Hva skal vi kalle Kina nå? | Bernt Hagtvet
Ny-stalinistisk tyranni? Pseudo-fascistisk utviklingsdiktatur? Aspirerende imperialistisk stormakt? Eller noe helt nytt?
Uten begreper er det umulig å tenke systematisk. Historiens første politiske sosiolog, Aristoteles, så dette klart. UIike regimer – tyranni, oligarki, demokrati – hadde ulikt sosialt grunnlag, påpekte han. Det gjaldt å erkjenne dette før du prøvde å forutsi hvordan politikken artet seg.
Fra autokrati til totalitært diktatur
Presis dette begrepsproblem har vi nå i Vesten hvis vi ønsker å forstå regimet i Beijing. Mot to modige stemmer bestemte Folkekongressen nylig å fjerne tidsbegrensningene på president Xis embetstid. Deng Xiaopings forsøk på å hindre en ny Mao ble derved drevet ut i sanden.
Kina har nå beveget seg fra autokrati til totalitært diktatur, ledet av et parti som er ansvarlig for titalls millioners liv under «Det store spranget» fra 1958 og Kulturrevolusjonen i 1966–67.
- Bernt Hagtvet gjør historien levende. Les også denne kronikken: Det tragiske oktoberkuppet
Ugjennomsiktig arvefølge
Så hva skal vi kalle dette regimet? Nok et klassisk særkjenne ved historisk forekommende totalitære regimer er føyd til den lange rekken av kjennetegn på diktaturer som Kina alt deler. Dette nye trekket er arvefølgen.
Grunnloven ga Kina et skinn av orden i arvefølgespørsmål. Nå bestemmer Xi selv når han vil gå av. Det betyr at Kina-eksperter må plukke frem igjen de gamle kremlolog-metoder: nitide analyser av plasseringer av ledere ved parader og studier av ulike grader av senilitet på toppen. Bare på den måte kan vi forstå hvem som står for tur i ledersjiktet. Dette kan bli spennende for oss, men neppe for kineserne.
Imperialistisk stormakt
Som de fascistiske stormakter i mellomkrigstiden er Kina blitt et imperialistisk land. Landet søker nå lebensraum i Sør-Kinahavet, driver kulturelt folkemord i Tibet og undertrykker iughurene i nordvest. Og forfølger brutalt enhver opposisjon, fra menneskerettighetsadvokater til milde humanistiske reformatorer som Liu Xiaobo.
I moralsk kraft sto han i samme klasse som Nelson Mandela og Andrej Sakharov – alle Nobelpristagere. Beijing lot Liu råtne i fengsel. Men som en norsk fredsforsker sa det: Vi vet jo ikke hva Beijing hadde på mannen.
Storebror er i Kina
Som alle totalitære diktaturer omskriver Beijing historien hele tiden. De travle Winston’er i Sannhetsministeriet er travelt opptatt med å strømlinjeforme landets historie etter partiets fortolkning. Vestlige forlag trues med boikott om de ikke trekker tilbake hele årganger av tidsskrifter.
Som alle totalitære diktaturer vil kommunistene i Kina skape en ny mennesketype.
Hitler ville fremodle den blonde arieren, Stalin det nye Sovjet-mennesket. Beijing lager nå et arkivsystem der gigantisk overvåkingsteknologi og ansiktsgjenkjenning legger grunnen for en totalkontroll med individene, deres konsumvaner, oppførsel, omgang og tenkning.
Dette registreringssystemet var ikke engang Hitler og Stalin i nærheten av. De og Storebror blir bleke skygger i sammenligning.
Velstand skaper ikke demokrati
Vesten har totalt mistolket Kina. Rådende oppfatning har vært at med høyere levestandard vil landet få en middelklasse som vil kreve mer demokrati. Det omvendte er skjedd: desto rikere, desto mer autoritært.
Så hva skal vi kalle dette landet nå? Mitt forslag: post-stalinistisk keiserdømme med kapitalistisk økonomi. En hittil ukjent regimetype.
Men laksen vår selger godt.
