Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety | Finn-Erik Vinje

  • Finn-Erik Vinje
    Professor emeritus i moderne nordiske språk
Finn-Erik Vinje svarer på Helene Uris (bildet) kronikk om ordenes betydning.

I våre dager forsøker velmenende mennesker å humanisere ordforrådet ved å bytte ut eldre affektladede betegnelser med nyere, «mildere» betegnelser.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Helene Uri går grundig til verks (Aftenposten 29. november). Hun har således plukket frem et nummer av Dagbladet fra 1972, der jeg skal ha uttalt meg om språk og virkelighet på en måte som hun ikke liker.

Uri forteller at mange ord har en verdiladning i tillegg til sitt kognitive innhold. Det er jeg med på. Tv og fjernsyn er utbyttbare ord i mange tilfeller, men pass på: fjernsyn har i moderne norsk en lett høytidelig eller gammeldags preg; ungdommen holder seg til tv.

Leksikalsk manipulering er ikke virkningsløs, det innrømmes. Da blodappelsin skiftet navn til rødappelsin, økte salget kraftig.

Utsatte grupper omdøpes

I våre dager forsøker velmenende mennesker å humanisere ordforrådet ved å bytte ut eldre affektladede betegnelser med nyere, «mildere» betegnelser. Utsatte grupper omdøpes: innsatt (i stedet for fange) leder således tankene i retning av innleggelse og behandling. Og før i tiden bodde idioter og dåreridiotanstalter, dårehus og galehus. Nå er det andre navn som gjelder.

En andaktsholder er i sving i min radio og taler energisk for en språklig justering av en viktig dogmatisk størrelse. Han sier: «dommedag, som vi heller burde kalle frelsesdag.» Han berører ikke den religiøse forestillingen som sådan, nei, han er ute i språklig ærend: frelsesdag er mer tiltalende enn dommedag. Han verver trolig flere tilhengere med den første betegnelsen enn med den siste.

Liten tro på varig virkning

Så til saken: Jeg har liten tro på at leksikalske manøvrer av denne og lignende art har noen varig virkning. Det har liten verdi å sette et nytt navn på en gammel situasjon så lenge den ikke representerer en ny realitet i samfunnet. Det er nemlig overhengende fare for at eventuelle fordommer vil klebe til de nye betegnelsene, og dermed vil behovet for enda en omdøping melde seg, jf. serien krøpling, invalid, vanfør, ufør, handicappet.

Hvis en ny virkelighet krever nye leksikalske uttrykk, kan vi innrette oss på flere måter: Vi kan gi gamle gloser nytt innhold, vi kan nylage gloser, eller vi kan låne dem utenfra.

Ordene beholdes uendret

Vi samler noen tråder: Det er språkets natur at ordene beholdes uendret mens tingene forandres og de forhold som ordene opprinnelig betegnet, opphører å eksistere. Et viskelær er ikke av lær, et drikkeglass kan være av plast, og et frikvarter kan vare i ti minutter. En mordbrann og et justismord behøver ikke å innebære at noen blir drept. En lærer er gjerne en kvinne. Fedreland er ikke bare fars land, morsmål ikke bare mors land, og forbrødring gjelder begge kjønn.

Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold.

Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. Hva de engang har betydd, er likegyldig. For øvrig kan vi gjøre med dem hva som passer oss.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.