Debatt

Kort sagt, fredag 20. mai

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Melodi Grand Prix. Nye legemidler. Avkolonisering i akademia. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ukraina vinner igjen

Søndag 15. mai 2022 opprant med en skikkelig gladnyhet for NRKs økonomidirektør: Det blir ikke nødvendig å sette av mangfoldige millioner kroner på 2023-budsjettet til Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest (ESC).

Neste år behøver nemlig ikke NRK å arrangere en lang harang semifinaler etterfulgt av en storslått finale i Oslo Spektrum. Det blir også helt unødvendig å sysselsette diverse låtskrivercamper, lyttergrupper og spesialistkomiteer i jakten på vårt beste bidrag.

Iallfall hvis målet med alt strevet er det NRK påstår å sette seg hvert år: å vinne hele sulamitten.

Neste års resultat er nemlig gitt. Selvfølgelig blir det Ukraina som vinner – igjen.

Konklusjonen kan vanskelig bli annerledes etter den tsunamien av folkestemmer som lørdag kveld skyllet inn over det hardt prøvede landet: 439 poeng av 468 mulige. 28 av 39 tolvere, ellers kun tiere og åttere – bortsett fra en sur sjuer fra russiskvennlige Serbia.

Juryene hadde på sin side Ukraina på fjerdeplass med 192 poeng. Men i år fikk de fint lite å si. Skarve 28 jurypoeng ville holdt til seier!

Hvordan den militære situasjonen i Ukraina vil være ett år frem i tid, er det ingen gitt å si. Men det er ingen grunn til å tro at den vil ha normalisert seg så mye at Europas sympati for Ukraina er blitt særlig mindre.

Uansett hvor ESC 2023 holdes, vil landets bidrag være gjenstand for enorm oppmerksomhet og, fullt forståelig, utløse stor omtanke, som lekende lett lar seg omsette i publikumsstemmer.

Under slike omstendigheter vil denne snodige kombinasjonen av politikk, sympati og Eurovisjonens stemmesystem gjøre det irrelevant hvem eller hva de andre landene stiller med.

Alexander Rybak vil være sjanseløs, selv med en ny «Fairytale». Céline Dion kan bare bli værende i Las Vegas. Og ABBA kan nøye seg med å stille nynne sin strofe fra 1974: «Mot känslor kämpar gudarna förgäves.»

Til gjengjeld kan NRKs økonomidirektør le hele veien til banken.

Kato Hansen, Eurovision Song Contest-historiker og -forfatter


Feil om legemiddeltilgang

Det er gledelig at åtte helseledere ønsker et tettere samarbeid med legemiddelindustrien (Aftenposten 12. mai). Det har vi etterlyst i et tiår.

Men tallene de bruker, er rett og slett feil.

Rapporten de referer til, der de sier at Norge ligger på 6. plass når det gjelder innføring av nye medisiner, viser ikke dette i det hele tatt. Den viser at Norge er på 15. plass.

Vi ligger bak alle de nordiske landene, også land som Tsjekkia og Spania. Ikke på 6. plass.

Norge har godkjent 83 legemidler av totalt 160 i denne perioden. Det utgjør 52 prosent. Til sammenligning har Danmark godkjent hele 81 prosent. Samme rapport viser at av de 45 nye legemidler som er godkjent i Europa i 2020, har Norge kun godkjent 12 av disse.

Samtidig bruker Norge 414 dager fra medisinen er godkjent av Europeiske myndigheter til norske pasienter kan ta dem i bruk. Også her er vi senest i Norden.

Dette har også en uavhengig tredjepart som evaluerte hele det norske systemet, konkludert med: Norge bruker lengre tid og godkjenner færre nye medisiner enn våre naboland.

Vi er enig i at vi alle kan bli bedre. Vi jobber med å korte ned tiden og ønsker å levere dokumentasjon så raskt som mulig. Men vi opplever ofte at Norge ber om data som ingen andre land krever. Dette medfører forsinkelser. De bestiller også data om medisiner som aldri vil være relevante – blant annet fordi det ikke finnes noen norske pasienter med sykdommen.

Det er oppløftende at direktørene ønsker bedre samarbeid. Da kan vi gå i dialog om hvilke produkter som burde bestilles, og hvilke data man da trenger. Da blir ressursene i helsesektoren brukt bedre.

Det er viktig – for det er rekordmange 223 nye medisiner som venter på vurderingene som gjøres ved Statens legemiddelverk, og saker som venter syv måneder for i det hele tatt å få en saksbehandler.

Vi ønsker alle å gi norske pasienter rask tilgang til nye medisiner. Bedre samarbeid er nøkkelen til å nå det målet. Vi er klare til å bidra.

Karita Bekkemellem, administrerende direktør, Legemiddelindustrien (LMI)


Avkolonisering er en eksistensiell trussel mot akademia

I Aftenposten 14. mai fastslår Ine Therese Berg at «avkolonisering» ikke er «en eksistensiell trussel mot akademia».

I 2018 hadde vi en omfattende debatt om avkolonisering ved norske universiteter. I denne debatten ble det klart at tilhengerne av avkolonisering ikke bare ønsket å utvide pensumlistene. De insisterte også på at den vitenskapelige metode basert på rasjonalitet som i århundrer har vært grunnlaget for all virksomhet ved våre universiteter, ikke nødvendigvis er universell. Man krevde at andre kunnskapsformer basert på blant annet «urfolksepistemologi» nå må sidestilles med det man kalte den «vestlige» tilnærming til forskning.

Av Bergs innlegg aner man at også hun er tilhenger av dette synet, selv om hun er uklar her. Hun ønsker ikke å «ekskludere kunnskap som ikke er produsert innenfor vårt eget vitenskapelige paradigme». Hun vil «utfordre strukturelle skjevheter som blant annet innebærer at vi ikke trenger å lære noe om praksiser som er helt sentrale innen andre kulturkretser».

Det er uforståelig at en førsteamanuensis ved et norsk universitet ikke er klar over at fag som sosialantropologi og religionshistorie arbeider med å utvide våre kunnskaper om «praksiser» innen nettopp ikke-vestlige kulturområder. Men det må være et ufravikelig krav at denne forskningen fortsatt må være basert på kvalitetskriterier forankret i tradisjonell vitenskapelig rasjonalitet og ikke etnisk, kulturell eller geografisk bakgrunn. Dette gjelder også all annen virksomhet ved våre universiteter – forskningsprosjekter, ansettelser, bedømmelse av vitenskapelige artikler og sammensetning av pensum. Det er disse kriteriene som har vært grunnlaget for den suksesshistorien vestlig forskning representerer.

Avkoloniseringsideologien er i realiteten en udelikat blanding av identitetspolitikk, postmoderne relativisme og antivestlige holdninger. Den er en eksistensiell trussel mot akademia.

Stig S. Frøland, professor emeritus i medisin, Universitetet i Oslo


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Melodi Grand Prix
  3. Legemiddelindustrien