Debatt

Våre barnebarn får det til. Da kan vi også. Innfør det kjønnsnøytrale pronomenet hen! | Esben Esther Pirelli Benestad

  • Esben Esther Pirelli Benestad
Vi er mange i dette landet som ikke eksisterer. Ikke har vi noe tredje alternativ og ikke har vi noe pronomen som passer, skriver Esben Esther Pirelli Benestad.

Finnes hen, finnes vi.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Orkanen «Knut» svant hen og etterlot spor av veldige krefter. Nå i kjølvannet finnes Knut bare i mørke minner. Ikke desto mindre har den en eksistens, fordi den fikk et navn. Uten navn ville den bare blitt en storm i et hav av stormer.

For en tid tilbake ble et nytt insekt oppdaget i Amazonas et sted. Det fikk et navn, og med det en eksistens. Vi ville nok si at det fantes før det ble funnet, men kan vi være så sikre på det? Uten navn var det bare et kryp i et hav av andre.

Navn er grunnleggende for vår opplevelse av å være til.

Esben Esther Pirelli Benestad er lege og spesialist i klinisk sexologi.

Egennavnene er speil som synes i andres ansikt når de møter oss, og sier: «Hei Helene! Hvordan har du det?» Dette i motsetning til: «Hei du! Se å få fingrene dine vekk fra min sykkel!»

Dess mer personlig vi møtes, dess mer vil vi føle at vi er til og kanskje betyr noe for noen. Slik blir både orkaner og insekter i Amazonas til noen eller noe vi signaliserer at vi kjenner.

Alt nytt får et navn. Smarte høyttalere begynner så smått å gi mening i dag, i går sa ordet oss svært lite. Nye orkaner, insekter og elektroniske duppeditter (når oppsto det ordet, tro?) får navn etter som de kommer til verden. Hvorvidt de eksisterte før dette, får vi overlate til filosofene å gruble på.

Ikke mann, ikke kvinne, men XXY

Vi mennesker har vært lenge på jorden. På et tidspunkt satte vi nok navn på oss selv. Kjønnede navn og betegnelser kom antagelig til etter hvert.

Hva angår kjønn, er vi i et forståelsesskifte.

Etter et par hundre år med en forestilling om at det bare finnes to kjønn, lærer vi fra omfattende forskning at dette er en grov forenkling. Kjønn på alle nivå er resultat av mange forskjellige biologiske påvirkninger og balanser. Overgangene mellom kjønnsmajoritetene er flytende.

I 1998 var vi på en kjønnskongress. Det var debatt med en rekke annerledes kjønnede i panelet. Vi skal vel ha vært omtrent hundre personer i rommet. Med ett var det en som reiste seg. Vedkommende var middels høy, slank, kledd i mannsklær og med et litt ujevnt skjeggete ansikt. Alles blikk ble rettet mot denne personen, som fra sin oppreiste stilling kom med følgende vitnesbyrd (i min oversettelse):

«Jeg er en som ikke eksisterer. Jeg er ikke mann, ikke kvinne. Jeg er XXY».

Ikke han, ikke hun, men hen

Hen var som et nyoppdaget amazonisk insekt. Forsamlingen stilnet. Vi visste at hen hadde rett. Personen, hvis navn er Chris Somers, har en uvanlig, men ikke særlig sjelden sammensetning av kjønnskromosomer. I medisinen kalles dette intersex, og forklares med ord som syndrom (symptomsamling) og kromosomfeil.

Chris synes ikke det er stas å være en vandrende symptomsamling med kromosomfeil. Hen vil være seg – et uvanlig utrustet menneske fra Australia, som både kan like mat, vin og som kan elske og bli elsket. Chris har bidratt til at et tredje alternativ til kvinne og mann er anerkjent i Australia.

Da Chris fikk sitt masterdiplom i fotografi, sto det ikke «miss» Chris Somers eller «mister» Chris Somers. Det sto Chis Somers XXY.

Slik kan et menneske finne eksistens og oppnå gjenkjennelse i en kultur og et samfunn. Det betyr mye for å kunne føle seg velkommen.

Kanskje den norske kulturen ennå er for primitiv til virkelig å ønske det menneskelige kjønnsmangfoldet velkommen, skriver Esben Esther Pirelli Benestad.

Vi er mange som ikke eksisterer

Kanskje den norske kulturen ennå er for primitiv til virkelig å ønske det menneskelige kjønnsmangfoldet velkommen. Vi er mange i dette landet som ikke eksisterer. Ikke har vi noe tredje alternativ og ikke har vi noe pronomen som passer.

Jeg kommer nå med en ny henstilling til våre språkmyndigheter om å anerkjenne at vi finnes, ikke bare i Australia, men også her. Jeg føyer gjerne til at også vi kan like mat, vin, at vi kan elske og at vi kan bli elsket. Vi feiler ganske enkelt ingenting.

Jeg vet at innføring av et nytt pronomen ikke er enkelt. Det er likevel forstemmende når språklige forståsegpåere og tilfeldige personer på byen mener et slikt pronomen er unødvendig. Vi kan forstå at det er unødvendig for dem, men er det dermed rettferdiggjort at deres innstilling skal gjøres gjeldende for alle?

Jeg synes ikke det.

Les også

Helene Uri om kjønnsnøytralt pronomen: Vil hen visne hen?

Uten hen blir vi navnløse skygger

Det skulle være godt kjent at et stort antall personer opplever at det ikke er samsvar mellom kjønn tildelt ved fødselen og kjønn opplevd senere i livet. Vi kommer i tillegg til dem som har fått betegnelsen intersex, og vi trenger alle ord som speiler oss slik vi opplever oss selv.

Uten slike ord, blir vi til navnløse skygger i menneskehavet. Språket er et speil som bekrefter eller avkrefter vår eksistens.

Vi har også erfaring for at dette kanskje ikke er så vanskelig likevel. Våre barnebarn får det til, og de retter på oss eldre når vi gjør feil. De er henrivende!

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. LHBT
  2. Transseksuell
  3. Kjønnsroller
  4. Språk