Debatt

Kunst som slår

  • Knut Faldbakken

Melgaard+Munch. Sammen beriker de oss, om vi våger.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fra det heteste av ytringsfrihetsdebatten stigerkravet om selvsensur innen kunstformidlingen – hvis vi skal tro mediene. Munch-museet har åpnet en utstilling hvor

Knut Faldbakken

sentrale Munch-verker blir sammenstilt med et utvalg av Bjarne Melgaards selvdestruktive bekjennelser fra avgrunnen.

Det er for sterk kost for mange, og da vil gode nordmenn ha det vekk. Utstillingen krenker mesterens arbeid, får vi høre, provoserer vanlige menneskers anstendighetsfølelse.

Barna kan også ta skade, selv om det aldri var noe krav innen kunstfeltet at all kunst skal passe for alle.

Ellers ropes det fra alle kanter om samtidskunstens manglende evne til å engasjere, flytte grenser, provosere. Vel, på Munch-museet møter vi grensesprengning og utfordringer så det holder, og sjelden ser vi et lignende engasjement i kommentarene.

Det er lett å glemme, etter at Munch er plassert på pidestallen, at de første utstillingene av hans kunst møtte tilsvarende haglskur av skjellsord og hån som enkelte, både legmenn og forståsegpåere, nå øser ut over Melgaard og hans verk.

Å sammenligne hva som opprørte almuen den gang og nå, og se på likhetene, er bare én av grunnene til å interessere seg for Munch-museets konfrontasjon.

Vil nyte Munch i fred

Likevel er det visst selve ideen, å sidestille Munch og Melgaard, som opprører mest: Vår store verdensberømthet eksponert side om side med en rabiat formidler av ekstreme, homoerotiske voldsfantasier (også han temmelig verdensberømt!)?

Nei takk! Victor Lind, selv er radikal kunstner, vil nyte sin Munch i ærbare former. Stig Andersen bruker to sider i Aftenposten i et forsøk på å demontere Melgaards betydning, den rene oppvisning i skjellsord og ironi.

Jeg finner det oppsiktsvekkende at en habil kunstkommentator gjør seg blind for styrken, smerten, selve det destruktive drivet i Melgaards reservasjonsløse kamp med sine demoner.

Hver gang jeg ser en Melgaard-utstilling, tenker jeg: Hvor lenge kan den mannen holde ut? Homoprovokasjonene (som etter min mening maskerer en kjærlighetslengsel), den overdrevne fikseringen på ekstrem-sexens og ruskulturens fetisjer, selvforakten som flyter som kroppsvæsker på lerretene, også uttrykt i ren tekst, selve den desperate produksjonstakten; alt ligner et dødsritt.

Sprengfull av tabuer

Og assosiasjonen til Munch?

Den er åpenbar. Munchs kunst er sprengfull av (for sin tid) tabubelagte erotiske forestillinger. Hans første utstillinger i Tyskland vakte ramaskrik og krav om stengning.

Hans ekspresjonistiske brudd med klassisk maleri åpner for en ulmende følelsesbrann bak motivene som publikum og kritikere ikke var modne for. Han maler en Madonna som blotter brystene i overgiven erotisk ekstase.

Han maler et par i omfavnelse hvor kvinnen har tatt rollen som vampyr.

Et motiv som har vakt spesiell oppsikt på museets djervt kuraterte utstilling er Munchs kjente pubertetsakt, en naken ungpike sittende på sengekanten, her omgitt av en veritabel skog av melgaardske erigerte peniser.

Støtende? Smakløst? Eller en helt begripelig – om enn ubehagelig – fortolkning av ungdommens usikkerhet og angst på terskelen til møtet med livets store, stygge eventyr?

Hvordan kan dette virke så opprørende i en tid da 14-åringer legger nakenbilder av seg selv ut på nettet mens de diskuterer analsex med sine venninner?

Melgaard og Munch gir oss akkurat det det blir ropt på fra alle hold i samtidens kunstdebatt: Utfordring, relevans, autentisitet, engasjement med livet som innsats. Begge dykker, med referanse til sin samtid og i strid med samfunnets normer, ned i følelseslivets mest forbudte gjemmer og viser oss sine funn, en invitasjon til oss tilskuere så også vi kan gjøre oss kjent med disse sidene av tilværelsen som vi vanligvis støter bort.

Bortsett fra, kanskje, i kinosalenes mørke dit vi flokker oss i titusenvis disse dager for å bli kilt et par timers tid av rosabloggernes gråskimrende silkeporno.

Mens vi i virkeligheten, i Are Kalvøs billedspråk, går undergangen i møte i kosebukser.

Les mer:

Kommentar:

Les også

Anuspenetrering med pistol er et ubehagelig syn

Hver gang jeg ser en Melgaard-utstilling, tenker jeg: Hvor lenge kan den mannen holde ut? skriver Knut Faldbakken.

Les mer om

  1. Debatt