Debatt

Hvordan er det med kravene til anmeldernes kvalitet og faglighet?

  • Kari Marstein
    Kari Marstein
    Forlagssjef norsk skjønnlitteratur, Gyldendal
Anmelderne skal på noen få tusen tegn felle dom over noe som ofte utgjør flere års arbeid, skriver innleggsforfatteren.

Vi er sammen om å skape rommet som den nye store litteraturen kan vokse i.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hvem skal fortelle oss om bredden i bokutgivelsene når hverken presse, forlag eller bokhandler gjør det?» spør forfatter og professor Karine Nyborg i Aftenposten første juledag.

Som forlegger er jeg åpenbart en av dem hun retter kritikken sin mot. Samtidig deler jeg hennes frustrasjon og sorg over de bøkene som utgis til usynlighet, og håper at dette blir lest vel så mye som et med-innlegg som et motinnlegg.

Det arbeides beinhardt

Nyborg etterlyser forpliktelse til «aktiv formidling» fra forleggernes side, men jeg kjenner meg ikke igjen i en beskrivelse der «forlaget unndrar seg sin normale informasjonsrolle».

Det arbeides beinhardt både i Gyldendal og i andre norske forlag for å sørge for at nettopp våre viktige, kloke og litterært sterke titler skal få den oppmerksomheten de fortjener. På alle fronter, tradisjonelle, nye og sosiale medier, i bokhandlere og i biblioteker, og gjennom de mange arrangementene der leserne møter forfattere live, i regi av forlag, litteraturhus, festivaler og biblioteker.

Det legges ned et intenst og profesjonelt arbeid for samtlige av de titlene vi utgir

Og ikke minst overfor mediene, der jeg med hånden på hjertet kan si at det legges ned et intenst og profesjonelt arbeid for samtlige av de titlene vi utgir. Det hender til og med at vi annonserer, selv om det sannsynligvis er den minst effektive måten å nå lesere på.

Min frustrasjon

Den uten tvil mest virksomme synligheten en bok kan få, er den redaksjonelle omtalen i tradisjonelle medier, dette at noen peker på akkurat den boken og sier at den er verdt oppmerksomhet.

Og her kommer min frustrasjon.

Det er åpenbart at litteraturomtale og -kritikk er godt stoff, siden bokanmeldelser ofte befinner seg bak mur. Det er altså noen som er villig til å betale penger for det. Det er også åpenbart at mediene satser en del på dette stoffet. Så hvorfor drives det da mange steder så tilfeldig?

Vi – forfattere og forleggere – spør oss ofte om hvordan det er med kravene til anmeldernes kvalitet og faglighet

Anmelderne skal på noen få tusen tegn felle dom over noe som ofte utgjør flere års arbeid. Mange av dem gjør en grundig og samvittighetsfull jobb. Men vi – forfattere og forleggere – spør oss ofte om hvordan det er med kravene til anmeldernes kvalitet og faglighet.

Og hvor er kriteriene bak utvalget av titler og forfattere?

Er det virkelig slik at alle mediene trenger å skrive om de samme bøkene?

Mye som fungerer

Samtidig er det viktig at jeg ikke forsøker å lage noen elendighetsbeskrivelse. Det er fantastisk mye ved den bokmodellen vi har, som fungerer.

Norske forfattere skaper en litteratur som både norske lesere og norsk offentlighet finner både relevant og aktuell. Dette er ingen selvfølge!

Og selv om den aldri blir stor nok, finnes det en plass for bøker der ute, en plass som verdsettes av både vanlige lesere og de dypt litteraturinteresserte. Det er heller ikke feil at kvalitetssterke, folkekjære forfatterskap får virak og oppmerksomhet – de utgjør et fellesskap alle norske lesere på en eller annen måte forholder seg til.

Samtidig må vi vite, vi som arbeider i forlag, i mediene og i bokhandel, at vi har et stort ansvar for å dyrke frem ikke bare dagens bestselgere, men morgendagens forfatterskap og de bøkene vi skal lese de neste hundreårene.

Den norske bokmodellen

Jeg er en boknerd, og jeg synes det er litt fantastisk at Aftenposten gir Nyborg to sider midt i romjulen til å skrive om usynlige bøker.

Det er så mye mer jeg gjerne skulle ha skrevet om og diskutert ved bokavtale, bokkrone og boklov, ved innkjøpsordning og synliggjøring, lesing og litteratur.

Derfor håper jeg at Nyborg vil svare meg, gjerne skarpt!, slik at vi kan fortsette utvekslingen om de andre aspektene ved den norske bokmodellen.

Og jeg skulle gjerne hatt et svar fra pressens folk: fra kulturredaktørene og anmelderne.

Vi er sammen om dette, om å skape det rommet som den nye store litteraturen kan vokse i, det rommet der den rett og slett kan bli stor.


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Bokanmelder
  3. Innkjøpsordning