Kartlegging er viktig for forebygging og tiltak mot spiseforstyrrelser

Vi er bevisste på forholdet mellom problemer og diagnoser, skriver innleggsforfatterne om studien de har gjort på spiseforstyrrelser blant unge.

Resultatene fra studien vår kan bidra til økt forståelse av omfanget av spiseproblemer og spiseforstyrrelser.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Aftenposten publiserte 9. august en artikkel som omtalte tall fra vår forekomststudie om spiseforstyrrelser blant norsk ungdom. «Det er ikke noen god idé å lage så vide rammer for en diagnose at den treffer nesten alle», skriver Therese Sollien senere i en kommentar til vår studie 13. august.

Sollien poengterer også at man bør «skille mellom problemer og diagnoser». Det er vi helt enige i, og vi synes det er prisverdig at hun tar opp denne tematikken. Resultatene fra studien vår gjelder både problemer knyttet til mat, kropp og vekt, og diagnostiserbare spiseforstyrrelser. For å klargjøre dette skillet har vi samlet inn informasjon ved bruk av både spørreskjema og diagnostiske intervjuer. Begge er anerkjente og godt dokumentert metoder.

Etablerte metoder i forskningen

I vår studie har vi kartlagt problemer ved bruk av en kortversjon av et av det mest brukte spørreskjemaet i spiseforstyrrelsesfeltet – «Eating Disorder Examination Questionnaire». Her har vi brukt en etablert grenseverdi for hva som er å anse som et problematisk forhold til mat, kropp og vekt. Besvarelsene fra dette spørreskjemaet viser at én av tre jenter i utvalget opplever betydelige problemer knyttet til mat, kropp og vekt. Disse jentene har større risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse sammenlignet med de som ikke opplever slike problemer.

«Tallene i undersøkelsen som artikkelen viser til, handler ikke om kliniske diagnoser», påpeker Sollie videre i kommentaren sin. Dette stemmer ikke. Vi har gjennomført diagnostiske intervjuer med nesten 100 av de ungdommene som opplever problemer med mat, kropp og vekt. Intervjuene ble gjennomført av personer som hadde fått grundig og spesifikk opplæring i å gjennomføre intervjuet. Resultatene fra disse intervjuene er blitt brukt til å beregne forekomsten av spiseforstyrrelser i utvalget vårt.

Et annet aspekt er hvilken diagnosemanual vi har brukt i undersøkelsen. Diagnosemanualen ICD-11 er som Sollien nevner, ikke tatt i bruk i Norge ennå. Vi har derfor brukt diagnosekriterier fra DSM-5. Disse er svært like kriteriene i ICD-11, noe som gjør at resultatene fra vår studie vil ha verdi også etter overgangen fra ICD-10 til ICD-11.

Føre var og forebyggende

Heldigvis har ikke alle som sliter med problemer knyttet til mat, kropp og vekt, en spiseforstyrrelse. Dette viser også resultatene våre. Det er allikevel viktig å kartlegge omfanget av disse problemene siden det er i denne gruppen vi kan forebygge, og forhåpentlig redusere risikoen for at noen utvikler alvorlig sykdom. Forebygging bør altså skje i gruppen der problemene identifiseres, og før de blir så inngripende at ungdommer utvikler spiseforstyrrelser.

Kroppsmisnøye og spiseforstyrrelser medfører betydelige belastninger for både de ungdommer som rammes, og deres familier. Resultatene fra denne studien kan bidra til økt forståelse av omfanget av spiseproblemer og spiseforstyrrelser i denne gruppen. Dette vil gi oss en pekepinn på behovet av forebyggende tiltak og forhåpentlig bidra til et bedre behandlingstilbud for disse lidelsene.