Farlig korrekthet

Moralsk fordømmelse av meningsmotstandere får dem ikke til å høre på deg.

Eivind Trædal

Les også

Frykter sensurpåstander

tirsdag norske redaktører for å slippe til

Les også

Lærdom av terroren

. Han mener innvandringskritikeren ikke er «verdt å lytte til». Hvorfor Anfindsen ikke er verdt å lytte til, får vi høre masse om. Hvorfor vi heller skal lytte til Trædal, derimot, får vi aldri svar på.

Trædal belærer oss i at fakta er fånyttes mot personer som Anfindsen. «En debatt om mennesker og menneskegrupper krever også moralske argumenter», skriver Trædal. Samtidig antyder han at Anfindsen er en paranoid konspirasjonsjeger som ikke har noe han skulle ha sagt i moralske verdivurderinger.

Underlig nok kommer ikke Trædal med eksempler på sine annonserte moralske argumenter, han velger kun å påpeke at moralsk fordømmelse er ubehagelig, men – i tilfellet Anfindsen – høyst nødvendig.

Moralsk overlegen

Moralske argumenter har et særskilt problem: De henter gjerne sin legitimitet hos Gud. For troende mennesker blir moralske spørsmål elementære; det handler bare om å finne ut hva den allmektige mener. Jeg velger å tro at Trædal – som enhver moderne nordmann – ikke er særlig religiøs, og at han derfor ikke innehar denne standhaftige tiltroen til en allmektig skaper. Likevel formidler han tydelig at Trædal har sannheten på sin side, at høyreradikalisme er en uting, at Anfindsens ytringer ikke er verdt papiret de er skrevet på. Hvor henter Trædal så sin moralske overlegenhet fra? Det er ikke godt å si.

Sannsynligvis henter Trædal sine meninger fra en salig blanding av empiri, faktaopplysninger og vitenskap. Det er selvfølgelig lett å være enig med politisk korrekte Trædal. For han har jo rett. Sannsynligvis sitter han på fakta som kan nyansere Anfindsens antagelse om at «et fundamentalistisk skriftsyn ser ut til å være adskillig vanligere blant muslimer». Sannsynligvis kan Trædal, ved å titte litt i historiebøker, benekte Anfindsens uttalelse om at «den pågående masseinnvandringen til Norge og resten av Europa er uten sidestykke i verdenshistorien». Sannsynligvis kan Trædal plukke Anfindsens argumentasjon fra hverandre.

Hindrer debatt

Men Trædal tror ikke på mantraet om at troll sprekker når de kommer frem i lyset. Han velger heller å kritisere Aftenposten for at de slipper til innvandringskritikernes syting om at de – straks de uttaler seg – alltid blir stemplet som intolerante, islamofober eller rasister. Trædals umiddelbare reaksjon er å fordømme alle høyreradikale, han virker å gjøre nettopp det Anfindsen syter om, Trædal gjør «sitt ytterste for å hindre en bred og åpen debatt om alle sider av problemkomplekset». Ser Trædal at han legger til rette for at innvandringskritikerne kan avfeie Trædals utsagn med akkurat samme offer-retorikk som han kritiserer dem for?

På tilsvarende vis skremmer Anfindsen effektivt bort alle innvandringsvennlige når han på særs uelegant vis starter sitt innlegg med å si at «Breivik har et poeng». Dermed ender det opp med at begge parter skriker i munnen på hverandres selvrettferdighet, og ingen får muligheten til rolig å forklare hvorfor den andre parten tar feil.

Trædal må ut av sitt politisk korrekte skall, han må vise hvorfor Anfindsen ikke er verdt å lytte til. Og han må vise det til Anfindsen, ikke til meningsfeller som allerede er enig i at Anfindsen er en paranoid retoriker. Politisk korrekthet må kontinuerlig begrunnes; uten argumenter blir det politisk korrekte fort stående som et sårbart, tomt skall – klart til å infiltreres av meningsmotstandere.

Farlig utvikling

Problemet, for oss på den (foreløpig) politisk korrekte siden, påpekes av Trædal selv: De siste ti årene har innvandrings— og asylpolitikken blitt stadig strengere. Folk flest ser likevel ut til å mene at det fremdeles innvandres for mye. Det er blitt politisk korrekt å avvise asylsøkere – mennesker som frykter for sine liv – fordi det vil gå på bekostning av vårt velfungerende samfunn. ‘Sorry, vi kan ikke ta deg imot, folk i Groruddalen er redd for å ha brunost på matpakken’.

Om utviklingen fortsetter – om moralsk fordømmelse er det eneste innvandringskritikere blir møtt med – vil det ikke ta lang tid før Anfindsens allvitende påstand om at «ikke alle kulturer er like verdifulle» får flyte uforstyrret, hele veien til den politisk korrekte sannheten. Folk vil da se på muslimer som en religionsskadet menneskegruppe som må «omvendes» om de skal få lov til å leve i vårt perfekte, norske samfunn.

Og da vil det bli enda vanskeligere å overbevise folk flest om at de tar feil.