Debatt

Kort sagt, mandag 16. april

  • Aftenpostens debattredaksjon

Identitetsfølelse, Tolkien, barns lek, Medietilsynets rapport om NRK, arven etter Quisling, sionisme, forsvaret av Norge, surrogati, pensjonsalder og villmark. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Hvor kommer du egentlig fra?»

Salman Chaudhry (16 år) fra Furuset stiller dette spørsmålet i Aftenposten 4. april: «du forteller meg at jeg egentlig ikke er norsk og at jeg ikke hører til i dette landet». Jeg skjønner godt at du er trett av å få dette spørsmålet gjentatte ganger. Jeg kan avsløre at det var slik jeg også følte det i ungdomsårene. Jeg trodde at det var «oss» og «dem».

Det var først i 30-årene jeg forsto at det er et helt vanlig spørsmål å stille i Norge, spesielt i Oslo som er en typisk innflytterby, og som i tillegg har 30 prosent av befolkningen med bakgrunn fra et annet land. Det er ikke rasisme å spørre «hvor kommer du egentlig fra?» Nina og Ola spør hverandre også «hvor er du fra?», fra Bergen eller Skjåk.

Når man vet hvor Nina kommer fra, er det lettere å holde småpraten i gang om felles kjente i Skjåk, om været i Bergen eller om flatbrød fra Skjåk. Det er også et helt vanlig spørsmål å stille blant pakistanere. Er du bymenneske fra Lahore eller kommer du fra en liten landsby ved siden av Khariyan?

I småprat/small talk må alle være forberedt på dette spørsmålet, også Ali og Fatima. Det er hovedsakelig et positivt spørsmål som folk stiller når de er nysgjerrige på andre menneskers opphav. Tenk på det som en samtale som gir en mulighet til å lære noe nytt og utveksle erfaringer.

Small talk kan være vrient for mange nordmenn, samtidig blir det ikke noe lettere hvis man må veie sine ord fordi man er redd for å støte noen. Ved å sette stopper for small talk, kan man risikere å gå glipp av de beste relasjonene. Det tok tid før jeg hevet blikket og klarte med største selvfølge å stille oppfølgingsspørsmål «hva med deg, er du fra Oslo?». Jeg møter glimt i øyet når jeg viser interesse tilbake. Det er faktisk ikke så lett for folk flest å se om en person har opprinnelse fra Pakistan, Afghanistan eller Syria. Mitt ønske er at vi aksepterer det som et safe spørsmål å få, uten at man skal føle seg som utlending i sitt eget fødeland.

Shakila Ashraf Nabi


Tolkiens «Gondolins fall» som egen bok

Det er hyggelig at Aftenposten melder om at J.R.R. Tolkiens fortelling om «Gondolins fall» nå skal komme som egen bok. Det er ikke like bra at leserne lett kan få inntrykk av at det er snakk om en nyutgivelse, siden «The Fall of Gondolin» kom på trykk allerede i 1984, som en del av boken The Book of Lost Tales, Part II (en begivenhet som for øvrig ble behørig omtalt i Norges Tolkienforenings blad Angerthas). Det er nå snakk om å sende teksten ut i en ny, illustrert og mindre akademisk innpakning, selvsagt i håp om å nå frem til flere lesere.

Å fremstille Gondolin-fortellingen som et slags manglende mellomledd mellom Midgards tidlige historie og handlingen i Ringenes Herre må bero på en ren misforståelse, som også påstanden om at Tolkien skal ha begynt på den i 1917.
Man skal ikke tro alt som kommer fra store forlags velsmurte markedsføringsapparater.

Nils Ivar Agøy, professor, Høgskolen i Sørøst-Norge


Lek og læring

Einar Sundsdal og Maria Øksnes kommenterer 6. april Per Brodal og Charlotte Lundes kronikk om barns og dyrs lek. Her hevder de at nye studier utfordrer antagelsen om at lek er viktig fordi den bidrar til læring av betydning for voksenlivet. De påstår at verdens ledende lekforskere i stedet har kommet frem til at barn og dyr leker fordi det gir glede og tilfredsstillelse i seg selv.

Dette er feil gjengivelse av lekforskning og mangler en sentral komponent, evolusjonær forklaring. Selvsagt leker ikke barn fordi de har som bevisst mål å rustes til voksenlivet. Hjernen opererer ikke slik. I stor grad styres adferd av primitive belønningssystemer, der bl.a. signalmolekylet dopamin inngår. Det er slik evolusjonen kan påvirke adferd. Det gjelder dyr og mennesker og mange av våre aktiviteter, som f.eks. sex.

Lek finnes overalt i dyreriket. Selvsagt har en så omfattende aktivitet funksjoner utover å være gøy. Evolusjonære forklaringer kan være vanskelige å bevise eksperimentelt. En metode er å hindre muligheten for sosial kontakt og lek, som har vist at lek har betydning for mange områder av voksenlivet, som motorisk trening, kognitive ferdigheter, læring av jakt/flukt, samt sosiale ferdigheter som regler, rangorden, binding til andre individer og mestring av stress.

Men nettopp fordi lek ser ut til å ha så omfattende og dyp betydning for hvordan vi utvikles til sosiale individer, til å bli medmennesker, kan det være grunn til å mane til varsomhet når det gjelder inngripen for å fremskynde skoleferdigheter.

Sigbjørn Fossum, professor emeritus Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo


En rapport om NRK blottet for troverdighet

Medietilsynet fikk et oppdrag fra NRKs eier, Kulturdepartementet, om hvordan NRKs tilbud påvirker andre aktører: Konklusjonen er at NRK bidrar positivt til det totale mediemangfoldet, og svarer ikke på oppgaven.
Gitt Kulturdepartementets rolle som NRKs eier, kan vi stole på Medietilsynets konklusjon?

NRK er ikke lenger en uskyldig allmennkringkaster, men er blitt et mediehus som møter kritikk med arroganse og har glemt hvem brukerne deres er og hvem de jobber for. Avviklingen av FM-nettet og den pågående hekseprosessen mot enkelte lokalradioer som fortsatt sender på FM, er et eksempel på NRKs makt.

Heller ikke lokalradiomarkedet er nevnt. Som Aftenposten avslørte før jul, ligger det skjulte føringer bak: Vårt statsfinansierte NRK var hovedarkitekten bak en skjult avtale, som sikret P4 makt i radiomarkedet frem til 2031. Det er ikke oppløftende. Norske radiolyttere har mistet all tillit til Medietilsynet og Kulturdepartementet. En bred debatt om NRKs makt i mediemarkedet er på tide - uten at NRKs eier legger premisser.

Bjørn Authén, Norsk Radiolytter-Forening


Quislings barn?

I Aftenposten 11. april utroper Eirik Eiglad alle nordmenn til Quislings barn. Han mener det er uproblematisk, i det han henviser til en angivelig «antisemittisk arv».

Min avdøde far meldte seg til tjeneste og kjempet mot nazistene da de invaderte Norge i 1940. I 1941 flyktet han med fiskebåt til Shetland, og gikk inn i den britiske hæren. I 1944 og 1945 var han troppssjef, etter hvert kompanisjef under kampene i Frankrike, Nederland og Belgia etter invasjonen på kontinentet. Enheten hans hadde betydelige tap. Det var bare flaks at han overlevde. Høsten 1945 fikk han Krigsmedaljen for sin innsats.
Jeg ser Eiglads skriverier som en direkte hån og fornærmelse mot både min fars minne og mot meg selv.

Jon Wikne, Oslo


Sionisme er en ekstrem ideologi

I et debattinnlegg i Aftenposten onsdag 11. april, skriver Eirik Eiglad at jeg er «notorisk antisionist» og at jeg, og partiet Rødt, representerer en tradisjon som bl.a. hevder at Palestina ble okkupert i 1948. Eiglad mener at å være mot sionismen er ekstremt.

I boken Israel. Bak muren av myter og propaganda klargjør jeg forskjellen mellom jøde og sionisme. Det ser ut som om Eiglad ikke har forstått denne viktige forskjellen. Sionismen er en ideologi som krever en egen stat for jøder. Ideologien ble utviklet av Theodor Herzl i boken Jødestaten (1896). I 1905 ble det bestemt at denne staten skulle ligge i Palestina. Det var liten entusiasme blant verdens jøder for sionismen. Svært få reiste til Palestina og i 1909, da den første tellingen av jøder i verden ble gjort, bodde under en prosent av verdens jøder i Palestina. Jøder som flyktet fra forfølgelse i Europa, ønsket seg til USA, ikke til Palestina. De visste at Palestina var et tett befolket arabisk land. Først med jødeforfølgelsene og nazismen i Europa ble fler og fler jøder tvunget til å søke tilflukt i Palestina. Staten Israel ble i 1948, den «jødiske staten» som fordrev over 700.000 palestinere.

Å forsvare sionismen, slik Eiglad gjør, betyr å forsvare at jøder i Israel skal ha særretter i forhold til ikke-jøder og rett til å okkupere stadig større deler av historisk Palestina. Det er dette som er ekstremt, ikke å kreve at også Israel må respektere folkeretten og demokratiske prinsipper.

Peder Martin Lysestøl, sosialøkonom og forfatter


Vårt forsvar - hva er problemet?

Wollert Rud skriver 10. april at vi ikke har noe problem med dagens forsvar. Det er bare å forhandle. «Vi har en ambassade i Moskva og Russland har ambassade i Oslo, slik at vi på denne måten kan løse problemer som måtte komme. Vi lever i en meget privilegert tid.»
Denne metoden har vært prøvd før, ref. Neville Chamberlain som kom tilbake fra Tyskland i 1938 og viftet med et dokument, «Fred i vår tid».

Bjørn F. Frantzen, Bærum


Rett til fullverdig foreldreskap

«Hva er barns rettigheter?» spør Øyvind Håbrekke i Aftenposten 6. april. Norge har gode regler for foreldreskap når unnfangelsen har skjedd naturlig og ved adopsjon. Barn som er unnfanget ved surrogati er ikke omfattet av dette sikkerhetsnettet.

Å gjennomføre surrogati i Norge er ikke tillatt. Samtidig er det enighet om at enslige og norske par som gjennomfører surrogati utenlands, har rett til å ta barna med til Norge for at de kan vokse opp som norske borgere.

Vårt hovedpoeng er at vi må sørge for at barn, uansett om staten liker måten de er blitt til på eller ei, får fulle juridiske rettigheter med anerkjennelse av begge foreldre med en gang.

Adopsjonslovutvalget har utredet og anbefalt å etablere regler som sikrer barn unnfanget ved surrogati foreldreskap raskt gjennom en forhåndsprosess for nødvendig stebarnsadopsjon. Det vil sikre barnet fulle juridiske rettigheter så snart det er i sitt hjemland, og likebehandling uansett unnfangelse. Det er ikke, som Håbrekke antyder, å tillate surrogati i Norge.

Helge Ytterøy L’orange og Geir Kvarme (Åpne Høyre)


Bra, Høyre!

Det lød nesten som et ekko fra andre regimer, en annen tid, noe nesten utenkelig i et demokratisk parti: et enstemmig vedtak. Men det skjer, og det skjedde der det skulle: Høyres landsmøte vil oppheve 72 års aldersgrense i arbeidsmiljøloven. Hurra! Nå gjenstår å få det ut i praksis.

Hvorfor så glad? Fordi det angår meg? Ja, om ikke bare av glede for «egen syk mor». Men fordi vi lever av arbeid, av hverandres arbeid, fordi arbeid for den enkelte og samfunnet er et gode, fordi noen av oss ønsker å fortsette, jobbe fullt selv om pensjonsalder er passert, vil bidra, har noe å bidra med, aldri er borte, er friske.

Jo da, ikke alle er det, derfor skal muligheten til å slutte tidlig være til stede. Men påstanden om at et tall, 70 eller 72, gjør deg arbeidsudyktig, er sprøyt. For hvert år som går, øker forventet levealder med to måneder. Da jeg åpnet øynene i Bergen, var forventet levealder vel 67. Jeg skulle nå være på vei til kirkegården. Det er jeg ikke, jeg kan, gitt utdannelse, forvente å bli røft 84. Jeg blir mer! Og vil bidra, ikke passivt motta. Nå åpner en mulighet seg.

Med et lite PS: Når andre nasjoner kan sende mennesker til månen, hvorfor kan ikke da de født mellom 1944-53, med jobb i offentlig sektor, slippe å bli fraranet en tjenestepensjon de har medbetalt i mange tiår om de arbeider utover 67? Det burde skjedd under pensjonsforliket nylig, det skjedde ikke, det skyldtes ikke primært myndighetene. Men vedtaket er vel ikke hugget i stein. Vi som kan, vil, fortsatt er i stand til det, må bli vist den tillit at vi får arbeide, ikke pensjonsstraffes for det og verdsettes for at det finnes et arbeidsliv til langt, langt opp i årene.

Einar Kr. Steffenak, lektor


Inngrepsfrie områder er fortsatt på dagsordenen

Mathias Sellæg kommer i Aftenposten 5. april med noen merkelige påstander om inngrepsfrie områder i Norge som svar på min kronikk om galopperende hyttebygging (2. april). Vi har lenge hatt en kulturell diskusjon om vi har natur i Norge som kan kalles «villmark».

Begrepet villmark har ulik betydning i ulike land og kulturer. Man kan gjerne hevde at mesteparten av norsk utmark er et kulturlandskap i den forstand at vi har nyttet naturen til overlevelse og næring opp gjennom historien. Men det er enorm forskjell på sporene etter 1600-tallets bruk av fjellet og dagens fotavtrykk.

Det er både feil og villedende å påstå at arealbruksindikatoren «Inngrepsfrie naturområder i Norge (INON)» ikke lenger er et aktuelt forvaltningsverktøy. På Miljødirektoratets hjemmesider ligger det fyldig informasjon om INON med oppdatering på utviklingen – som dessverre har vist en økende negativ tendens i senere år. INON bygger utelukkende på objektive og fysiske arealmål knyttet til terrenginngrep som veier, jernbaner, vassdragsinngrep og kraftlinjer. INON deler inngrepsfrie områder i tre soner hvor de områdene som ligger lengst fra tekniske inngrep (minimum 5 km) kalles «villmarkspregede». INON forsøker ikke å «snikinnføre» villmarksbegrepet i Norge for «å skape villmark» slik Sælleg påstår, men beskriver kvaliteter ved relativt urørte områder slik at vi skal ha en oversikt over arealutviklingen på en objektiv og troverdig måte. INON er fortsatt et viktig verktøy for å dokumentere arealutviklingen i utmarken.

Bjørn P. Kaltenborn, seniorforsker Norsk institutt for naturforskning

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Identitetsfølelse
  3. Innvandring
  4. Litteratur
  5. Vidkun Quisling
  6. Andre verdenskrig
  7. Jødedom

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 27. november

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 26. november

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 25. november

  4. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november

  6. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 18. november