Ja, trenger vi egentlig «Jeg mot meg»? | Anne-Kari Torgalsbøen

  • Anne-Kari Torgalsbøen
    Anne-Kari Torgalsbøen
    Professor og psykologspesialist, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo
Ungdom i en livsfase preget av stort bekreftelsesbehov,brukes i NRKs programserie Jeg mot meg, skriver artikkelforfatteren.

Mer enn noensinne bør vi nå beskytte vårt private rom, og det er særlig viktig at ungdom som er i en brytningsfase har mulighet til å trekke seg tilbake.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Peder Kjøs svarer i liten grad på mitt innlegg, men diskuterer i stedet med seg selv noen temaer som han tydeligvis er opptatt av. Jeg har hverken kritisert Kjøs for at han tjener penger, at programmet foregår i hotell Cæsars gamle produksjonslokaler eller ment noe om hvorvidt Urix er et underholdningsprogram.

Anne-Kari Torgalsbøen, professor og psykologspesialist, Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

Elisabeth Stabell og Stefan Faldbakken er opptatt av å formidle sine gode intensjoner med å lage programmet. Det høres tilforlatelig ut at det startet med et personlig ønske om å dele innsikt, trukket direkte fra erfaringer i eget liv. De ønsket at flere burde erfare hvordan samtalen i et terapirom er og forandringen som potensielt skjer.

Les også

«Jeg mot meg» er samtaler Norge trenger | Elisabeth Stabell og Stefan Faldbakken

Selv risikerer programskaperne ingenting

Men det er ikke seg selv de eksponerer for den norske befolkning når de vil vise frem terapi. Selv risikerer de ingenting. Det er ungdom i en livsfase preget av stort bekreftelsesbehov, som brukes i dette programmet som selges inn under betydning av åpenhet og folkeopplysning.

Det er vanskelig å være uenig med dem i at livet ofte krever en profesjonell samtale om egne følelser og reaksjoner. Det vi er uenige om, er hvor denne samtalen skal finne sted.

Les også

«Jeg mot meg» og åpenhetens pris | Anne-Kari Torgalsbøen

Mitt anliggende i kronikken var dessuten å fokusere på at unge mennesker i en sårbar livsfase forteller en historie om seg selv som de senere ikke kan korrigere. At det er psykolog med i serien, kan gi deltagerne en falsk trygghet ved at de kan lene seg på at det er psykologen som vurderer om dette er noe de tåler å være med på eller ei.

Fagetiske retningslinjer for psykologer

Karin Yrvin fremsetter en rekke påstander i sitt tilsvar. Hun er kritisk til at jeg ikke kun legger vekt på deltagernes selvbestemmelse og derved ikke respekterer deres valg. Men som psykolog må jeg også trekke inn mitt kunnskapsgrunnlag og de fagetiske retningslinjene for psykologer, noe som er med på å påvirke min forståelse av og holdning til unge menneskers deltagelse i terapi på TV.

Jeg vil derfor i det videre utdype noen av mine sentrale poenger fra kronikken. Underholdningsaspektet i programmet synes jeg faktisk illustreres godt ved måten episode 7 blir presentert på: «X har fått et tilbakefall, men siden alle i gruppa har beundret henne så mye fordi hun har fått det så mye bedre, kvier hun seg for å fortelle dem det. Y prøver å bli mer glad i seg selv».

Realitydramaturgi i terapirommet

Her gjenkjennes en velkjent dramaturgi fra en rekke realityprogrammer. Det som er annerledes, er at realitydramaturgien her anvendes for å si noe om hva som skal skje i terapirommet. Produksjonsselskapets representanter understreker at alle deltagerne får kontinuerlig oppfølging av psykolog før, under og etter opptak, samt kontinuerlig oppfølging når serien vises.

At alle disse tiltakene må iverksettes, sier jo nettopp noe om risikoen deltagerne utsettes for. Det er et eksperiment som vi ikke vet utfallet av, og det er derfor betenkelig at en psykolog gir faglig legitimitet til denne type eksperimentering under mantraet «åpenhet og folkeopplysning».

Fagfolk skal lege sår de selv har bidratt til å skape

Det finnes sikkert også ressurser til å hjelpe dem som trenger det videre, en form for «after TV-care», hvilket gjør dette enda mer urovekkende fordi fagfolk der skal lege sår som de selv har bidratt til å skape ved å ha inngått samarbeidet med programskaperne.

Les også

«Jeg mot meg»: Åpenhet kan være verdt sin pris | Peder Kjøs

Hvordan tilgang til ressurser anvendes til det beste for hva og hvem, er et sentralt etisk spørsmål. Er dette hensiktsmessig bruk av sterkt etterspurt helsepersonell som psykologer? Våre fagetiske retningslinjer legger klare føringer på hvordan vår kompetanse skal brukes til beste for klienter og samfunnet.

Grensen mellom personlig og privat viskes ut

Det har skjedd noe med den åpenheten som pasienter og fagfolk har vært med på å heie frem. Nå er grensen mellom personlig og privat i ferd med å viskes ut, alt i åpenhetens navn.

Dersom det private blir vist frem til alle, har vi ingen steder å trekke oss tilbake. Vi trenger simpelthen å beholde noe privat for å finne ro. Kravet om åpenhet, koblet sammen med tidsåndens fokus på å iscenesette seg selv, samt kravet om å være tilgjengelig hele tiden, er samfunnstendenser som kanskje rammer ungdom under utvikling hardest.

Beskyttelse av vårt private rom

Mer enn noensinne bør vi nå beskytte vårt private rom, og det er særlig viktig at ungdom som er i en brytningsfase har mulighet til å trekke seg tilbake. Ungdoms forutsetninger for å bli i stand til å bære sitt eget strev ligger kanskje i dag mer i å få støtte på betydningen av hegne om det private, snarere enn å bli invitert til å dokumentere og blottlegge sitt innerste i «liksomterapi» på TV. Fremtiden vil vise hvor godt disse unge menneskene har tålt dette eksperimentet.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.