Oslo er ingen sykkelby | Sigrid Christensen

Av og til legger jeg sykkelturen ut av sentrum mot vest, bare for å kjenne på hvordan det føles å ferdes på en tilrettelagt sykkelvei. Hvilken lykkefølelse!

I Aftenposten 19. februar hadde Gunnar Kagge et innlegg med overskriften «Sykkelturen til Oslo sentrum er blitt et hinderløp». Det dreide seg om syklister fra øst/sør i Oslo og deres tur til sentrum.

Det var et midlertidig hinderløp han beskrev, grunnet mye graving og sperring rundt Bispegata/Oslogate.

I denne sammenheng vil jeg beskrive det permanente hinderløpet inn mot sentrum fra Oslo øst/sør, som tusenvis av syklister forserer daglig.

Hindringer på løpende bånd

Hindringene kommer på løpende bånd langs Kongsveien.

Strekningen fra Jomfrubråten stasjon til Kongshavn skole har en bred, fin bilvei, merket sykkelsti langs trikketraseen og et bredt fortau. Men her holder bilistene fart godt over lovlig grense, som i senere tid er satt ned.

Hvem bryr seg om fartsgrenser når veien ligger der bred og fin og det ikke er noen fartskontroll?

Det er særdeles ubehagelig som syklist å bli forbikjørt av bilister som kjører fort!

Gjerdet mot trikketraseen ned mot Oslo hospital besto de første årene av et avkappet nettinggjerde. Å velte her hadde medført spidding. Oslo Sporveier erstattet det etter hvert med et lavt autovern.

Smalt fortau

Fortauet fra Kongshavn skole til Oslo hospital er et kapittel for seg. Det ble for flere år siden skiltet sykkelsti, uten at det medførte oppgradering.

Fortauet deles mellom syklister og gående og er enkelte steder 90 centimeter bredt når man ser bort fra fortauskanten, som er ujevn og skråner ned i veibanen.

Under det rustne gjerdet mot skråningen ned mot Mosseveien raser gamle kantsteiner stadig ut med gapende hull som følge. Av og til mures et og annet hull igjen, men aldri alle.

Grunnen under asfalten er svært dårlig. Den presser seg opp og kommer til syne som sement med steinklumper i. Dette skyldes ikke telehiv – nylagt asfalt synker fort, og det gamle, humpete underlaget kommer atter til syne.

I flere år har jeg klippet vekk vegetasjon som vokser inn over fortauet fra trær og busker på utsiden av gjerdet. Etter utallige henvendelser til Miljøvernetaten er det nå kuttet såpass at jeg slipper den jobben.

Lik en balansekunstner på sirkus snirkler jeg meg nedover mens bilene på vei opp så å si snitter meg i siden. Det er ikke plass til to møtende biler og en syklist i veibanen. Ved forbikjøringer hender det at biler sneier oppom det smale fortauet!

Ikke for damer på 72 år

Rundkjøringen Mosseveien/Oslogate/Konows gate med sine utallige trikkeskinner, penser og brostein, er ikke for damer på 72 år! Jeg har sett flere enn én «birkensyklist» gå i bakken her.

Langs strekningen fra Oslogate ut til Bispegata er hindrene ganske nye. Fortauskantene mot trikkeholdeplassene ble hevet, dermed ble det umulig å sykle på innsiden av trikkeskinnen.

Etter utbedring av Geitabrua over toglinjene – vi var lovet stiplet sykkelfelt – var resultatet mindre plass mellom trikk og fortau. Det merkede sykkelfeltet kunne vi se langt etter. Dette skjedde i 2008, da Oslo allerede hadde begynt å kalle seg en sykkelby!

Etter henvendelse til de ansvarlige etater, ble jeg møtt med svar som «du kan da bare bruke fortauet»! Sirkusartisteriet fortsetter, forsering av granittvannrenner på tvers langs fortauet resulterer i dump i dump hele veien ut mot Bispegata.

Tiltaksløshet

Det største hinderet er likevel tiltaksløsheten fra de ansvarlige myndigheter. Det er grenser for hvor mye ansvar som skal ligge på enkeltpersoner. Det gjelder et tidsperspektiv på 40 år!

Men en politiker sto meg bi, venstrepolitikeren Odd Einar Dørum. Som samferdselsminister på 90-tallet tok han tak i problemet. Men den regjeringen gikk av, og dette flotte engasjementet glapp. Ved de seneste kommunevalgene har Venstre hengt opp grønne plakater langs Kongsveien med teksten «STEM VENSTRE», men det ble med det.

Om ikke det er nok, så har Venstre landet på forslaget om å få boret en tunnel for trikken gjennom Ekeberget som løsning på problemet. Med dette har partiet skaffet seg den beste soveputen som finnes kan, og satt endelig strek for utbedringen av denne strekningen i overskuelig fremtid.

Av og til legger jeg sykkelturen ut av sentrum mot vest, bare for å kjenne på hvordan det føles å ferdes på en tilrettelagt sykkelvei.

Hvilken lykkefølelse!

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.