsdøren med utsmykning inn til en bygning fra 1466, ble nøyaktig gjenskapt etter krigen.
    Cato Guhnfeldt

    Inn på verdensarvlisten

    Gjenoppbyggingen av Warszawa ble muliggjort takket være bidrag fra mennesker over hele Polen, innbetalt til et eget fond.

    I tillegg reiste arbeidere fra mange deler av landet til bygningsplassen for å bidra. Gjenoppbyggingen strakte seg offisielt over fem år, men pågikk i realiteten til utpå 1960-tallet. Da gamlebyen sto ferdig hadde noe lignende aldri skjedd før, en nær komplett rekonstruksjon av et bysamfunn med en arkitektur og en historie som strakte seg over 800 år tilbake i tid.

    Cato Guhnfeldt

    I 1971 kom planer for gjenoppbygging av det kongelige slott, fullført i 1988. Allerede åtte år tidligere, i 1980 ble gjenoppbyggingen av gamlebyen internasjonalt anerkjent ved at den ble innlemmet i Unescos verdensarvliste. I 1994 ble Warsawas gamleby gitt status som nasjonalmonument.Da den stort sett sto ferdig i begynnelsen av 1950-årene fremsto gamlebyen som ny. Over et halvt århundre senere har vær og vind gitt bebyggelsen så mye av sin førkrigs patina tilbake at den i dag oppleves nesten autentisk. Mennesker kan ikke vende tilbake fra graven. Men en gammel by kan.

    Kilder: Jødiske museet i Warszawa, Mikołaj Gliński, Artur Büldzuik, Wikipedia.

    Historiske artikler om den annen verdenskrig:


    Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

    Lyst til å skrive ? Les denne først: