Svært få transpersoner som får behandling, angrer | Espseth & Jentoft

Det trengs bedre verktøy i behandlingen av transfolk. Men blant dem som angrer, er transfobi ofte årsaken.

Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre presenterer seg i Aftenposten 15. juli seg som forskere og eksperter, men bruker likevel retoriske grep som ikke hører hjemme i god, etterrettelig forskning. De innrømmer at kjønnsinkongruens er en akseptert, medisinsk diagnose. I WHOs helsemanual ICD-11 og i den amerikanske psykiatriske manualen DSM-5 er trans ikke lenger regnet som en mental lidelse.

Eksperter anerkjenner at biologisk kjønn (sex) og kjønnsidentitet (gender) er to forskjellige fenomener. Det vil si at det blir for enkelt å påstå at noen er gutt eller jente kun basert på ytre genitalier.

Vi er mer enn biologi

Vogt og Sætre hevder at vi trenger «en forståelse av mennesket der ulike nivåer av kunnskap (biologisk, psykologisk, sosialt og kulturelt) henger sammen på en helhetlig måte». Dette er noe de fleste er enige om, inklusive dem som kjemper for transfolks rettigheter. Forskere og transfolk argumenterer ikke mot eksistensen av «biologisk kjønn».

Vogt og Sætre spør: «Skal definisjonen av kjønn hos mennesket være annerledes enn for alle andre arter?» Når det gjelder opplevd kjønn: definitivt. Mennesker har forsøkt å la biologi og evolusjonslæren definere menneskerettigheter og sosial rettferd før, eksempelvis gjennom eugenikk og biologiske argumenter mot homofili. Det gikk ikke særlig bra.

Det finnes heller ingen universal modell for biologisk kjønn som passer for alle arter. Vi har fisk som skifter kjønn, fugler med flere «morfer» av samme kjønn og arter som ikke har kjønn i det hele tatt.

Få angrer

«Vi savner en konsekvenstenkning rundt det å endre begreper som er grunnleggende for organisering av medisin og samfunn,» skriver Vogt og Sætre. Det finnes en rik litteratur på dette området, både innenfor «harde» og «myke» vitenskaper. De diagnosene vi finner i de medisinske manualene, er resultater av disse debattene blant ekspertene.

J.K. Rowling er derimot ingen ekspert på dette området. Ikke er hun trans, og i våre øyne sier hun udiskutabelt transfobiske ting. Det er merkelig at forskerne må referere til henne for støtte.

De viser også til en økning i antallet som angrer. I det grad det er en slik økning, skyldes det at antallet som nå tør gå til helsevesenet for å be om hjelp, øker takket være økt kunnskap og synlighet. Forskningen viser at likevel at mindre enn to prosent av dem som får kjønnskorrigerende behandling, angrer.

Dessuten er det mange blant dem som angrer, som melder at de gjør det grunnet transfobi, sosialt stigma og sanksjoner.

Tallenes tale

Men 98 prosent av transfolk som får behandling, får det bedre til tross for transfobi. Tallene burde tale for seg selv.

Selvfølgelig trenger behandlere verktøy som gjør dem i stand til å møte disse ungdommene på en god måte, verktøy som gjør det mulig å gi rett hjelp til rett folk.

Massiv feilkjønning av transfolk, undergraving av våre identiteter, mistenkeliggjøring av fagfolk og feilaktig fremstilling av forskning bidrar ikke til et godt samfunn og helsevesen.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter