Krig og kontrovers: Diskusjonen om norske okkupasjonsfilmer har rast siden 60-tallet | Einar Aarvig
Essay: Norske filmskildringer av den tyske okkupasjonen er unyanserte og heltedyrkende. Men det er ikke bare derfor de stadig blir gjenstand for debatt.
Jan Baalsrud ble aldri jaget av tyskerne. Hvorfor blir det alltid autensitetsbråk rundt norske filmer fra andre verdenskrig? Og hvor nyanserte er egentlig filmhistoriene fra okkupasjonen?
I drøye 15 år etter krigen var filmene preget av konsensus, de var nasjonsbyggende fellesfortellinger med høye krav til autentisitet og patriotisme.
Merkelappen «heroisk realisme», et begrep fra Gunnar Iversen og Trond Olav Svendsens Okkupasjonsdramaene – fem år slik vi har sett dem på film føles svært dekkende.
Filmene var ensrettede, uten særlig menneskelig dybde og hadde gjerne samme dokumentaristiske, «objektive» tone som Filmavisen.
Kampen om tungtvannet (1948) var for eksempel utstyrt med tekstplakater, kart og dokumentarklipp for å forsikre publikum om dens dype rotfeste i virkeligheten.
– Det ser ut til skje en endring på 1960-tallet, kanskje med Arne Skouens film Kalde spor, sier Øivind Hanche, forskningsbibliotekar i Nasjonalbibliotekets avdeling for film og kringkasting.
– Før det tror jeg at det absolutt ikke var noe problem med fremstillingen, og at både regissører, manusforfattere og virkelige helter stort sett var samstemte i hvordan man skulle presentere krigen på film.
Fikk ros for sin «ubestikkelige sanndruhet»
Kalde spor (1962) var den Oscar-nominerte Ni liv-regissøren Arne Skouens fjerde og siste film om okkupasjonen. Den hadde en roligere, mer psykologisk tone enn man forbandt med sjangeren.
I svimlende naturbilder uten musikk prøver Toralv Maurstad å bearbeide fatale valg under krigen 15 år tidligere.
Aftenposten roste Skouen for sin «ubestikkelige sanndruhet» som okkupasjonsskildrer i sin anmeldelse. Den nye filmens «dypere perspektiv» og «dikteriske flukt» ble applaudert.
Filmkritiker Haavard Haavardsholm i Arbeiderbladet var skeptisk til den «illusjons-ødeleggende» historien og brukte mye spalteplass på å stemple Maurstads rollefigur som sinnsforvirret.
Traumene hans er «vage og ubestemte», anmelderen viser ingen vilje til å forstå hovedpersonens dissonans over egne gjerninger under krigen. Mens motspillerne Alf Malland og Henny Moan « … illuderer bra som de to som har greid å legge krigen bak seg og gå videre.»
Dagbladet mente på sin side at «det er grunn til å se med skepsis på dem som maser om at ‘vi må bli ferdige med krigen’» og gjorde akt på filmens gjengivelse av fjellnaturen i «adagio tempo».
Over grensen utløste røff meningsutveksling
Bente Erichsens Over grensen fra 1987 delte ikke filmkritikerne på samme måte. Den ble omtalt som hederlig og verdig, men for forsiktig og nøktern og fattig på følelser.
Den svekkes av «personvern og advokater», skrev Per Haddal i Aftenposten. Men filmen om det jødiske ekteparet Feldmann som ble drept av norske grenseloser i Trøgstad i 1943, vakte motstand og debatt fra annet hold.
Ifølge Iversens og Svendsens bok ble arbeidet med filmen sabotert av både motstandsmenn og okkupasjonshistorikere, og en rettstvist endte med at Erichsen ikke fikk lov til å kalle filmen «Feldmannsaken» eller navngi stedet der drapene fant sted. Det var ikke stemning for å nyansere motstandsarbeidet eller problematisere det ensidige og mytologiske etterkrigsglansbildet av gode nordmenns tapre kamp under okkupasjonen.
Over grensen er langt fra «heroisk realisme». Den er stilisert i formen, med et noir-aktig og sørgmodig jazz-soundtrack.
Filmen utløste en røff meningsutveksling i Verdens Gangs debattsider i kjølvannet av et intervju med Arild Feldborg. Feldborg, som selv ble loset over grensen under krigen, æret de norske grensevaktene, men berømmet filmens fokus på de råtne eplene blant dem.
For brennbare historier?
I denne sammenhengen er det interessant å notere at de lenge bebudede filmbiografiene om NS-torturisten Henry Rinnan og ministerpresident Vidkun Quisling sliter med finansiering og stadig blir satt på vent.
Er historiene om nordmennene som valgte feil side, fremdeles for brennbare?
Når er tiden moden for en problemorientert blockbuster som den tyske Hitler-skildringen Der Untergang (2004). Eller høybudsjetts-beskrivelser av krigens meningsløse grusomheter som Redd Menig Ryan (1998)? Eller bare et enkelt, lavmælt drama om norske NS-medlemmer?
Max Manus beskyldt for å fordreie historien
Det siste tiåret synes stridighetene om filmer fra okkupasjonsårene å ha eskalert.
Håkon Gundersens Svik fra 2009, en thriller om norske krigsprofitører ble riktignok aldri noe massefenomen og satte følgelig ikke i gang den ønskelige meningsutvekslingen.
Men gigantsuksessen Max Manus (en «nasjonalfilm», ifølge VGs Jon Selås) fra året før fikk både historikere og andre kverulanter på kamparenaen.
Mens anmeldere og krigsveteraner var fornøyde med filmen, mente historiker og Gatas Parlament-pappa Lars Borgersrud at den fordreide krigshistorien, attpåtil med konsulenthjelp fra Hjemmefrontmuseet og direktør Arnfinn Moland.
«Et gjennomgangstema i denne filmen er Max Manus sin innsats under Vinterkrigen i Finland. Vi ser hvordan han stormer frem, skyter ned russiske soldater mens bombene drønner rundt oss. Vi ser også hvordan han dreper en russisk soldat med en kniv. (…) Og dette har direktøren ved Hjemmefrontmuseet godkjent. Problemet er at dette bare er tøv; Max Manus var aldri i kamp i Finland», sa Borgersrud til NRK to dager etter filmens premiere i desember 2008.
– Ikke kunstneriske, men kommersielle hensyn
Moland svarte på kritikken ved å vise til både tidsvitner og filmskapernes ønsker om drama. Og at man hadde dekning for at trefningene i Finland kunne ha skjedd.
Wikipedia-artikkelen om Max Manus lister for øvrig opp 23 punkter med feil, unøyaktigheter og anakronismer. Filmen beskyldes (blant mye annet) for gale dialekter og tiltaleformer, fiktive møter, utelatte motstandsfolk, unøyaktige tyskere og for å overdrive dramatikken i flere aksjoner.
– Regissørene viser gjerne til «kunstneriske hensyn» når de skal forsvare valgene sine. Gjerne det, men det er jo påfallende hvordan de kunstneriske hensynene ligner på de kommersielle, sier historiker Ivo de Figueiredo.
Kioskvelterens tranghet
«Det er bare tull at Den 12. mann er en autentisk historie, slik Harald Zwart fremstiller det, sa den pensjonerte historikeren Gunnar Pedersen til Dagbladet i forrige uke og fikk støtte av forfatter Ragnar Kvam jr. i en kronikk i Aftenposten.
Og det virker heller ikke som regissøren gjør krav på «ubestikkelig sanndruhet» når han lar Baalsrud og reinflokken storme over Sverige-grensen i den spektakulære sluttscenen.
Les anmeldelsen her:
«Den 12. mann»: En nyansering av Baalsrud-legenden
Samtidig er Den 12. mann, som den fotballmetaforiske tittelen antyder, noe mindre av en ensrettet heltehistorie. I brorparten av filmen står sivilbefolkningen for den «heroiske realismen», mens hovedpersonen er passiv, han er en pakke som sendes rundt.
– Men hvordan overfører man virkelighet til film?
Ivo de Figueiredo utdyper:
– Trenden med filmer som er «based on a true story» er sterk for tiden. Jeg tror det har å gjøre med det generelle virkelighetssuget i kulturen. Problemet er at vi, i motsetning til på Shakespeare og Ibsens tid, ikke har noen meningsfulle, narrative former for slike historier. Til det kommer at film er et massemedium, og resultatet er gjerne at virkeligheten presses inn i blockbusterens former. Der er det trangt. Vi ser noe av det samme i litteraturen, men her er formfriheten langt større. Hvis det er sånn at vår tids høyt utdannede, kunnskapstørste mennesker har et virkelighetssug som ikke tilfredsstilles innenfor den tradisjonelle fiksjonskontrakten, vil mange føle seg snytt når de støter på lettvinte fiksjonsløsninger i historier om virkeligheten.
– Fra hvilke hold kommer klagene? Fra folk med markeringsbehov?
– Kritikken kan komme fra akademikere og eksperter, og her er vektleggingen av korrekthet ofte så stor at man fristes til å sympatisere med filmfolkene; en viss forståelse for filmsjangeren må man tross alt ha.
– På den annen side tror jeg mange filmskapere undervurderer både ekspertene og virkelighetens potensial. Man er mest opptatt av filmfortellingens lover og trekker inn eksperten for å «sjekke fakta» til slutt. Alternativet måtte være i større grad å la filmfortellingen springe ut av virkeligheten, binde seg til masten og se hvilke nye fortellermåter som da kan oppstå.
Djevelen i detaljene
– Andre ganger kommer kritikken fra amatørekspertene, særlig i krigsfilmer, fortsetter de Figueiredo, som selv har beskjeftiget seg med både okkupasjonstid og rettsoppgjør.
I kjølvannet av tv-serien Kampen om tungtvannet ble det en liten debatt i Aftenposten da en innsender protesterte på fremstillingen av flyduren til de britiske jagerflyene som bombet Rjukan. Den lå visstnok noen toner for høyt for denne typen fly.
– Regissøren ristet på hodet over utspillet, men jeg tror filmskapere skal omfavne folk som dette. Den intense interessen for detaljer og lokale forhold som finnes der ute, er jo nettopp utslag av den historieinteressen som gjør slike filmer populære. I tillegg kommer selvsagt mennesker som er personlig berørt av den historiske fremstillingen, ektefeller og etterkommere. Her finnes det ingen quickfix. Dialog og redelighet er viktig. De samme etiske prinsippene her gjelder som i kunsten (ikke forskningen) for øvrig. Men igjen, når de kunstneriske hensynene er identiske med de kommersielle, står man svakere. Det er liten trøst for Herman Watzingers datter at faren hennes blir fremstilt som en feiging i Kon Tiki-filmen fordi historien var for kjedelig uten en slik karakter.
Les også:
Kampen om tungtvannet: Hva skjedde i virkeligheten?
– Hva sier samtidige andre verdenskrigsfilmer om vår egen tid? Hvordan tror du en film som for eksempel Max Manus vil bli vurdert av historikere om 30 år?
– Historien som fortelles i Max Manus-filmen, er fullstendig anakronistisk. Den kunne like gjerne ha vært skrevet i 1950. Ingenting av bearbeidingen og nyanseringene av okkupasjonstiden som har funnet sted de siste sytti årene er sporbare her. Om 30 år kommer filmen til å bli tolket som et utslag av nordmenns hang til forsinket nasjonsbygging på 2000-tallet. Forhåpentlig kan de forklare fenomenet, selv er jeg blank.
Kilde: Okkupasjonsdramaene: fem år slik vi har sett dem på film (Iversen og Svendsen 1995)
Takk til Nasjonalbiblioteket ved Øivind Hanche for tilgang til avisarkivet.
