Debatt

Den skumleste klimavisjonen er en verden av bevæpnede livbåter | Bjørn Stærk

  • Bjørn Stærk
    Spaltist og forfatter

Voksenstrategien vil være å overøse de unge klimaaktivistene med håp og priser, men ikke gjøre det de ber om, skriver debattanten. Her fra det såkalte «Klimabrølet» i Oslo i juni. Foto: Stein J. Bjørge

Jeg likte det bedre den gangen aktivistene overdrev litt, og så kom klimaforskerne og beroliget oss med at fullt så ille er det ikke.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Klimakrisen sprer frykt. Klimafornekterne er redde fordi de tror at millioner av unge er blitt hjernevasket av dommedagsprofeter. En ny kulturrevolusjon er rundt hjørnet. Snart kommer bander av trettenåringer til å raide kommentarfeltene på jakt etter klimaskeptikere de kan jage gjennom gatene, mens de vifter med Gretas lille grønne.

Bjørn Stærk er spaltist og forfatter.

Det moderate sentrum er også redde. De har tvilt seg frem til en pragmatisk posisjon hvor man erkjenner problemet, men samtidig vet at verden er komplisert og at dette uansett må løses med internasjonale avtaler og ny teknologi. Og tenk på Kina, for eksempel. Tenk, hva da? Nei, samme det, men tenk på Kina.

I mellomtiden kan vi leve som før og snakke om andre ting, så som hvor viktig det er å være en moderat pragmatiker som opprettholder det beste av alle systemer ved å se begge sider av saken. Altså både vitenskapen og pengene. For de lette svarene finnes ikke, og når følelsene tar overhånd, går det galt. Det lærte vi på nittenhundretallet. Har du hørt om Lenin?

Men det moderate sentrum sliter med å formidle dette alvorsglade budskapet til neste generasjon. Derfor er de bekymret på ungdommens vegne. Det kan jo ikke være sunt for sekstenårige klimaikoner å stå og gråte foran FN. Og det er for galt at ungdom skal gå rundt og tenke på hetebølger og flomkatastrofer og flyktningkriser og økosystemkollaps og så videre. Dette burde de voksne gjort noe med for lenge siden. Ved å skjerme dem, altså, og fortelle dem at alt ordner seg.

Redde barn

Mange barn er ekstra redde, fordi det er vanskelig for barn å se nyanser. Det blir lett veldig svart hvitt. Som voksen skjønner jeg jo at jorden ikke går under, og at menneskene nok overlever. Ja, riktignok er det en viss fare for en total katastrofe. Svært usannsynlig, men større enn null. Jeg håper ingen engstelige barn spør meg om dette. Jeg blir nesten nødt til å lyve til dem.

Uansett er folk som følger med på klimanyheter, ganske redde for tiden de også. Det kommer ikke så mange gode nyheter. Det som er ekkelt ved å være voksen og se verden på en nyansert måte, er at du aldri får bildet helt i fokus. Du hører at insektbestanden har kollapset flere steder, og at fuglene dør, og at det vil regne mer og sjeldnere. Men hva betyr det, helt konkret?

Jeg aner ikke. Det er ikke en apokalypse vi er på vei mot. Antikrist til kamp mot Jesus på Megiddos sletter. Klimakrisen treffer oss i det hverdagslige. Flomødeleggelser ikke alle har råd til å beskytte seg mot. Dårlige avlinger som fører folk ut i gjeldskrise. Vannrasjonering. Helt jordnære, kjipe ting. Først er det vanskelig å se for seg, og så en dag er det bare sånn det er.

Les også

Aftenposten mener: Tenke globalt, handle lokalt

Solberg-generasjonen

Selv er jeg redd for at det skal gå galt med unge klimaaktivister. Voksenstrategien vil være å overøse dem med håp og priser, men ikke gjøre det de ber om. «Å, dere er så flinke! Vi gleder oss til dere overtar makten, en dag om mange, mange år!» Det er en grusom rolle vi tiltenker dem. De skal få skryt og hat og mediefokus døgnet rundt, men null respekt eller makt.

Jeg er redd for hva de skal si når de endelig overtar makten og det allerede er for sent. Dette er litt egoistisk av meg. Jeg vil ikke at min generasjon skal gå inn i historien som en huggestabbe. De vil kalle oss noe sånt som Solberg-generasjonen og holde oss opp til spott og spe. Komikerne vil bruke oss som punchline.

Jeg er også bekymret fordi nyhetene fra klimaforskerne blir litt dystrere hvert år. Nylig kom en ny rapport fra FNs klimapanel om havet og isen. Den er ikke særlig hyggelig. Det viser seg stadig vekk at jeg har hatt et for lyst bilde av klimafremtiden. Jeg likte det bedre den gangen aktivistene overdrev litt, og så kom klimaforskerne og beroliget oss med at fullt så ille er det ikke.

Teknokratisk diktatur

Mest tenker jeg på hva klimakrisen vil gjøre med politikken vår. Ikke bare faren for at klimaaktivistene skal avskaffe demokratiet, slik det moderate sentrum frykter. Kanskje det. Men det er en tilbakeskuende frykt. Tenk om klimaaktivismen er den nye bolsjevismen! Det er fantasiløst og litt selvforherligende. Som om sentrum er fornuftig og trusselen alltid kommer utenfra.

Hvis klimapolitikken ødelegger demokratiet, er det neppe fordi en ytterfløy tvinger gjennom harde klimatiltak i den gode saks navn. Det vil heller være fordi styringspartiene blir grønne, gjennomfører endringer som viser seg å bli upopulære og ikke klarer å håndtere misnøyen på en demokratisk måte.
Et grønt diktatur vil være teknokratisk, ikke utopisk. Trusselen mot demokratiet kan også komme fra motstandere av klimapolitikk, og ikke minst fra kyniske politikere som ikke står for noe, men lykkes i å utnytte uroen til sin fordel.

Bevæpnede livbåter

Enda skumlere er fortellingen om de bevæpnede livbåtene. Den er hentet fra Christian Parentis bok Tropic of Chaos, som handler om hvordan klimaendringer øker konfliktnivået på steder som allerede preges av vold, opprør og krig.

Parenti frykter en verden hvor rike land oppfører seg som bevæpnede livbåter, gode mot dem som har klart å få plass, men nådeløse mot dem som ligger i vannet. En verden hvor redde, rike land gjennomfører endeløse militære intervensjoner i konfliktsoner som aldri rekker å roe seg, og omgir seg med murer som er enda høyere og bedre bevoktet enn i dag.

Det skumle er hvor lett dette er å se for seg. At kompromisset vil bli at vi tenker grønt innad i Norge, men møter resten av verden med frykt og makt. Bilfrie byer og vindkraft for oss, bomber og flyktningleirer for dem.

Vi har fått en forsmak på dette med krigen mot terror som aldri slutter og frykten for nye flyktningkriser. Men i dag skjer det mot et bakteppe av fremtidstro, vekst og beskjedne klimaendringer. Det vil endre seg.

Les også

Kapitalismen er nøkkelen til å løse klimakrisen | Bendik Wessel

Blikket vendt utover

Volden og frykten i en slik verden blir selvforsterkende. For å unngå dette må vi motstå fristelsen til å tenke på oss selv som de heldige passasjerene i en livbåt. Den viktigste grønne ideen er ikke at vi skal bygge vindkraft og stenge oljeplattformer, men at vi må ta vår del av ansvaret for menneskene og naturen som omgir oss. Vende blikket utover og oppover.

Å omforme dette til praktisk politikk vil bli enda vanskeligere enn å kutte klimautslippene. Og vi får ikke engang til det. Er det rart ungdommene marsjerer i gatene?

  • Les også:
  1. Les også

    Skolestreikene og klimaoppropet peker på en demokratisk krise | Bjørn Stærk

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Klimapolitikk
  2. Frykt
  3. Barn
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. SID

    Kjernekraft kan bli avgjørende i det grønne skiftet

  2. KRONIKK

    Vi tapte kampen for 50 år siden. Nå er naturen igjen under angrep

  3. KRONIKK

    Et autoritært virus truer. Etter koronakrisen kan EU ha fått sitt første diktatur.

  4. POLITIKK

    MDGs Hulda Holtvedt tar et EU-oppgjør med venstresiden, miljøbevegelsen – og eget parti

  5. POLITIKK

    Raymond Johansen: MDGs retorikk kan skade klimasaken og skremme arbeidervelgere

  6. VERDEN

    80 år etter starten på andre verdenskrig kan et ytre høyre-parti bli størst