Debatt

Ingen dyr skal måtte leve i bur

  • Siri Martinsen

Vil vi «møte» dyrene på en meningsfylt måte, betinger det at vi erkjenner at deres iboende behov strekker seg utover både det trange nettingburet på pelsfarmen, og den tettpakkede nota i fiskeoppdrettsanlegget, skriver Siri Martinsen. Hansen, Alf Ove

Når mennesker utnytter sin makt over dyr, er det sjelden snakk om en omsorgshandling.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Når mennesker tar retten over dyrs livsløp av egeninteresser, har vi også en tendens til å fremstille det som om vi gjør dyrene en tjeneste. Men er det slik det oppleves?

I Aftenposten 24. oktober skaper professor Marianne Lien et feilaktig inntrykk av at det å holde dyr i fangenskap er en forutsetning for omtanke for dem.

Om oppdrettsfisken som vårt nyeste «husdyr», skriver professoren: «Idet vi tar ansvar for et annet vesens livsløp, blir vi også selv omsorgspersoner.»

Hvordan opplever fiskene vår omsorg?

Med så rosende ord om menneskers forhold til dyrene vi utnytter, er det viktig å spørre hvordan fiskene selv opplever vår omsorg. Fiskeoppdrett er en av de mest industrialiserte former for dyrehold.

Siri Martinsen. Kjersti Flugstad Eriksen

I én merd lever ca. 200 000 lakser – halvparten av den norske villaksbestanden. Det er et liv fjernt fra naturlige behov for et aktivt og spenstig sjødyr. Oppdrettsfiskene lever på mange måter på bristepunktet når det gjelder overlevelse – mye kan gå galt slik at fiskene dør eller blir syke.

Brorparten av dyreforsøk i Norge, også smertevoldende forsøk, utføres på millioner av fisk årlig for å finne stadig nye remedier for de lidelser de risikerer å dø av i et system som maksimerer profitt på bekostning av dyrenes fysiologi og adferdsbehov.

Hundretusener av fisker smittes med smertevoldende sykdommer som del i avlsarbeidet for å se hvordan de ulike fiskelinjene overlever de ulike sykdommene – eller ikke. Er det slik «omsorgspersoner» oppfører seg?

I realiteten tar ikke fiskeoppdrett hensyn til dyrene utover det som skal til for at de skal overleve og produsere slaktevekt. Selv om fiskenes smertefølelse er bevist og lovfestet, er fangenskapet ingen garanti for at vi tar hensyn til dette, snarere tvert imot.

Tilpasset fangenskap

Vår tendens til å ville tro at dyrene tilpasser seg det vi måtte ønske å utsette dem for, reflekteres ofte i begrepet domestisering. Et domestisert dyr blir gjerne omtalt som et dyr som er tilpasset fangenskap. Men ofte handler det om et fangenskap som levende, følende skapninger ikke kan tilpasse seg.

Lien påpeker at skillet mellom domestisert og ikke-domestisert ikke er en rett linje. Begrepet i seg selv er heller ikke uproblematisk: Domestisering er snarere tilpasning til et miljø med mennesker i, enn en tilpasning til de systemer for å sperre dyr inne som vi måtte finne praktiske.

Vi kan ved avl endre dyrs utseende og over tid gjøre dem fortrolige med å ha oss i nærheten, men vi kan ikke fjerne behov som er grunnleggende.

Ofte handler det om et fangenskap som levende, følende skapninger ikke kan tilpasse seg.

Hunden, med den lengste domestiseringshistorien, er ikke mer tilpasset det å tilbringe livet i et trangt bur uten bevegelse eller utfoldelse, enn det et vilt hundedyr ville vært. Likevel brukes domestisering som forsvar for fangenskap også for et av våre andre nyeste «husdyr» og hundens nære slektning – reven på pelsfarmene.

Norske forskere har målt reven og minkens toleranse – av dem kalt «tillitsfullhet» – overfor mennesker ved å undersøke om reven tør å spise med menneske i nærheten etter 24 timers faste, og om minken tør bite i en pinne som blir stukket inn til den. 60 prosent av begge artene tør ikke dette. Heller ikke de resterende 40 prosent av dyrene kan forventes å ha noen positiv opplevelse av menneskene som går forbi burrekkene – like lite som en fisk har glede av at det står et menneske og kikker ned i nota.

Men viktigere er det at disse dyrene har vesentlige behov som ikke blir tilfredsstilt i det miljøet vi utsetter dem for.

Debatt i blindspor

Den politiske pelsdyrdebatten er eksempel på en etisk debatt som har forvillet seg inn i blindsporet om hvorvidt dyrene er «tamme» eller «ville». Istedenfor å se på dyrets faktiske opplevelser, tenderer man til å slå seg til ro med at de kan leve uten å tilfredsstille essensielle adferdsbehov så lenge det kan være et håp om domestisering.

Men en mink trenger å svømme, dykke og løpe, og en rev trenger å grave, hoppe og leke – uansett om de etter hvert avles til å få hengeører.

En mink trenger å svømme, dykke og løpe, og en rev trenger å grave, hoppe og leke.

Den massive motstanden mot pelsdyroppdrett i det norske samfunn, som igjen vil manifestere seg i NOAHs ellevte fakkeltog mot pels 8. november, handler ikke om at folk vil ha hundelignende pelsdyr i burene – men at ingen dyr skal måtte leve i bur.

Når mennesker utnytter sin makt over dyr, er det sjelden snakk om en omsorgshandling. Vår manipulasjon av dem blir ikke mindre kritikkverdig av at den går over tid. Vil vi «møte» dyrene på en meningsfylt måte, betinger det at vi erkjenner at deres iboende behov strekker seg utover både det trange nettingburet på pelsfarmen, og den tettpakkede nota i fiskeoppdrettsanlegget.

Les også:

Tone Druglitrø:

Les også

- Uten forsøksdyrene hadde vi ikke hatt en norsk nobelpris i medisin

Tore S. Kristiansen og Morten Tønnessen:

Les også

Levende fisk får strupe og mage skåret opp uten at de er bedøvet 

Yngve Ekern:

  1. Les også

    Å leve og la dø

Les mer om

  1. Debatt
  2. Fiskeri

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Lovlige lovbrudd | Siri Martinsen og Hanne Kristin Rohde

  2. DEBATT

    Natalie har fått jødestjernen tegnet med sprittusj på ytterdøren sin 15 ganger. Hun er redd. | Monica Csango

  3. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 18. august

  4. DEBATT

    Kan vi diskutere abort, ulvejakt og bompenger uten å bruke caps lock?

  5. DEBATT

    Meninger: Produksjon av antibiotika og vaksiner bør vurderes «insourcet» til Europa

  6. DEBATT

    Det er uakseptabelt å argumentere med at slagpasienter på Ullevål ikke bør få bedre behandling enn dem fra Innlandet