Debatt

Hvor går grensen for fattigdom?

  • Tone Fløtten
    daglig leder, forskningsstiftelsen Fafo

Fattigdom kan være skambelagt, og i et rikt samfunn kan skammen være ekstra påtrengende. Da gjør man hva man kan for å skjule situasjonen, skriver Tone Fløtten. Bildet er fra Frelsesarmeens gavelager. <B>OLAV URDAHL</B>

Det er vanskelig for folk å forstå at det er 8 prosent fattige barn i Norge, når begrepet assosieres med nød, sult og hjemløshet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I dag utgir organisasjonen Voksne for barn rapporten «Barn i Norge». Rapporten har barnefattigdom og utenforskap som tema. Behovet for å tematisere barnefattigdom må ses i lys av at den norske fattigdomsdebatten er preget av stor velvilje. Og en god porsjon forvirring. Velvilje, fordi det anses som uakseptabelt at barn skal leve i fattigdom i et rikt og velfungerende velferdssamfunn. Forvirring, fordi det er nokså uklart hva vi egentlig måler når vi sier at barnefattigdommen har økt.

Tone Fløtten

Det siste tiåret har Norge vært i en gunstig situasjon, med økonomisk vekst og høy sysselsetting. Fordelingspolitikk og fattigdomsbekjempelse har stått høyt på den politiske agendaen. 2000-tallets regjeringer har hatt bekjempelse av fattigdom generelt og barnefattigdom spesielt som målsetting. Til tross for sterk økonomi, dristige mål og gode intensjoner har ikke den norske fattigdommen sunket. Barnefattigdommen har til og med økt. Statistisk sentralbyrå rapporterer at i treårsperioden 2009–2011 var nesten åtte prosent av alle norske barn i lavinntektsgruppen. Dette er dobbelt så mange som ti år tidligere. Målet som benyttes til å beregne omfanget av lavinntekt, er det samme som i EU kalles et mål for fattigdomsrisiko. Det sies derfor ofte at nær åtte prosent av norske barn er fattige.

Regulering av barnetrygden

To forhold trekkes frem for å forklare at barnefattigdommen øker: Det ene er at lavinntektsgruppen i økende grad består av barn med bakgrunn fra ikke-vestlige land. I denne delen av den innvandrede befolkningen står mange langt fra arbeidslivet. Med én eller ingen arbeidsinntekt er det lett å havne under lavinntektsgrensen. Det andre forholdet er manglende regulering av barnetrygden. Fordelingsutvalgets NOU viste at andelen familier med lavinntekt ville vært ca. to prosentpoeng lavere dersom barnetrygden hadde vært justert med lønnsveksten.

Uansett årsakene til økning – det er vanskelig for folk å forstå at det er åtte prosent fattige barn i Norge. Fattigdomsbegrepet gir assosiasjoner til nød, sult og hjemløshet. Når man ser seg rundt er det svært få barn som har en slik livssituasjon. Det blir derfor vanskelig å begripe at fattigdommen er så omfattende som lavinntektstallene forteller.

En mulig forklaring på at fattigdommen ikke er forståelig, er at den skjules. Fattigdom kan være skambelagt, og i et rikt samfunn kan skammen være ekstra påtrengende. Da gjør man hva man kan for å skjule situasjonen, og knappe økonomiske ressursene brukes til å pynte på fasaden.

Bedre enn i andre land

En annen forklaring kan være at fattigdommen i Norge ikke arter seg slik mange tror eller mener at fattigdom skal arte seg. Inntektsnivået i Norge høyt, og selv justert for kjøpekraftforskjeller har en norsk person under fattigdoms— eller lavinntektsgrensen mer å rutte med enn tilsvarende personer i andre europeiske land. Dessuten finnes det en rekke tiltak og ordninger som kompenserer for de verste levekårsproblemene som følger av lav inntekt. Norske barn i lavinntektsfamilier har dermed bedre levekår og flere forbruksgoder enn fattige barn i mange andre land. Det er langt mindre enn åtte prosent av norske barn som opplever store materielle mangler. Mangelen på overlapp mellom lavinntekt og levekårsmangler er for øvrig godt kjent fra fattigdomsforskningen, og dette er en viktig grunn til at fattigdomsbegrepet stadig er under debatt.

Som i resten av Norden roper norske politikere jevnlig etter et nytt og bedre fattigdomsmål. Sist ute var tidligere arbeidsminister Anniken Huitfeldt (Ap) som i oktober tok til orde for en fattigdomsdefinisjon som alle kunne enes om. Høyres Torbjørn Røe Isaksen stemte i. Dersom vi skal benytte fattigdomsbegrepet, har de begge rett i at det er nyttig med et fattigdomsmål som har bred legitimitet.

Et normativt spørsmål

Huitfeldt viste til det danske ekspertutvalget som i juni foreslo en dansk fattigdomsgrense. Grensen ble satt ved 50 prosent av medianinntekten i minst tre år. Familier med studenter og de med en viss formue ble utelatt. Den danske regjeringen sluttet opp om forslaget og Danmark er dermed et av de få landene i den vestlige verden som har en offisiell fattigdomsgrense. Grensen er blitt kritisert i ettertid – av noen for å være for høy, av andre for å være for lav. Men å lete etter et entydig og objektivt fattigdomsmål er fånyttes.

Hvor grensen mellom fattigdom og ikke-fattigdom går, er et normativt spørsmål. Ambisjonene for en fattigdomsgrense må være at den danner et offentlig referansepunkt og dermed fungerer i politisk sammenheng. En avklaring av hva som skal være et akseptabelt inntekts- eller forbruksnivå for barn og voksne i Norge, vil styrke fattigdomsbegrepets legitimitet. Avklaringen vil i neste omgang være viktig for fattigdomspolitikkens legitimitet, og for å kunne vurdere denne politikkens suksess.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. NORGE

    UNICEF: – Oppsiktsvekkende at de tre største partiene ikke nevner barnefattigdom

  2. NORGE

    Forskerens nye mål på fattigdom halverer antallet fattige i Norge

  3. NORGE

    Hvor mange fattige barn bor det i din kommune?

  4. NORGE

    Barnefattigdommen fortsetter å øke – enorme forskjeller i Oslo

  5. ØKONOMI

    KrF vil ha 4 milliarder til å bekjempe barnefattigdom. Men nesten 90 prosent går til familier som ikke er fattige.

  6. OSLOBY

    Oslos nabolag: Illevarslende forskjeller i barnefattigdom