Hvordan skal vi finansiere læringslivet? | Nina Schanke Funnemark
Hvordan skal vi sørge for at Heidi på 45 år, som ser at jobben hennes vil bli borte, får økonomisk mulighet til å omskolere seg?
Å holde seg oppdatert og være relevant i arbeidslivet har aldri vært viktigere. Vi står foran endringer som gjør at kompetanse og kompetansepåfyll blir avgjørende for den enkelte og for samfunnet. Er vi rustet for å hindre at folk går ut på dato?
Botemiddelet
I Aftenposten 22. januar løfter Nav-direktør Sigrun Vågeng frem tre utfordringer for velferdsstaten: lavere befolkningsvekst og en aldrende befolkning, raskere omstillingstakt i arbeidslivet og nye forventninger og muligheter som følge av digitalisering.
Folk må stå lengre i arbeid, og flere av dem som står utenfor, må settes i stand til å delta i arbeidslivet. Botemiddelet er kompetansepåfyll, sier Vågeng. Lånekassen ser det samme bildet.
Slik ser Nav verden | Sigrun Vågeng
I 70 år har Lånekassen gjort utdanning mulig for alle, uavhengig av bakgrunn, og slik bidratt til å sikre arbeidslivet tilgang til kompetanse. Det skal vi fortsette med, men vi må vurdere om vi er godt nok rustet for fremtiden.
Kompetansepåfyll mot utenforskap
Det er ulike årsaker til at vi trenger kompetansepåfyll. Noen må omskolere seg på grunn av sykdom eller arbeidsledighet, andre trenger å heve kompetansen sin eller formalisere kompetansen de allerede har. Felles for disse er at de som regel er eldre og har større økonomiske forpliktelser enn unge studenter.
Vågeng er opptatt av å få potensielt arbeidsføre mennesker ut av Nav og inn i arbeid eller utdanning. Et av de beste virkemidlene for å forebygge utenforskap, er utdanning. Det er godt dokumentert at risikoen for å havne utenfor arbeidslivet er høyere jo lavere utdanningsnivået er (Statistisk sentralbyrå, 2018).
Utdanningsstøtte for livslang læring
Lånekassens ordninger passer best for den unge heltidsstudenten, som det fortsatt er flest av. Vi ser nå et behov for å vurdere hvordan ordningene bedre kan tilpasses voksne som trenger kompetansepåfyll. Hvordan skal vi for eksempel sørge for at Heidi på 45 år, som ser at jobben hennes vil bli borte på grunn av digitalisering, får økonomisk mulighet til å omskolere seg?
Vi ser også et behov for å vurdere om dagens støtteordninger er godt nok tilpasset fleksibiliteten vi ser vokse frem i utdanningssektoren, som muligheten til å ta åpne nettkurs ved universiteter over hele verden.
Hvem skal ta regningen?
Et viktig spørsmål er hvordan etter- og videreutdanning skal finansieres. Skal den enkelte, staten eller arbeidsgiver ta regningen? Svaret er neppe én av disse, men en god delingsmodell som partene i arbeidslivet må samarbeide med staten om å finne.
Som Vågeng skriver, må den enkelte ta sin del av ansvaret for å ha den kompetansen som gjør en attraktiv. Men vi som samfunn må gjøre dette mulig. Det vil trolig være mer lønnsomt for samfunnet å investere i etterutdanning for en som står i fare for å havne utenfor yrkeslivet, enn at vedkommende blir mottager av Nav-ytelser.
I den nye regjeringsplattformen er kompetansereformen «Lære hele livet» et viktig satsingsområde. Det lover bra.
Lånekassen jobber for å gjøre utdanning mulig for alle, men vi ser et behov for bredt samarbeid med andre etater, utdanningsinstitusjoner og næringslivet for å gjøre utdanning mulig gjennom hele livet.
