Debatt

Myter om segregering

  • Arnfinn H. Midtbøen
    Forsker I, Institutt for samfunnsforskning, førsteamanuensis i sosiologi, UiO
  • Guro Ødegård

Å fremstille situasjonen i flerkulturelle lokalsamfunn som preget av tilnærmet total etnisk segregering, med få eller ingen møteplasser på tvers av ulike grupper, er å sementere myter som ikke baserer seg på virkeligheten, skriver artikkelforfatterne. Foto: Heiko Junge

Stadige gjentakelser av myter om situasjonen i flerkulturelle lokalsamfunn bidrar til å sementere tendensene til etnisk segregering.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service avlegger oss en visitt i debatten om hvit flukt fra Groruddalen.

Guro Ødegård.

Arnfinn H. Midtbøen. Foto: Poppe, Cornelius

Vi ønsket å nyansere inntrykket man satt igjen med etter lesningen av Silje B. Fekjærs kronikk, nemlig at foreldre med innvandrerbakgrunn i liten grad deltar i lokalsamfunnet.Vår kritikk var ikke rettet mot Fekjærs personlige erfaringer eller valg om å flytte. Vi mener derimot at stadige gjentakelser av myter om situasjonen i flerkulturelle lokalsamfunn, bidrar til å sementere, og antakelig forsterke, tendensene til etnisk segregering.

De aller fleste deltar

La oss gjenta noen hovedpoenger.

Dugnadskulturen er levende også i minoritetsbefolkningen. Mange legger ned en stor innsats i tradisjonelle foreninger, som idrettslagene, men mange engasjerer seg også i såkalte «innvandrerforeninger». Dersom Hjerpset-Østlie mener at dette foreningslivet er problematisk i seg selv, er vi uenige.

Mange innvandrerforeninger er opptatt av hvordan de kan koble sine medlemmer til majoritetssamfunnet. Når vi etterspør politiske tiltak, handler dette blant annet om å bruke innvandrernettverkene som ressurs i det lokale integrasjonsarbeidet.

Fekjær etterlyser deltakelse fra innvandrerforeldre på arenaer som foreldremøter, barnebursdager og lignende. Våre erfaringer som foreldre på skoler med høye andeler minoritetsspråklige barn, er at de aller fleste foreldre deltar, uavhengig av etnisk bakgrunn.

Skolen som arena

Vi har ikke underkjent Fekjærs erfaringer, men ved å gjennomføre sin «hvite flukt» før skolestart, erfarte hun heller ikke hvordan skolen kan fungere som arena for meningsutveksling, dialog og fellesskap i det flerkulturelle Norge.

Skolene i Groruddalen og andre lokalsamfunn med høye andeler minoritetsspråklige barn har med årene fått lang erfaring i å få foreldre til å delta på arrangementer i skolens regi, og de lykkes i imponerende grad.

Disse poengene betyr ikke at situasjonen er uten utfordringer. De aller fleste av oss ønsker å bo i lokalsamfunn som er demografisk balansert, og tendensen til etnisk segregering er uheldig for langsiktige integrasjonsprosesser.

Å fremstille situasjonen i flerkulturelle lokalsamfunn som preget av tilnærmet total etnisk segregering, med få eller ingen møteplasser på tvers av ulike grupper, er imidlertid å sementere myter som ikke baserer seg på virkeligheten.

Følg debatten om hvit flukt fra Groruddalen her:

Innvandrerforsker Silje B. Fekjærs kronikk:

Les også

Da sønnen skulle begynne på skolen flyttet de til et område der færre hadde innvandrerbakgrunn

Arnfinn H. Midtbøen og Guro Ødegård, forskere ved Institutt for samfunnsforskning svarer:

Les også

Vi skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn

Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service:

Les også

  1. Det er få felles møteplasser i hverdagen, og det skyldes etnisk bakgrunn

Les mer om

  1. Debatt
  2. Integrering