Det er på tide at programmer som «Sporløs» og «Tore på sporet» fremstiller adopsjon slik det egentlig er
TV-team, tolk og guide dokumenterer ikke det kulturelle gapet mellom biologisk familie og adoptivbarn.
Jeg var saksnummer 8723/a. Som attenåring var det ikke billappen som var min store drøm, det var å ta tilbake mitt biologiske navn: Priyangika.
TVs fremstilling av adopsjon
TV-programmer som Sporløs og Tore på sporet fremstiller adopsjon som en slags romantisert innvandring. Men adopsjon er i praksis andre lands barnevernsbarn. Det er viktig å huske at det er en grunn til at disse barna blir adoptert bort.
Det finnes adoptivbarn som ikke ser slike programmer fordi det gjør for vondt og det finnes adoptivbarn som anser seg for å være helt norske. Og, i noen tilfeller, barn som kjenner på både en tilhørighet og et håp om å fylle tomrom som likevel er der. Er det håpet reelt?
Disse TV-programmene selger historier som kan skape enda flere identitetsspørsmål for enkelte adoptivbarn.
Jeg ankom Molde lufthavn da jeg var syv uker gammel. Norsk pass, navn og familie. Men ville jeg bli norsk nok? Nå ventet en barndom i en by med 22.378 innbyggere hvor under 20 personer lignet på meg. Fra første skoledag ble jeg introdusert for ulikhetene i samfunnet.
Skrev til Tore på sporet
Som niåring sendte jeg inn mitt første brev til Tore på sporet. Jeg var blitt forberedt på at det kunne komme et avslag. Likevel kan jeg fortsatt huske hvordan jeg krøp sammen som en ball inni klesskapet der jeg gråt til det kjentes ut som hjertet mitt skulle falle ut, da avslaget kom.
Fra tidlig alder betraktet jeg meg selv som srilanker. Mine norske foreldre tilrettela for at jeg skulle lære om kulturen min. Jeg har vokst opp med mennesker som har gått den ekstra milen for meg, men jeg har også opplevd å bli kastet våt sand på til jeg blødde og fått ansiktet mitt vasket i do for at det skulle «farge av».
Men spørsmål fra nordmenn om de kan få ta på håret mitt, eller skjellsord, blir uvesentlig når man ser hvordan hele Norge oppfører seg som strutser i sanden. Fordi: Adoptivbarn utleveres, og utleverer selv sine biologiske foreldre, gjennom disse gjenforeningsprogrammene på TV.
Da barnet var født, fikk Kari-Ann et laken kastet over ansiktet. Sønnen skulle adopteres bort, og hun skulle ikke se ham.
Lykkelig slutt?
Episodene har en lykkelig slutt, men hvor er de nyanserte episodene hvor foreldre har gått videre i livet og ikke nødvendigvis ønsker kontakt med barnet, eller omvendt? Episodene hvor barnet, etter mange år med leting, ikke får svarene sine, og hvor tomrommet i livet ikke blir fylt? TV-programmer som er basert på gjenforening har en samfunnsplikt til å vise et reelt bilde av alle utfall som kan forekomme.
Det kan være en stor påkjenning for et adoptivbarn som har vokst opp med et urealistisk bilde av gjenforening å få sannheten slengt i fjeset. Jeg kjente selv på en enorm skuffelse etter gjenforening med min biologiske mor. Den lignet ikke på historiene som vises på TV. Heldigvis forsto jeg kulturen og greide å redefinere relasjonen.
For meg fremstår det som om Sporløs og Tore på sporet ikke forstår hvilke tanker og håp adoptivbarn har.
Bør det i det hele tatt lages unyansert TV basert på adoptivbarns ulike identitetsspørsmål? Absolutt ikke! For som adoptivbarn er det ikke nødvendigvis programmet i seg selv som er stas, men det at noen hjelper deg på en lang vei som kan virke endeløs uten hjelp.
De biologiske foreldrene
Skammen forsvinner ikke når flyet tar av på vei til Norge og barnet deres ligger i armene til sine nye, norske foreldre. Enkelte biologiske foreldre må på grunn av svangerskapet leve på utsiden av samfunnet resten av livet selv om de er høyst oppegående og omsorgsfulle mennesker med et brennende ønske om en bedre fremtid for barnet.
Vi sitter alle i stuene våre og tørker tårer mens vi i sakte film ser barn som løper mot sine biologiske foreldre til emosjonell musikk. Selvfølgelig er jeg glad på vegne av barna som får oppleve dette, men hvor reell er opplevelsen – annet enn i øyeblikket? Et øyeblikk som for adoptivbarnet egentlig er privat, følelsesladd og vanskelig, men som blir underholdning på TV-skjermen. Hvilke forhåpninger skaper episodene i niåringen din som ser på TV og tror at det er virkeligheten som vises?
TVs ukjente kapitler
Etter en Sporløs-episode med tilsynelatende lykkelig slutt, forteller det voksne adoptivbarnet i et påfølgende TV 2-intervju om reaksjonene som meldte seg etter hjemkomsten tilbake til Norge. Blant annet skuffelsen over at hennes biologiske familie først og fremst var interessert i penger, ikke i hennes liv og skjebne.
Dette fikk meg til å reagere. For dette er et «ukjent kapittel» om hvordan adoptivbarna møter familier med lite ressurser. Som seere får vi ikke se hvordan denne kulturelle forskjellen blir håndtert. Blant annet kan adoptivbarna fremstå som velstående, de forstår ikke hvilke konsekvenser det kan få og ser det dessuten gjennom norske øyne.
Om man skal ta sjansen på å finne opphavet sitt, er det viktig at man er psykisk klar til å ta konsekvensene som kan følge med. Det er tydelig at TV-team, tolk og guide ikke dokumenterer det kulturelle gapet mellom biologisk familie og adoptivbarn. Sporløs' unyanserte historier kan føre til at virkelige gjenforeninger kan oppleves ekstremt vanskelig. Det snakkes dessuten lite om hvordan adopsjon og gjenforening preger barna og foreldrenes psykiske helse.
Til syvende og sist er det ikke gjenforeningen som er det store målet for mediene, men tårevåt TV med gode seertall. Det er på tide at program som Sporløs og Tore på sporet fremstiller adopsjon slik det egentlig er.
På vegne av meg selv som niåring,
Priyangika Samanthie / Kine Samanthie Fiskerstrand Oterhals / Kine Samanthie Priyangika Kraggerud
