Debatt

Kirkelov og kirkeordning | Andreas Aarflot

  • Andreas Aarflot
    Andreas Aarflot
    biskop emeritus

Det er et sterkt ønske hos de fleste aktører at Den norske kirke også i fremtiden må fremstå som en samlet og enhetlig institusjon, slik den historisk har vært definert gjennom skiftende organisatoriske modeller, skriver Andreas Aarflot som var biskop i Oslo i 20 år, fra 1978 til 1998. Foto: Terje Pedersen/NTB scanpix

En selvstendig kirke må få et juridisk grunnlag som sikrer den selvstendig råderett i egne anliggender.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Da Den norske kirke under krigen utformet sitt kampskrift, Kirkens Grunn, fikk ett av de viktigste avsnittene overskriften «Om den hellige samhørighet i kirken».

I dagens debatt om Den norske kirkes fremtid kan det være på sin plass å minne om den holdning som dette temaet peker på.

Det er et sterkt ønske hos de fleste aktører at Den norske kirke også i fremtiden må fremstå som en samlet og enhetlig institusjon, slik den historisk har vært definert gjennom skiftende organisatoriske modeller.

Selve formuleringen i Grunnloven slår fast at det er denne enhetlige og samlede kirke som «forbliver» Norges folkekirke.

En linje i kirkestrukturen

Når så kirkens juridiske grunnlag skal overføres fra en statskirkemodell til en selvstendig folkekirke, er det nødvendig at det juridiske rammeverk tar vare på de elementene som konstituerer kirken som en samlet størrelse. Til dette kreves lovbestemmelser som endrer et tidligere statsrettslig regulert forhold. Samtidig må den selvstendige kirke få et juridisk grunnlag som sikrer den en selvstendig råderett i egne anliggender.

Sammenhengen mellom grunnplanet og den landsdekkende kirkeorganisasjonen må bevares og styrkes.

Den gjeldende kirkelov slår fast at «soknet er den grunnleggende enhet i Den norske kirke og kan ikke løses fra denne» (§2). Når paragrafen videre sier at hvert sokn hører til et prosti og hvert prosti til et bispedømme, viser dette at det er en sammenhengende linje i kirkestrukturen som binder sammen de enkelte elementer. Denne samhørighet er et kjennetegn på det fellesskap og den gjensidige forpliktelse som har preget Den norske kirke i den gamle, statlige lovgivningsramme, og som hører med til det som må overføres for at Den norske kirke «forbliver» Norges folkekirke.

Soknene er selvstendige rettssubjekter

Det innebærer videre at menighetenes selvstendighet innenfor det forpliktende fellesskap med kirken som helhet, må bevares. Denne selvstendighet ble styrket ved definisjonen av soknene som selvstendige rettssubjekter i 1996. Dette handler om en videreføring av styringsretten innenfor de oppgaver og det ansvar som menighetsrådene har hatt helt siden de første menighetsråd ble opprettet.

I den gjeldende kirkeloven er også Den norske kirke definert som et selvstendig rettssubjekt. Denne juridiske kompetanse omfattet i første omgang de statlig finansierte virksomheter i presteskapet og bispedømmerådene.

Kirkemøtet

Det neste skritt er nå at staten overfører sin rettslige, normgivningskompetanse for hele kirken til Kirkemøtet, som det øverste representative organ for Den norske kirke i alle ledd. Dette er en helt nødvendig bestemmelse for å legge et forsvarlig rettslig grunnlag for kirkens arbeid. Det er også den eneste løsningen som vil være i tråd med internasjonale bestemmelser om trossamfunnenes religionsfrihet. Det er disse prinsipielle spørsmål som krever en avklaring i den nye rammelov som Stortinget skal vedta.

Det vil så være en sak for Kirkemøtet å vedta den nye kirkeordning som skal avløse den gamle kirkeloven.

En slik kirkeordning vil uten tvil videreføre de fleste bestemmelser som har dannet rettsgrunnlaget for Den norske kirke innenfor rammen av gjeldende kirkelov

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Den norske kirke
  2. Kirkemøtet