Har forekomsten av vold og overgrep økt under pandemien?

I verste fall leder svært unyansert formidling av forskning til at myndighetene ikke treffer godt med tiltakene for å hjelpe utsatte barn.

Min artikkel «Hjem til jul» (26. desember) har fått motbør.

Universitetslektor og SV-medlem Rune Flaaten Bjørk (1. januar), Sandra B. Midbøe i Redd Barna (3. januar), tre skribenter fra Barne- og familieetaten i Oslo kommune (5. januar) og tre forskere ved NKVTS (5. januar) mener alle at jeg tar feil.

Det er ikke lett å forstå hva de kritiserer meg for. De ser blant annet ut til å legge til grunn at jeg ikke bryr meg (nok) om barn som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. Men dette har de ikke noe grunnlag for å hevde.

Mitt anliggende var blant annet dette:

Skolens hovedoppgave er opplæring – av alle barn. Den viktigste grunnen til å holde skolene åpne er altså hensynet til opplæringen. Det er opplæringsplikt i Norge, og nesten 100 prosent av de foresatte har valgt å fylle denne plikten ved å la barna gå på skolen. At de fleste barn også opplever mange andre kvaliteter ved skolen, som de ikke forbinder med læring, er selvsagt.

Det er en tendens til å ville gi skolene ansvar for stadig flere oppgaver. Men skolene kan ikke ta ansvar for alt. Det vil fortrenge og forringe opplæringen. Derfor er det viktig at vi stadig minner oss selv om skolens primære oppdrag: opplæring av alle barn.

Dette betyr ikke at skolene ikke har et ansvar for å hjelpe særlig utsatte barn. Opplæringsloven inneholder klare bestemmelser om varslings- og opplysningsplikt, for eksempel når det er grunn til å tro at et barn vil kunne bli mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det er også flere bestemmelser om hvordan skolene skal følge opp barn i vanskelige situasjoner.

«Skolene vet hvem de er»

Jeg er ikke i tvil om at skolen er en viktig kilde til de bekymringsmeldingene som kommer. Men jeg tror ikke det er gitt at disse barna er blitt fanget opp i mindre grad under pandemien enn de vanligvis blir. Skolene har stort sett vært åpne for de familiene og barna som trenger det. Og for å sitere skolebyråden i Oslo: «Skolene vet hvem de er».

Barn som blir eller kan bli utsatt for vold eller overgrep, fortjener all den støtten og hjelpen de kan få fra hjelpeapparatet, organisasjoner og oss som medmennesker. Men hvis vi skal lykkes med de tiltakene som settes inn, gjelder det å ha et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig.

16. desember sa en av NKVTS-forskerne til Dagsnytt 18 at vi nå «vet», på grunnlag av forskning som NKVTS selv har gjort, at «1 av 4 barn har vært utsatt for vold eller overgrep under pandemien». Dette ble fremstilt som noen av «konsekvensene av bruk av hjemmeskole».

Kan være sårende bemerkning

Dersom man ser nærmere på forskningen fra NKVTS, vil man oppdage at ordene «vold» og «overgrep» brukes om hendelser som i vanlig tale ikke anses for å være vold eller overgrep. Det kan for eksempel være en sårende bemerkning som vedkommende ungdom hører én gang.

Det er i NKVTS’ undersøkelse ca. 15 prosent av de unge som sier at de har vært utsatt for «vold eller overgrep» under nedstengningen. For mesteparten dreier det seg om psykisk vold og engangshendelser, og for en stor del gjelder det altså en sårende bemerkning.

Det er ingenting galt, så vidt jeg kan se, med undersøkelsen som NKVTS har gjort, og det er sikkert riktig at det er brukt definisjoner på «vold» og «overgrep» som også brukes av WHO. Men begrepene egner seg svært dårlig når forskningen skal formidles, dersom man ikke forklarer dette nærmere.

Ingen sikker dokumentasjon

Har forekomsten av vold og overgrep økt under pandemien? Så vidt jeg kan se, foreligger det ingen sikker dokumentasjon på det. Noen rapporter tilsier at det er blitt mindre, andre mer – eller at forskjellen ikke er så stor. Noen har jo også unnsluppet vold og overgrep fordi de ikke har vært på skolen.

Hvorfor er dette viktig? I verste fall leder svært unyansert formidling av forskning til at ansvarlige myndigheter ikke treffer godt med de tiltakene som settes inn for å hjelpe utsatte barn.

Dessuten etterlater det inntrykk av at hjemmet er et mye farligere sted enn det er for de aller fleste barn.

Det kan få oss til å glemme at skolens viktigste samfunnsoppdrag er opplæring av alle barn – ikke å beskytte dem mot deres egne familier.