Debatt

Kvinner med dødt barn i magen får ordne opp selv | Siri Bruskeland

  • Siri Bruskeland
    Sivilingeniør og ledelse- og strategikonsulent

«Litt ut i uke 8 tar vi en tidlig ultralyd. Der får vi se et levende foster med bankende hjerte. Gynekologen sier at nå er sannsynligheten for at det skal gå galt svært lav.» (Illustrasjonsbilde) Pikul Noorod / Shutterstock / NTB scanpix

Er det meningen at man skal sitte på do på jobb og presse ut et foster?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Denne teksten er en personlig skildring av hvordan det er å gjennomgå en missed abortion. Teksten er skrevet for å formidle hvor grusomt dette, eller en spontanabort, oppleves, og for å belyse håpløsheten ved prosessen hos helsevesenet.

Positiv!

Fjerde juledag, dagen etter at mensen egentlig skulle ha kommet, tar jeg en graviditetstest. Positiv. Jeg forteller nyheten til min mann, og vi er begge lykkelige og glade.

Vi vet at det er en risiko for at det ikke går bra, men uansett hvor mye vi prøver å forholde oss rasjonelt til det hele, så er det ikke mulig å ikke tenke på det store som har skjedd.

Vi blir hele tiden minnet på det når jeg ikke kan takke ja til det glasset med vin jeg blir tilbudt, når jeg må sende tilbake forretten med rått kjøtt når vi er ute for å spise middag, og ikke minst: når jeg er kvalm og svimmel om morgenen og knapt orker å karre meg til jobb.

Siri Bruskeland

Det er helt umulig å ikke tenke på og glede seg over graviditeten.

Ukene går, og vi er bekymret og glade om hverandre. Tenk hvis det går galt?

Litt ut i uke 8 tar vi en tidlig ultralyd. Der får vi se et levende foster med bankende hjerte. Gynekologen sier at nå er sannsynligheten for at det skal gå galt svært lav. Vi blir lettet, og begynner å tillate oss å glede oss enda litt mer. Vi forteller nyheten til de nærmeste i familien og venner. Sier at det er tidlig, men at vi uansett ville ha sagt det til dem dersom det gikk dårlig, og at vi derfor like gjerne kan fortelle det nå.

Frykten

Fire dager før den «magiske grensen» på 12 uker, hvor det sies at risikoen for spontanabort reduseres betraktelig, begynner jeg å blø litt etter samleie. Ikke mye, men nok til at det bekymrer oss.

Vi googler og finner ut at grunnet skjøre slimhinner er det veldig vanlig å blø etter sex når man er gravid. Vi puster litt lettet ut, og det slutter å blø utover kvelden.

Dagen etter skal vi i barnedåp. Jeg står opp, går på do, og det har ikke blødd noe siden i går. Lettet igjen. Vi drar i barnedåp, karrer oss opp en altfor lang motbakke til Holmenkollen Kapell, og da jeg går på do i kirken, er det igjen blod på papiret. Pulsen begynner å øke, og frykten setter seg i magen.

Jeg forteller det til min mann, og vi prøver å roe hverandre ned. Det er sikkert bare såret etter samleiet som har begynt å blø da jeg fikk opp pulsen så mye.

Vi kjemper oss gjennom barnedåpen, og jeg går på do hver halvtime for å sjekke om jeg blør. Det blør litt, men ikke mye. Vi drar hjem og jeg legger meg på sofaen. Tenker at det er lurt å slappe av når jeg blør. Må få såret til å stoppe å blø. Men det stopper ikke. Det blør mer. Fortsatt ikke mye, men mer.

Vi ringer legevakten. De prøver å berolige oss. Sier at det er helt vanlig å blø litt etter samleie. Men dersom vi er veldig bekymret kan vi komme ned en tur.

Vi tenker oss godt om, føler oss litt hysteriske, men vi bestemmer oss for å dra ned. Vi hadde ikke klart å slappe av hjemme uansett.

Klokken bikker midnatt før jeg får komme inn til en lege. Da har vi ventet i over fire timer. Akkurat da jeg blir ropt opp, har mannen min dratt for å levere husnøkkelen til min mor som er på besøk, så jeg må inn alene.

Jeg blir tatt imot av en medisinstudent. Hun er forståelsesfull og grei, men det er tydelig at hun har lite erfaring med ultralyd. Hun tar utvendig ultralyd på magen, og klarer å se et foster, men hun er veldig usikker på om det ser friskt ut eller ikke.

«Ser ut som om det er dødt»

Hun henter en kollega, en mer erfaren lege, og han sier at fosteret ser ut som om det er dødt, og at det døde i uke 8.

Jeg begynner å skjelve, men prøver å forholde meg rolig. Orker ikke å bryte sammen nå. Jeg spør hva jeg skal gjøre. Han svarer «nei, hva gjør du nå? Det er vel ikke så mye å gjøre. Du får gå hjem og se hva som skjer. Kroppen rydder sikkert opp til slutt..».

Rydder opp til slutt? Her har jeg gått med et dødt foster i magen i nesten fire uker. Kroppen har åpenbart ingen planer om å rydde opp selv. Legen går, men medisinstudenten sier at hun har opplevd dette selv, og lover at hun skal hjelpe meg. Hun ringer Ullevål Føde og Gyn og sier at jeg kan komme dit dagen etter, klokken 11.

Mannen min kommer endelig tilbake, og jeg bryter sammen i armene hans og må forklare. Vi drar hjem. Legger oss i sengen. Holder rundt hverandre og prøver å sove. Prøver.

Fire piller

Neste dag reiser vi til Ullevål. Vi må vente i fire timer før vi får komme inn til en lege. Kvinner med dødt barn i magen er åpenbart ikke en prioritet. Forståelig nok.

Jeg setter meg opp i stolen. Sprer beina, og gynekologen gjennomfører innvendig ultralyd. Konstaterer at her er det ikke noe liv. Får enda en lege til å sjekke. Sier at de helst skal være to som vurderer. Fortsatt ikke noe liv.

Ut av stolen. Kler på meg. Setter meg på stolen ved siden av min mann, ved siden av legen. Vi spør om hva som skjer nå. Legen sier at jeg skal få med meg fire piller som jeg skal sette opp i skjeden. Dette skal fremprovosere rier slik at fosteret og alt det andre kommer ut.

Jeg sier at jeg ikke ønsker dette. At jeg har hørt at det er helt forferdelig smertefullt, at det ofte ikke blir vellykket likevel og at man til slutt ender opp med kirurgisk abort (også kalt utskraping). Jeg sier at jeg vil ha kirurgisk abort.

Legen anbefaler på det sterkeste at jeg tar pillene i stedet, og at det jeg har hørt sikkert bare er skrekkhistorier.

– Det er ikke så mye vondere enn kraftige menssmerter sier legen.

– Hvorfor er det bedre med piller, spør jeg. Orker ikke å si at det ikke er noen skrekkhistorie jeg har fått høre, men min kusine og beste venninne som har opplevd alt dette rett før meg.

– Fordi det er bedre for kroppen din sier legen.

– Jeg skjønner at det er billigere sier jeg, men jeg ønsker ikke å utføre dette hjemme.

– Det er ikke fordi det er billigere, det er fordi det er bedre for kroppen din.

Jeg får ikke noe argument for hvorfor det er bedre for kroppen min. Men jeg klarer ikke å si nei. Er redd for at det hun mener, er at kirurgisk abort vil gjøre at jeg aldri kan få barn igjen. Jeg vil jo ha barn.

Ingen sykmelding?

Av en sykepleier får vi informasjon om prosessen. Jeg skal ta to Pinex forte og en kvalmestillende tablett. Deretter sette fire piller opp i skjeden. Ligge helt i ro i en time. Så vil livmoren begynne å trekke seg sammen, og det vil føles som litt kraftige mensensmerter. Etter 4–6 timer skal det begynne å blø kraftig, og fosteret skal komme ut.

– Så jeg skal sitte på do og bare presse fosteret ut i do spør jeg. Og skylle det ned?

– Ja, det skal du, sier legen.

Jeg spør legen om jeg får sykmelding? Vanligvis får man ikke sykmelding, sier hun. Jeg blir sjokkert. Spør om det er meningen at man skal sitte på do på jobb og presse ut et foster?

Hun gir meg til slutt sykmelding. To dager. Hun sier at jeg for all del ikke må gjennomføre dette alene.

Mannen min spør om det betyr at han også får sykmelding. Nei, sier legen. Du får ta egenmelding eventuelt. Han får ikke engang sykmelding for de 6 timene han har vært med meg på Ullevål.

Smertene

Vi drar hjem. Jeg tar to Pinex Forte og en kvalmestillende, og setter de fire pillene opp i skjeden. Legger meg rett ut på sofaen. Prøver å se på laghopp i OL i reprise for å tenke på noe annet. Gråter ukontrollert i perioder.

Etter to timer begynner smertene å komme. Først som følelsen av kraftige mensensmerter, deretter som det jeg tror må være rier. Jeg har aldri hatt så vondt i hele mitt liv.

Smertene varer kontinuerlig i fire timer. Det er helt jævlig. Jeg ligger og skriker i sofaen. Vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Både min mann og en venninne holder meg i hver sin hånd. JEG ORKER IKKE, roper jeg. Tror jeg skal dø av smerter. Kunne gjort hva som helst for å ligge på sykehuset slik at noen kan passe på at jeg ikke dør.

Jeg begynner å kaste opp av smertene. Fyller bøtte på bøtte med oppkast. Jeg blør litt, men ikke på noen måte mye. Vet at det ikke er nok. At det er mye som gjenstår.

Smertene gir seg til slutt. Fortsatt har jeg ikke blødd noe særlig. Jeg er så lettet over at smertene har gitt seg at jeg nesten føler glede. Kjenner ikke sorgen før den slår hardt over meg når jeg våkner i sengen min klokken 5 om morgenen.

«Hvordan så klumpen ut?»

Tårene triller. Jeg kryper inn til min mann. Orker ikke dette. Vi som skulle bli foreldre i september. Hva skjedde egentlig? Hva gjorde jeg galt? Er det fordi jeg har sovet på magen? Er det fordi jeg har gått på ski? Tusen spørsmål. Ingen svar.

Da jeg står opp neste dag, har jeg fortsatt ikke blødd så mye. Vet at det er mye som fortsatt skal ut. Kjenner på den ubehagelige følelsen av å gå rundt med et dødt foster inni meg.

Litt utpå dagen ringer vi Ullevål. De spør hvor mye jeg har blødd. Jeg sier at jeg har blødd kjempelite, mye mindre enn ved en vanlig menstruasjon, men at det har kommet ut en klump, ca. 2 cm i diameter. Damen i telefonen spør hvordan klumpen så ut. Jeg sier at jeg ikke turde å se på den, grøsser bare av tanken på å skulle studere den. Damen sier at det er mange som ikke blør så mye, kan hende har jeg fått ut alt. Jeg sier at det tviler jeg på, men det må de vel uansett ha en rutine for å sjekke. Hun sier at det har de ikke, men at vi uansett må ringe dem igjen når det har gått 24 timer. Først da kan de hjelpe oss videre.

Mannen min, som ikke har fått sykmelding, må dra på jobb. Heldigvis har jeg en venninne som er i foreldrepermisjon som jeg kan være sammen med.

Sykt?

Etter at 24 timer er gått, ringer vi til Ullevål. Sitter i telefonkø i 50 minutter. Da de endelig tar telefonen, sier de at jeg kan hente nye piller og gå gjennom den samme prosessen en gang til.

Jeg blir sjokkert, og sier at jeg regner med at de sjekker meg først, i hvert fall slik at de kan se om alt er ute eller ikke. De sier bare at det ikke er en del av rutinen, og at jeg uansett selv har sagt at alt ikke er ute. Jeg sier at det synes jeg er helt sykt. De sier at det ikke er sykt, det er rutine, hvorfor synes du det er sykt? Fordi jeg har vært gjennom det største smertehelvetet i hele mitt liv, og det funket ikke engang, og nå skal dere sende meg hjem for å gjøre det samme én gang til, uten at dere sjekker meg først, uten at jeg får være på sykehus. De sier at dette ikke er sykt. Det er rutine. Jeg får tvunget dem til å sette meg opp på kirurgisk abort. De får meg til å føle meg som verdens mest utakknemlige menneske. De sier at jeg kan møte opp neste dag 8.30, men at jeg ikke kommer til å være prioritert, så vi får bare vente og se om de rekker å gjennomføre både ultralyd og kirurgisk abort. Mest sannsynlig ikke. Men fint hvis jeg faster, sånn i tilfelle.

Den kvelden blir lang. Jeg gråter ukontrollert i perioder. Natten er verst. Da kommer alle tankene jeg prøvde å ikke tenke på da jeg var gravid, men som var helt umulig å ikke tenke på. Sånn som at jeg kom til å være gravid i påsken i Odda. Kanskje jeg ikke kom til å orke å gå til Kyrkjenuten i år. Orker ikke tanken på å dra til Odda i påsken nå. Selv om det er mitt favoritt-påskested til vanlig.

Vi ankommer Ullevål neste dag kl. 08.30. Blir henvist til venterommet. Luften er tett. Jeg blir svimmel. Jeg får ikke drikke vann i tilfelle et eventuelt inngrep.

Endelig litt empati

Etter en stund kommer en sykepleier for å hente meg. Jeg har ikke møtt henne før. Hun sier at hun kun skal ta blodtrykk og temperatur før en eventuell undersøkelse.

Endelig møter jeg et menneske som viser litt empati. Hun spør meg om hvordan det var å ta pillene. Sier at hun skjønner at det er vanskelig å gå gjennom dette når man i tillegg er i sorg. Tårene begynner å trille. Det føles godt at noen anerkjenner hvor vanskelig dette er.

Sykepleieren sier at jeg er siste prioritet, men at hun skal forsøke å presse på litt slik at jeg slipper å vente like lenge som sist.

Jeg setter meg tilbake på venterommet. Tårene triller fortsatt. Plutselig kommer sykepleieren igjen og sier at jeg kan komme inn til legen med én gang. Lettelse.

Jeg kommer inn til legen som smiler forståelsesfullt til meg. I dag er visst dagen hvor de hyggelige er på jobb på Ullevål. Han spør meg om hvordan det har gått med pillebehandlingen. Lar meg få tid til å fortelle om hvor traumatisk jeg har opplevd det.

Jeg setter meg opp i stolen igjen, sprer beina. Han undersøker meg og sier at det ser ut som om veldig mye faktisk har kommet ut, selv om jeg ikke føler det slik. Det er for lite igjen til å ta kirurgisk abort. Føler meg lettet. Vil jo ikke ta kirurgisk abort. Vil bare bli ferdig. Og vil bare slippe en ny pillerunde.

En gang til?

Så hva gjør jeg da, spør jeg. Hvis du vil at prosessen skal bli fort ferdig, så kan du ta pillene en gang til sier han, selv om jeg skjønner at det er det siste du vil akkurat nå. Han sier at det med all sannsynlighet vil gjøre mye mindre vondt nå. Det gjør mye mer vondt jo mer du har å presse ut.

Jeg begynner å gråte ved tanken på å ta pillene en gang til. Har jo lovet meg selv å aldri ta dem igjen i hele mitt liv. Vi blir enige om at jeg får en ny dose piller med meg hjem, så kan vi vente litt med å bestemme hva vi skal gjøre. Jeg får dem til å sette meg opp på en kontroll neste uke, selv om det ikke er rutine.

Den samme sykepleieren som sendte med oss piller forrige gang, går igjen og henter piller. Spør om jeg nå skjønner hvorfor jeg ikke skulle gjennomføre dette alene. Jeg tenker at ja det skjønner jeg så inni helvete godt, men det var jo du som sa at det ikke gjorde så mye mer vondt enn litt kraftige mensensmerter.

Sier det ikke høyt. Spør bare om det betyr at mannen min kan få en sykmelding. Svaret er på ny nei. Jeg tenker at startup’en «Finn-en-abortbarnevakt.no» kan bli en kjempesuksess. Sier det ikke. Spør om jeg får sykmelding da. Og det får jeg. Siden jeg spør. Blir sykmeldt i to dager til. Så drar vi hjem.

«Mitt valg endte likevel på operasjon, og siden jeg valgte dette lurer nok folk på hvordan jeg kan uttale meg om medisinsk abort. Det kan jeg nok heller ikke, for sannheten er at jeg vet ikke om jeg hadde klart det psykisk og fysisk. Jeg måtte ta en pille natten før inngrepet, og det var en lang og tung natt. Og medisinsk abort kan innebære mer smerte, det tar lengre tid, og man er ikke under overvåking på sykehus.»

Les også:

Les mer om

  1. Abort
  2. Helse
  3. Svangerskap
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    Hun kritiserte Ullevål sykehus etter spontanabort. Da inviterte klinikkledelsen henne til et møte.

  2. KRONIKK

    Kvinne (30) om hjemmeabort: Effektivt og skånsomt for hvem?

  3. VERDEN

    Hverken incest eller voldtekt gir rett til abort. Fredag kan en av Europas strengeste lover falle.

  4. NORGE

    Data fra 56.000 gravide: Syv av ti valgte å fortsette svangerskapet etter funn av sykdom og avvik hos fosteret

  5. VERDEN

    En av Vestens strengeste abortlover er historie

  6. DEBATT

    Fosteret i magen min hadde Downs syndrom. Jeg og min familie valgte abort. Dette er hvorfor.