Kort sagt, tirsdag 20. november

Civita og Human Rights Services, Løvenskiold og skogvern, tannhelse og åpen tilgang til forskning. Dette er dagens kortinnlegg.

Desinformasjon fra Civita

Haakon Riekeles mener at Human Rights Service (HRS) ikke bør få statsstøtte (Aftenposten 7. november). Ett argument er at HRS’ virksomhet faller utenfor formålet, hevder han, og siterer fra budsjettposten: «å bidra til økt deltagelse i, og økt tillit til, samfunnet blant innvandrere og deres barn – – .» Riekeles lar leserne tro at dette er hele formålet med denne budsjettposten. Det er feil, og Riekeles driver desinformasjon!

Etter den gjengitte setningen står det: «Tilskottsmottakarane sin aktivitet skal vere ei supplerande kjelde til kunnskap som medium, forskingsinstitusjonar og andre aktørar kan gi om integreringsfeltet.» HRS’ virksomhet er i høyeste grad supplerende kilde til kunnskap og er innenfor reglene.

Haakon Riekeles underskriver som samfunnsøkonom i Civita. Selv om innlegget handler om 500.000 kroner, er temaet egentlig kritikk av HRS. Derfor er tilknytningen til Civita lite relevant. Heldigvis har avisen opplyst at han er nestleder i Oslo Venstre. Dette innlegget burde han underskrevet som lokalpolitiker.

Dag T. Elgvin, Svelvik

Juks med tall i Oslomarka

Oslomarka har spesielle verdier for biomangfold og friluftsliv. Markas største skogeier, Løvenskiold, sier i Aftenposten 21. oktober at han nekter å verne mer av sin skogseiendom. Han oppgir at 11,4 prosent av hans skogareal allerede er fredet, men dette er misvisende. Mindre enn 7 prosent av hans skoger er vernet som naturreservat. De øvrige verneområder, landskapsvernområdene, har ikke like strenge restriksjoner mot hugst som naturreservater har. I landskapsvernområder tillates hugst med snauflater og tilplanting som i normal produksjonsskog for øvrig. Dette gir ensaldrede, artsfattige og lite opplevelsesrike «granåkre».

Løvenskiold søkte i fjor om 23 flatehugster i Maridalen landskapsvernområde og fikk myndighetenes tillatelse! Etter klager fra terrengsyklister og naturvernere ble åtte av disse pålagt som plukkhugst. Sist vinter ble nye flater hugget ved Hammeren i Maridalen, og nå i vinter felles skogen i lia opp fra Maridalen skole. Fylkesmannen har uttrykt bekymring for summen av alle disse inngrepene i et landskapsvernområde.

Det er langt igjen til målet om reservatvern av 10 prosent av skogene hans.

Bjørn Faafeng, leder av Markagruppa i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus

Ulike forutsetninger for å ivareta tannhelsen

Hilde Aga skriver at det er billigere å forebygge sykdom i tenner og munnhule enn å behandle sykdom, og at det ikke bør innføres gratis tannhelsetjenester. Kombinasjonen av sosiale, psykologiske og biologiske forutsetninger for å ivareta munnhygiene og gjennomføre tannbehandling varierer. Økonomi er viktig. Det er mange i Norge som ikke har råd til nødvendig tannbehandling. Dette er ikke en velferdsstat som Norge verdig. Andre helsetjenester har egenandeler og egenandelstak. Hvorfor skal ikke dette gjelde munnhelse?

Agas påstander bygger på en gammeldags forestilling om at alle har like forutsetninger. Slik er det dessverre ikke. Tennene er kroppens ferdsskriver, og utfordringer gjennom livet gir sykdom og irreversible skader (kronikk Aftenposten 31. oktober 2018). Munnhelse må følgelig ses i et livsløpsperspektiv, og helsemyndigheten har et helhetlig ansvar, som også må gjelde munnhulen og tennene.

​Tiril Willumsen og Anne Rønneberg, Institutt for klinisk odontologi, Det odontologiske fakultet, Universitetet i Oslo

PLAN S svekker kvaliteten

I Aftenposten 17. november skriver forskningsminister Iselin Nybø (V) at «kvaliteten på prosjektene og tidligere resultater» bør telle mer enn «hvor disse er publisert». Nybø tror at publisering er det samme som spredning og formidling. I virkeligheten bidrar selve publiseringen til å heve kvaliteten på forskningen.

Her er et eksempel fra et oppdrag der jeg var en av fire fageksperter i et topptidsskrift innen naturfagenes vitenskapshistorie: Alt skjer elektronisk og anonymt; vi vet ikke hvem forfatterne eller de andre ekspertene er, det er kun kvaliteten på forskningsbidraget som gjelder. Hvis artikkelen går videre til omarbeiding, blir det en ny runde med kvalitetssikring. Til slutt må forfatterne kanskje gå gjennom prosessen i et annet tidsskrift.

Nybø trenger egentlig ikke å bekymre seg for om materialet er «åpent tilgjengelig». På Universitetsbiblioteket i Oslo og de andre fagbibliotekene kan hvem som helst gå inn på de åpne PC-ene, på samme måte som man kan finne stoff i bokhyllene. Det tar bare litt tid før det nyeste materialet kommer på plass.

Tina Skouen, professor i engelsk litteratur, Universitetet i Oslo

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.