Debatt

Til de lukkede foras forsvar

  • Snorre Valen

Kritikken av den lukkede Facebook-gruppen Den Selskabelige Diskusjonsforening gjør det beste til det godes fiende, skriver stortingsrepresentant Snorre Valen. Solum, Stian Lysberg/SCANPIX

Å kritisere Den Selskabelige Diskusjonsforening er å nekte kvinner muligheten til å drive likestillingen videre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kritikken av Den Selskabelige Diskusjonsforening bommer helt. Det burde vært flere sånne grupper, og de burde vært sterkere.

De siste dagene har kritikken haglet mot Facebookforumet Den Selskabelige Diskusjonsforening , der mer enn 2000 kvinner er medlemmer.

Snorre Valen (SV) .

Mina Ghabel Lunde kom i Dagens Næringsliv med sterk kritikk mot diskusjonsforeningen, og språket som blir brukt om navngitte menn (blant andre Frank Rossavik). Jeg er uenig med henne.

Gruppen er uansett så stor at det som skrives der er å anse som offentlige ytringer – så om noen trår over streken er de selv ansvarlige for det. Lunde tar feil når hun bruker enkeltsitater som argument mot hvorfor en slik gruppe kan være nyttig og nødvendig.

Maktbruk som uttrykksform

For å forklare hvorfor, må vi ta en titt på hva slags forventinger vi har til hverandre som kjønn. La meg bruke forestillingene om menn og maktbruk som eksempel:

Fra vi er små læres vi opp i en forestilling om at menn har sterkere uttrykksformer enn kvinner. Film og TV-serier forteller i overveldende grad om menn som bruker makt eller vold, fordi de velger det selv i det godes tjeneste. Hadde jeg fått en femmer hver gang en gutt slår ned noen for å forsvare «sin» jentes ære i en amerikansk TV-serie ville jeg vært rik nå. Små gutter har i tiår etter tiår lært at det er de som skal i militæret når de blir voksne, at det er deres jobb å forsvare og beskytte .

Menn er handlende. Maktbruk som uttrykksform er alltid blitt tillagt guttene, ikke jentene.

Kampanjer der menn stiller opp med skilt hvor det står «ekte menn slår ikke» eller «ekte menn voldtar ikke» er derfor en del av problemet. Jeg har stilt opp på slike kampanjer selv, og kjent et ubehag ved det. «Ekte menn»? Selv om jeg var en uekte mann ville det jo vært like galt å voldta noen. Fordi det er et grusomt overgrep mot et annet menneske.

Forandrer ikke på årsaken

Riktignok er det flott om menn har et sett med verdier som sier at det er galt å slå kvinner eller voldta. Problemet er at det ikke endrer på årsaken til at menn slår kjærestene sine og voldtar kvinner, nemlig den hele tiden underliggende forestillingen om mannlig makt. At maktbruk er et mannlig privilegium, som vi velger å ikke bruke: Vi kan slå, men vi velger å ikke gjøre det.

Æreskodeksen som sier ikke slå har akkurat samme opphav som de kjønnsrollene som gjør mannlig maktbruk mulig i utgangspunktet: Kvinnen forblir et objekt, enten for mannlig maktbruk, eller mannlig nåde.

Ofte aksepteres denne logikken i nesten like stor grad av kvinner som av menn. Mange menn føler nok på dette spennet – på den ene siden et samfunn som preker likestilling og en mer moderne mannsrolle, men på den annen side en forventing i det private, fra kjærester og sine mannlige venner, om å ta på seg rollen som beskytter, som sterk, som klassisk maskulin.

Dette spennet i forventinger til mannsrollen har åpnet døren for tilbakeskuende og gammeldagse forestillinger i populærkulturen vår, i alt fra Harald Eias Hjernevask til de likestillingsmessig helt rystende Min Kamp -bøkene til Karl Ove Knausgård. Jeg tror de treffer noe i mange av oss, et ubehag, en konflikt, som venstresiden og vi feminister ikke har klart å svare på.

Sin egen lykkes smed

Men hensikten min her er ikke å diskutere mannsrollen. Hensikten min er å påpeke at kvinner, i like stor grad som menn, kan være med å opprettholde de rådende kjønnsrollene, og urettferdigheten.

Det er for eksempel ikke nødvendigvis noe feministisk frigjørende ved at Erna Solberg og Siv Jensen styrer landet, for de tilhører en ideologi der man innbiller seg at individet ikke påvirkes av omgivelsene sine. Der kvinner som lykkes er sin egen lykkes smed.

Derfor er det ikke til å bli overrasket over at det første de to kvinnene gikk løs på i regjering var å svekke kvinners tilgang til abort, flytte penger fra kvinner til menn, og bruke økonomisk makt for å tvinge flere kvinner hjem.

Les også:

Les også

Hvorfor bruker kvinner tiden sin på å rakke ned på kvinnefellesskap?

Det finnes nemlig flere måter å opprettholde mannens dominans på, enn å være en vulgær, gammeldags, brautende mann i offentligheten. At menn dominerer og nesten gjennomgående har mye mer makt enn kvinner, selv i likestilte Norge, er ikke fordi hver enkelt mann sitter og pønsker på hvordan han kan undertrykke flest mulig. Heller ikke fordi menn har hemmelige klubber der de bevisst konspirerer for å holde kvinner unna.

Men fordi vi alle læres opp i roller som gjør den urettferdige fordelingen av makt til noe vanlig, noe naturlig. Noe hverdagslig, og noe vi menn ikke trenger å jobbe for.

Det gir oss enorme fordeler. Jeg slipper å få kommentarer på utseende slengt etter meg når jeg står på en scene eller sitter i et møte. Jeg blir ikke kalt sur eller grinete når jeg blir skikkelig engasjert.

Der kvinner møter motstand, møter jeg oppmuntring – både fra kvinner og fra menn.

Føler seg innestengt

Så er det viktig å huske at dette kan ramme begge kjønn. Mange barnefordelingssaker har nok blitt avgjort av hensyn til en gammel forestilling om at kvinner er de beste omsorgspersonene, med ulykkelige følger for både barn og fedre. Mange menn føler seg inneklemt i klassiske forestillinger om maskulinitet. Vi deltar alle i å opprettholde maktforskjellene mellom kvinner og menn – bevisst og ubevisst, og vi ville alle tjent på å kvitte oss med dem.

Men nettopp derfor er det helt riktig at kvinner samler seg, organiserer seg, og snakker sammen, også i rom der menn ikke slipper til.

I møte med et kjønnssystem som i sum gir menn mye mer makt enn kvinner, og som presser begge kjønn inn i ganske trange rammer, er det naturlig og riktig at de som rammes hardest av dette organiserer seg.

Sette ord på erfaringer, om skjønnhetspresset som bombarderer jenter med dårlig selvtillit fra før de kommer i puberteten. Om urettferdighet eller trakassering på arbeidsplassen. Eller bekymring om hva som vil skje om regjeringen innfører en reservasjonsrett for henvisning til abort.

Jeg vil tro at disse tingene, og mye annet, diskuteres heftig i Den Selskabelige Diskusjonsforening , der mer enn 2000 kvinner er medlemmer. Menn har ikke adgang, noe som har falt mange tungt for brystet.

Er ikke dette akkurat det samme som herreklubbene disse feministene alltid har kritisert? Ville det ikke blitt ramaskrik om 2000 norske menn, inkludert mange samfunnstopper, organiserte seg på samme måte?

Ville blitt ramaskrik

Nei, det er overhodet ikke det samme. Og jo, det ville blitt ramaskrik, og det med rette. For det er nå en gang slik at menn, i vår hverdag og vårt samfunnsliv, nyter større makt.

Å kritisere Den Selskabelige Diskusjonsforening for å være akkurat det samme som gammeldagse «gutteklubber» er å a) gjøre seg blind for helt grunnleggende historisk innsikt om kvinneorganisering, og b) nekte kvinner i dag samme mulighet som sine forgjengere å drive likestllingen videre.

For det er det kvinner selv som først og fremst må gjøre. Om noe savner jeg at den feministiske bevegelsen stiller flere krav. Ikke «bare» til formelle, politiske saker som likelønn, foreldrepremisjoner, barnehageplasser og nye lover. Men i våre liv . Da er det viktig at mange erfarer at det de trodde var noe bare de kjente på, noe bare de opplevde, er noe flere kan sette ord på og kjenne seg igjen i.

En befrielse

Kritikken av Den Selskabelige Diskusjonsforening bommer, og gjør det beste til det godes fiende. Så klart vi ikke burde levd i et samfunn der tusenvis av kvinner føler behov for et sted å snakke sammen, der menn ikke slipper til. Men det kan vi menn takke oss selv for. Og dersom vi synes det er så ubehagelig å kjenne på at de snakker om oss der inne, uten at vi vet hva de sier, og uten at vi kan svare for oss – da har de oppnådd noe viktig.

Nemlig at også menn må kjenne på følelsen av å fratas verdighet og makt. Jeg synes ikke det er truende. Det er en befrielse.

  1. Les også

    Hvem skal mobbe mobberne?

  2. Les også

    Tanja tok et oppgjør med netthetserne, men politiet fant aldri de skyldige

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Disse hemmelige Facebook-gruppene gjorde #metoo-opprøret mulig

  2. SID

    I Brasil lærer jeg mer om feminisme enn jeg gjorde på skolebenken

  3. KULTUR

    Gutteopprør, debatt om minoritetskvinner og elite-kritikk: Feminismen er i hardt vær

  4. KULTUR

    Øystein Stene er feminist, dramatiker og forfatter. Nå tar han et hardt oppgjør med #metoo-bevegelsen.

  5. KOMMENTAR

    – Du er ikke en dårligere feminist selv om du kler av deg, kler deg i rosa eller lager mat

  6. SID

    Noen ekstreme tilfeller endrer ikke definisjonen av feminisme | Ragnhild Yndestad