Debatt

Det er på tide å diskutere hva rovdyrpolitikken koster. Hvem betaler regningen?

  • Tre fylkesledere i Norges Bondelag
Utmarksbeiteressursene i sonen tilsvarer et fôrgrunnlag for 400.000 sauer på beite gjennom sommeren, eller for om lag 80.000 unge kviger, viser en beregning, ifølge innleggsforfatterne.

En stor del av kostnadene bæres av landbruksnæringen, uten kompensasjon.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ulvesonen omfatter hele Østfold, Follo og Oslo, samt områdene øst for Glomma og nord til Engerdal. Her skal staten oppnå sine målsetninger for yngling av ulv. Annet rovvilt har i stor grad også fritt leide her. Det er ikke uten grunn at mange snakker om et rovviltreservat.

Utmarksbeite i ulvesonen brukes i praksis ikke lenger. Få snakker om hva det betyr økonomisk.

Det er på tide å diskutere hva rovdyrpolitikken koster, og hvem som betaler regningen.

Vi leder de fylkeslagene av Norges Bondelag som ligger i ulvesonen. Vi vil peke på at en stor del av kostnadene bæres av landbruksnæringen, uten kompensasjon.

En rendyrket nedleggingsstrategi

Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio) gjennomførte i 2018 en beitekvalitetsvurdering av hele ulvesonen (rapporten Beitebruk i ulvesonen).

Denne kartleggingen viser at utmarksbeiteressursene i sonen tilsvarer et fôrgrunnlag for 400.000 sauer på beite gjennom sommeren, eller for om lag 80.000 unge kviger.

Verdiene av disse beiteressursene er beregnet til 100 millioner kroner. Dette er verdier som går tapt for landbruket i ulvesonen hvert eneste år.

Samtidig driver forvaltningen en aktiv nedprioritering av beitebruken i sonen. Miljødirektoratet sier det i klartekst i sitt tildelingsbrev til Statsforvalteren i 2021:

«Auka beitebruk med sau i rovviltprioriterte områdar skal ikkje stimulerast. For å medverke til ei tydelegare soneforvaltning skal midlar til førebyggjande og konfliktdempande tiltak normalt prioriterast slik at det blir fokusert på besetningar som ikkje medverkar til auka tal på beitedyr i rovviltprioriterte område. På same måte skal nyetablert beitebruk med sau i rovviltprioriterte område prioriterast lågt.»

Dette er en rendyrket nedleggingsstrategi. Den går interessant nok på tvers av regionale prioriteringer av investeringsmidler for å styrke landbruket i Innlandet. Og den virker: Den nevnte Nibio-rapporten viser noe etablering av sau på inngjerdede innmarksbeiter, men at sau på utmarksbeite er borte innafor ulvesonen.

Aldri blitt kompensert

Bortfall av beiterett, som er en del av eiendomsretten, er aldri blitt kompensert for landbrukseiendommene innenfor ulvesonen.

Ved etablering av det militære skyte- og øvingsfeltet Regionfelt Østlandet måtte Forsvaret løse ut beiterettighetene av området.

Beitebrukerne innenfor ulvesonen er ikke uten videre villige til å la seg kjøpe ut av beiteretten for all fremtid. Men de står pr. i dag med et årlig tap av inntektspotensial på grunn av politikken som føres.

Staten har gjort opp regning uten vert. Beitebrukerne i ulvesonen taper millionverdier hvert år ved at utmarksbeitet er umulig å ta i bruk. Kompensasjon i kroner og øre burde være en helt naturlig konsekvens av å pålegge store områder en så sterk begrensning i næringsutøvelsen.

Stort matsvinn

Utmarksbeite er en gunstig måte å fôre frem drøvtyggere på. Det representerer en bærekraftig matproduksjon basert på norske ressurser.

I de siste jordbruksoppgjørene er tilskuddene til utmarksbeite økt. Det understreker at dette er en ønsket driftsform fra samfunnets side. I et samfunnsperspektiv kan vi ikke tillate et så stort matsvinn som det innebærer å ta disse ressursene ut av produksjon.

De følgende står bak innlegget:

Ole-Kristian Bergerud, leder i Østfold Bondelag

Jens Thori Kogstad, leder i Akershus Bondelag

Elisabeth Gjems, leder i Innlandet Bondelag

Les mer om

  1. Rovdyrforvaltning
  2. Jordbruksoppgjøret
  3. Landbruk