Unyansert om Versailles-traktaten | Anders G. Kjøstvedt
Versailles-traktaten var ikke problemet. Tragedien var den tapende parts manglende virkelighetsforståelse.
I anledning hundreårsdagen for Versailles-traktaten skriver Einar Lie i søndagens Aftenposten om lærdommene fra fredsoppgjøret i 1919.
Lies hovedpoeng har vi hørt mange ganger: Betingelsene Tyskland ble tvunget til å godta i bytte mot fred, destabiliserte tysk økonomi, som i sin tur, kort sagt, bidro til det kaoset som kunne lede Hitler til makten.
Kronvitnet er også en gammel kjenning: Den senere superøkonomen Keynes, som uttrykte forferdelse over de harde kravene og spådde at de på sikt kom til å true den nyvunne freden.
Traktaten var ikke problemet
Forklaringen virker overbevisende, men er den riktig?
Flere historikere har de siste 20 årene argumentert for at vi må nyansere bildet av traktaten, og at kravene som ble stilt overfor Tyskland, ikke var urimelig harde.
Vi må ikke glemme at det knapt hadde vært krigshandlinger på tysk jord, og selv om tysk industri var redusert i 1918, var den ikke pulverisert – bokstavelig talt – som i Frankrike eller i Belgia.
Sammenlignet med de drakoniske kravene Tyskland selv hadde stilt overfor det kommunistiske Russland året før, var vilkårene i Versailles godt innenfor det tysk økonomi kunne bære.
Historikeren Niall Ferguson har beregnet at Weimarrepublikken brukte kun 2,5 prosent av sitt BNP på krigsskadeerstatninger frem til 1932.
Traktaten var ikke problemet.
Den virkelige lærdommen
Tragedien ved Versailles var den tapende parts manglende virkelighetsforståelse.
Den militære og sivile ledelsen i Tyskland innbilte seg at krigen hadde endt uavgjort. Politikere, næringsliv og befolkningen for øvrig – demokrater så vel som ikke-demokrater – avviste traktaten som en skam, uten å ta inn over seg dens innhold og dens reelle påvirkning på tysk økonomi.
Traktaten ble motarbeidet av samtlige tyske politikere, ikke fordi landet ikke kunne bære den, men fordi de ikke ville.
Derfor er det heller ikke kompromissløshet som er den dyrekjøpte lærdommen fra Versailles.
Den virkelige lærdommen er at det ikke er hva vi vet som er det viktigste, men hva vi tror. Objektivitet og rasjonalitet må vike for følelser og myter.
Av den grunn er lærdommen også – dessverre – like aktuell i dag.
