Debatt

Det er lett å la tellekantene få skylden | Dag Rune Olsen

  • Dag Rune Olsen
    Rektor, Universitetet i Bergen
Konkurransen og presset for å publisere er stort i akademia, mener Dag Rune Olsen.

De enkelte institusjonene bør sørge for å ha en egen publiseringsstrategi med vekt på kvalitet, anerkjente tidsskrifter og insentivsystemer som fremmer forskning på solid internasjonalt nivå.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten har ved oppstarten av det akademiske året satt søkelys på den økende floraen av «røvertidsskrifter». I slike tidsskrifter er artiklenes vitenskapelig kvalitet lav, fagfellevurderingen fiktiv og profitt står som øverste målsetning. Faren er – foruten sløsing med offentlige penger – at forskningslitteraturen forsøples og tilliten til forskningen i sin tur eroderes.

Kollega rektor Curt Rice ved OsloMet sier i en kommentar at systemet hvor antallet forskningsartikler knyttes direkte til finansieringen må endres. Linda Lai ved BI krever via Twitter at tellekantsystemet må fjernes. Men er systemet problemet?

Det er lett å la tellekantene få skylden, men det er institusjonenes ansvar å bruke de med fornuft skriver Olsen.

Tellekanter ble innført i Norge for å øke publisering av vitenskapelige arbeider. Det var et problem at norske forskere i mindre grad enn utenlandske delte forskningsresultater med det store forskningsfellesskapet.

Konkurransen og presset for å publisere er stort i akademia, ikke minst for unge forskere i starten av sin karriere. Slik jeg kjenner våre ansvarlige, hardtarbeidende og dedikerte forskere, skyldes imidlertid dette neppe bekymringer for institusjonens økonomi, men snarere at den internasjonale forsknings-«valutaen» er vitenskapelige publikasjoner.

Publikasjoner utgjør en liten andel av budsjettene til Curt Rices OsloMet og Universitetet i Bergen, henholdsvis 1 og 2 prosent. Naturligvis kan også forskere motiveres av økonomiske insentiver. Og en kan lett la seg friste til å videreføre de økonomiske resultatene av tellekantene ned til den enkelte forsker eller forskergruppe.

Akkurat det har utviklerne av tellekantsystemet advart mot. Målsetning var et system som belønnet institusjoner med høy vitenskapelig produksjon, ikke den enkelte forsker. Det er lett å la tellekantene få skylden, men det er institusjonenes ansvar å bruke dem med fornuft.

Forskere, norske myndigheter og EU ønsker at forskning skal publiseres i åpne, elektroniske kanaler. Det er i utgangspunktet en utmerket idé da flere kan få tilgang til forskning uten å måtte bruke flere titalls millioner kroner på abonnement hos et lite knippe velbeslåtte forlag.

Men fromme ønsker om åpen, elektronisk publisering kan også gjødsle et allerede voksende marked for «røvertidsskrifter». Derfor bør de enkelte institusjonene sørge for å ha en egen publiseringsstrategi med vekt på kvalitet, anerkjente tidsskrifter og insentivsystemer som fremmer forskning på solid internasjonalt nivå.

På lederplass slår Aftenposten fast at «Kvalitet må trumfe kvantitet og tempo». Det stiller jeg meg fullt og helt bak. Samtidig er det viktig å understreke at det er en prioritering institusjonene og deres ledere må stå ansvarlig for.

Les også

  1. Aftenposten mener: Forskningsjuks er farlig

  2. For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap – og Aftenpostens journalister til «professorer»

  3. Overlege: Røvertidsskrifter og røverkonferanser er ektefødte barn av åpen publisering | Børre Fevang

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Røverforskning