Hvor ble det av bistanden? | Grimstad og Vraalsen
Det er liten uenighet om 1-prosentsmålet, men lite eller ingen spørsmål om innholdet i vårt utviklingssamarbeid.
I en kronikk i Aftenposten 12. juli 2017 tok vi opp noen sentrale spørsmål omkring norsk utviklingshjelp:
Vi må ikke la bistand være et fristed der politikere og administrasjon kan bruke penger på det som passer dem. Og som egentlig ikke etter vår mening er utviklingssamarbeid i reell forstand, for de fattigste deler av verden.
Les kronikken om utviklingshjelp og politikk:
Bistand bør ikke være et fristed der politikere kan bruke store penger på det som passer dem | Per Ø. Grimstad og Tom Vraalsen
Bistandsbudsjettet er i dag på ca. 37 milliarder kroner, eller ca. 1,1 prosent av BNI. Hvor ellers i det norske statsbudsjettet finner man slike bevilgninger uten at det er klart definert og spesifisert hvilke formål de skal brukes til?
Vårt forslag var å sette ned et hurtigarbeidende utvalg som går gjennom bistandsbudsjettet og løfter ut det som ikke er reelt utviklingssamarbeid.
Det resulterende budsjettet med verifiserbare prosjekter, settes opp med fordelt gjennomføringsansvar fordelt på FN og multilaterale organisasjoner, norske og utenlandske frivillige organisasjoner, offentlige og private prosjekter gjennom Norad. Norad bør ha et generelt oppfølgingsansvar, i samarbeid med Riksrevisjonen.
Dette bør resultere i en offentlig rapport som lages hvert år.
Positiv respons
Vi har fått svært mange positive reaksjoner på vår kronikk. Fra mange hold, bistandspolitikere og folk som har jobbet med bistandsspørsmål. Og fra flere aviser. Det ble også tatt opp i NRKs Dagsnytt 18. Tenketanken Civita har uttalt seg på linje med de tanker vi har beskrevet.
De kommentarene som har kommet fra dem som i dag sitter med bistandsansvaret har imidlertid ikke vært positive, eller konkrete:
«Det er viktig å ikke falle for fristelsen til å kritisere norsk bistand med basis i anekdotisk informasjon.», skrev utenriksminister Børge Brende i en kronikk i VG 17. juli.
Det er vanskelig å ta alvorlig, med den bakgrunn vi har.
Utenriksministerens våpendragere, to statssekretærer har også kommet med kommentarer, uten å ta opp saken som vi egentlig tar opp. Vi har ikke kritisert konkrete bistandsprosjekter i trengende utviklingsland. Vi sitter heller ikke langt på utsiden og kritiserer budsjettprioriteringer, som statssekretærene sier i Vårt Land. Vi har faktisk ganske nær kontakt med bistandsmiljøet.
Må ha klare krav til innhold
Det vi har tatt opp er at man har et relativt stort budsjett for utviklingssamarbeidet, uten at det ligger noen klare regler og definisjoner for hvordan det skal brukes. Dermed vil bistand lett bli et område hvor politikere og administratorer kan bruke penger etter eget ønske og egne politiske prioriteringer. Som gjør at de gjerne ser at budsjettet blir stort.
Tirsdag 18. juli var det en redaksjonell kommentar i Aftenposten av Andreas Slettholm. Vi leste den som i alt vesentlig positiv til det vi skrev. Men Slettholm tok opp et spørsmål, «enprosentgnålet».
Et forsvar for «énprosentgnålet» om bistand | Andreas Slettholm
Vi, som begge har arbeidet med utviklingsspørsmål og humanitære oppgaver i fattige land store deler av vårt liv, har selvsagt ikke noe imot at man har krav til størrelsen av budsjettet som brukes til disse spørsmål.
Det vi har tatt opp er at man ikke kan ha krav til budsjettets størrelse, uten å stille spesifiserte krav til hva det skal inneholde!
Og vi savner stadig noen konkrete kommentarer på det vi egentlig tar opp, fra dagens politiske ledelse.
Vi vil se fremover, ikke bak over!
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
