Debatt

Myndighetenes livsfarlige vurdering av konvertering i asylsaker

  • Olav Fykse Tveit
    Preses i Den norske kirke
  • Kari Veiteberg
    Biskop i Oslo
  • Berit Hagen Agøy
    Internasjonal direktør, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
Kirken har ingen incentiver til at mennesker som prøver å lure norske myndigheter, skal få bli i Norge, skriver debattantene. Bildet viser Oslo domkirke.

Det må bygges opp en større tillit mellom utlendingsmyndighetene og kirken.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvordan skal en sekulær institusjon, som Une, vurdere hvorvidt noen tror, eller ikke?

Spørsmålet er på nytt aktualisert i saken til Amir Hossein Hosseinzadeh, som like før jul fikk sin asylsøknad avslått av Utlendingsnemnda (Une). De fant ikke hans konvertering fra islam til kristendommen troverdig.

Saken illustrerer to grunnleggende problemer med Unes behandling av konvertitt-saker: Vurderingen av risiko ved retur til Iran og mistro til vitners vurdering av konvertitters troverdighet.

Reell risiko for forfølgelse

I Hosseinzadehs vedtak slo Une fast at selv om konverteringen hadde vært reell, var det uansett ikke grunn til frykt for forfølgelse ved retur til Iran. Der andre europeiske land gir beskyttelse til «ordinære» iranske kristne konvertitter, gir Norge kun beskyttelse i konvertittsaker hvis det er sannsynlig at man vil ha en ledende posisjon eller være aktivt misjonerende.

Dette er problematisk. For det første fordi kilder peker på at det er en reell risiko for forfølgelse, selv om man ikke har en ledende posisjon. I England ble gjeldende praksis stadfestet i en sak fra Upper Tribunal i 2020.

Tvilen må i mye større grad komme klageren til gode

Dokumentasjon i saken viste at 80 prosent av kristne som var arrestert i Iran i første halvdel av 2019, var «ordinære» kristne, samlet i private hjem. Det ble følgelig lagt til grunn at en kristen konvertitt som ønsker å utøve sin tro i Iran, er i reell risiko for forfølgelse og derfor skal gis beskyttelse.

For det andre er det å skulle bevise «fremtidig trosutøvelse» veldig vanskelig. Hvem kan spå om hvordan mennesker vil handle i fremtiden? Slike sannsynlighetsvurderinger er svært usikre. De bør ikke tillegges avgjørende vekt i vurderingen av hvem som vil løpe risiko som konvertitter ved retur.

Blir ansett som naive

I vurderingene av hvorvidt en konvertering er reell eller ikke, er vår erfaring at tidligere fremsatte uriktige eller omdiskuterte opplysninger i for stor grad vektlegges. Vi opplever også en grunnleggende mistro i deler av utlendingsforvaltningen mot kirken, hvor vi blir ansett som naive i møte med asylsøkere.

Vi opplever en grunnleggende mistro i deler av utlendingsforvaltningen mot kirken

Kirken har ingen incentiver til at mennesker som prøver å lure norske myndigheter, skal få bli i Norge. Vi har spisskompetanse når det gjelder tro og religionsfaglige spørsmål. Det burde prege Unes vurderinger i større grad.

Dette har også Høyesterett nylig slått fast i en dom fra juni i fjor: «I en særlig stilling står uttalelser fra prester i Den norske kirke og fra andre med religionsfaglig kompetanse. Dersom uttalelser fra slike personer gjelder religionsfaglige spørsmål, må de tillegges betydelig vekt.»

Større tillit

Saken til Hosseinzadeh viser hvordan risikoen ved retur av kristne til Iran og vurderingen som foretas av «fremtidig trosutøvelse», er beheftet med altfor store usikkerhetsmomenter. For å unngå konsekvensene av en feil avgjørelse som kan føre til at mennesker blir returnert til forfølgelse av sin tro, må tvilen derfor i mye større grad komme klageren til gode.

For at vurderingene knyttet til konvertering skal være gode nok, er det også nødvendig at det bygges opp en større tillit mellom utlendingsmyndighetene og kirken enn det er i dag.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Asylpolitikk
  2. Iran
  3. Utlendingsnemnda (UNE)