Debatt

Slapp teaterkritikk med løsrevne eksempler og halvkvedede viser | Hanne Tømta

  • Hanne Tømta
    Hanne Tømta
    Teatersjef, Nationaltheatret

Teatersjef Hanne Tømta tar til motmæle mot kritikk av Nationaltheatret og driften av Torshovgruppen på Soria Moria. Foto: Stein J. Bjørge

Per Christian Selmer-Anderssen velger bare eksempler fra de siste ti årene som passer inn i hans karikerte virkelighetsbilde.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Teaterkritiker Per Christian Selmer-Anderssen baserer seg på løsrevne eksempler og halvkvedede viser i sin situasjonsrapport fra Nationaltheatret. Det er å gjøre livet litt for enkelt for seg selv.

Torshovgruppa bukker under for slapp teatersjef, hevder Selmer-Anderssen i Aftenposten tirsdag 5. november. Kommentaren etterfølger et oppslag der flere aktører uttaler seg om Torshovteatrets betydning. Teatersjefens påståtte slapphet blir imidlertid ikke nærmere begrunnet. Hvilket er synd, for det kunne vært innsiktsfull lesning.

Hanne Tømta er teatersjef på Nationaltheatret.

Slik jeg leser Selmer-Anderssen, mener han at Torshovteatret, Nationaltheatrets høyt elskede, lille, runde scene i Oslo indre øst, som i alle år har vært programmert av skuespillerne og de ansatte selv, ligger på sotteseng. Det rammer den ellers skrale nyskapningen på teateret.

Og årsaken til miseren er – foruten den slappe teatersjefen – at vi, i alle fall midlertidig, har gått bort fra modellen med at en kunstnergruppe får bestemme repertoaret på Torshov over en toårsperiode, med alle teaterets ressurser for hånden. (Nei, Selmer-Anderssen, det er på ingen måte slik du påstår, at skuespillerne selv må drive teateret. Det skulle tatt seg ut.)

Færre søknader fra ensemblet

Mange vil huske de senere års skuespillerinitiativ på Torshov, med komilab, musikklab og utforskning av science fiction på teaterscenen. Og før den tid, folkelig politisk teater på 1970-tallet og ulike kunstneriske eksperimenter på 1980- og 1990-tallet. La det være sagt: Torshovteatret er en usedvanlig stolt del av Nationaltheatrets historie. Men at det ikke er lansert noen ny, fast kunstnergruppe på Torshov nå, betyr ikke at de kunstnerinitierte prosjektenes tid på Torshov er forbi.

For tiden skjer det bare under en annen paraply. Vi får nå langt færre søknader fra ensemblet om å overta stafettpinnen på Torshov. Kanskje fordi dette er et arbeidskrevende prosjekt. Kanskje fordi vi stiller høye krav til søknaden, som skuespiller Trine Wiggen foreslår som en grunn.

Janne Heltberg og Sigurd Myhre i en romantisk sci-fi-øyeblikk i den siste Torshovgruppa. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Men hvis ikke søknaden skal avgjøre, hva skal avgjøre da? Trynefaktor? Intuisjon? Gammel vane? Og, ja, prosjektet må være tydelig definert, mulig å forklare – og engasjere publikum. Heller ikke idealistiske torshovskuespillere trives med å spille for tom sal.

Jeg tror Trine Wiggen har rett i at det er andre tider nå enn på 1990-tallet, på godt og vondt. Publikum har så utrolig mye mer å velge i. Det gjør at vi alle må skjerpe og spisse prosjektene våre. Det som funket på 1990-tallet, funker ikke nødvendigvis i dag.

Et rart og underfundig Torshov-prosjekt

Som en følge av alt dette har jeg altså valgt å la skuespillerinitiativene på Torshov realiseres på en annen måte. Til våren skjer dette blant annet gjennom forestillingen Tante Grønn, tante Brun, tante Fiolett og onkel Blå, skrevet av skuespiller og forfatter Andrine Sæther – der fire skuespillere undersøker om alt bare var idyll i Elsa Beskows barndomsdrøm – i en lett absurd forestilling for voksne. Et typisk eksempel på et litt skakt, rart og underfundig Torshov-prosjekt.

I tillegg har vi flere andre skuespillerinitiativ under planlegging på Torshov. Så blir det opp til den nye teatersjefen, Kristian Seltun, å avgjøre hvordan Torshovteatret skal driftes i fremtiden. Jeg, som avtroppende teatersjef, har ikke mandat til å langtidsprogrammene inn i hans periode.

«Ut av plysjen»?

Til våren spilles den skuespillerinitierte forestillingen Superkid på Torshovteatret. Foto: Nationaltheatret

Nationaltheatret gjør for lite for å rekruttere nytt publikum, mener Selmer-Anderssen. Vi burde kommet oss «ut av plysjen». Men han hopper bukk over viktige satsinger, som Nationaltheatrets utstrakte samarbeid med Riksteatret. Slik presenterer vi scenekunst i kulturhus over hele landet.

Våren 2019 hadde vi suksess med forestillingen Livet er den eneste måten av den polske lyrikeren Wisława Szymborska. Forestillingen ble tekstet til polsk, og ved hjelp av samarbeid med polske aktører i Oslo rekrutterte vi nytt publikum.

Ca. 10 prosent av de besøkende oppga at de aldri hadde vært på Nationaltheatret før. I flere år har vi samarbeidet med SPKRBOX, som produserer urban scenekunst for et ungt publikum. I vår spilles den skuespillerinitierte forestillingen Superkid på Torshovteatret.

Les også

Kristian Seltun blir sjef for Nationaltheatret

Karikert verdensbilde

Men likevel var alt bedre før. Da løftet jeg frem nye stemmer som dramatiker Arne Lygre og regissør Kjersti Horn. Og jeg satte opp nye barnemusikaler i stedet for endeløse repriser. Men hva skjer egentlig på Nationaltheatret nå, for den som gidder å undersøke? (For ordens skyld: Selmer-Anderssen fikk tidlig innsyn i Nationaltheatrets program for neste sesong, før det ble lansert denne uken.) Jo, forfatter Kathrine Nedrejord har overtatt som husdramatiker etter nettopp Arne Lygre. Jeg har løftet frem et nytt, fantastisk regitalent i Eline Arbo.

Nationaltheatret har i den seneste tiden levert flere splitter nye barnemusikaler. Men Selmer-Anderssen velger bare eksempler fra de siste ti årene som passer inn i hans karikerte virkelighetsbilde.

I stedet for nostalgisk å drømme seg tilbake til fordums dager, foreslår jeg at vi tar utgangspunkt i verden anno 2019 og det som faktisk skjer på Nationaltheatret. Alt annet er slapp teaterkritikk.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Nationaltheatret
  2. Teater
  3. Arne Lygre
  4. Kjersti Horn
  5. Scenekunst
  6. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Vår anmelder: Nationaltheatret trenger Torshovgruppa mer enn noensinne.

  2. KULTUR

    Ingen ny kunstnerdrevet gruppe ved Torshovteatret

  3. KULTUR

    Mari Maurstad: – Dette er mitt bidrag til alle som er redde for korona

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 6. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, mandag 11. november

  6. DEBATT

    Hvordan skal kunstnerisk frihet ivaretas etter regionreformen?