Debatt

Når pasienter tar livet sitt

  • Karsten Hytten

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern gir inntrykk av at hvis de følges, vil en kunne forebygge selvmord. Trolig er det en urimelig høy forventning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det finnes få hendelser som rammer så hardt som selvmord. I etterpåklokskapens lys er det lett å tenke at tragedien kunne vært forhindret hvis en hadde gjort ting annerledes, men vi får aldri vite.

Karsten Hytten. Foto: Privat

At det forekommer selvmord blant pasienter under behandling, bør ikke overraske noen. Selvmord er den mest alvorlige og tragiske komplikasjon til enkelte psykiske lidelser. Mange mennesker kommer til det psykiske helsevernet med nær uutholdelig lidelse. Noen har en ikke tilstrekkelig god behandling for, og noen ganger får mennesker i selvmordskrise dessverre ikke den oppfølgingen de burde. Videre er det umulig å forutsi presist hvilke av pasientene (med de samme risikofaktorene og tegn) som tar sitt liv. Følgelig vet vi ikke nok om hvem som må overvåkes og eventuelt hvor lenge.

Kan aldri vite

I medisinsk etikk står tre prinsipper sentralt: respekt for pasienters autonomi, velgjørenhet og det ikke å påføre skade. En kan tenke seg å innføre behandlingsregimer med større bruk av overvåking og kontroll av pasienter som vi statistisk sett vurderer å være i økt risiko. Men da ville vi bevege oss i retning av et samfunn vi ikke ønsker oss, og vi kan uansett ikke være sikre på om det vil bidra til å forhindre selvmord. Vi kan heller aldri være sikre på at de spesifikke behandlingene og intervensjonene vi setter i verk virkelig forhindrer selvmord, men etter over 30 år i faget, er jeg likevel overbevist om at mange liv reddes av det psykiske helsevernet.

Nasjonale retningslinjer for forebygging av selvmord i psykisk helsevern krever at alle pasienter skal vurderes med hensyn til selvmordsrisiko ut fra spesifikke kriterier (primært statistiske risikofaktorer). Retningslinjene gir inntrykk av at hvis de følges, vil en kunne forebygge selvmord. Trolig er det en urimelig høy forventning, i og med at risikovurderinger av sjeldne hendelser, som selvmord tross alt er i forhold til forekomsten av alvorlig psykisk sykdom, generelt har en svært lav prediktiv verdi. Retningslinjene hjelper oss til ikke å benekte muligheten av det verste, men de gir ingen garanti for at det ikke vil hende selv om vi følger dem.

Viktig kontakt med behandlerne

Det er mange ulike behandlingstiltak som tilsammen hjelper mennesker videre til gode liv preget av tilhørighet og anerkjennelse. Det handler om biologisk behandling, ulike former for samtalebehandling og sosiale tiltak. Det som må være basis for all god behandling og som er helt essensielt i forebyggelse av selvmord, er relasjoner til behandlere som forsøker å forstå og søker å avhjelpe den psykiske smerten som driver mennesker til selvmord.

Det er krevende arbeid å møte potensielt dødelige affekter som håpløshet, forlatthet, selvforakt og raseri. En god relasjon bygges gjennom å forholde seg nært til pasientens unike historie og livssituasjon. Det psykiske helsevernet har en stor utfordring med å bygge systemer som gir mulighet for gode, bærende behandlingsrelasjoner preget av kontinuitet.

  1. Les også

    Tellekantene koster liv

  2. Les også

    Psykisk syke blir behandlet respektløst

  3. Les også

    Lurt av systemet

  4. Les også

    Tragedie og taushet

  5. Les også

    Det er ingen som trur at toastmasteren skal gjere sjølvmord

Les mer om

  1. Debatt
  2. Helsetjenesten
  3. Psykisk helsevern
  4. Selvmord

Relevante artikler

  1. KRONIKK

    Selvmordsraten har ikke gått ned i Norge på 20 år. Hvorfor?

  2. NORGE

    Ny topp i selvmord i psykiatrien i fjor

  3. DEBATT

    Nei, vi psykologer kan ikke forutse selvmord

  4. DEBATT

    Også behandling hos psykolog kan gi bivirkninger

  5. NORGE

    Norsk pasientskadeerstatning til de etterlatte: «Selvmordet kunne mest sannsynlig vært avverget»

  6. DEBATT

    Misvisende fremstilling av selvmordsstatistikken | Espeland, Hagen, Hjelmeland og Knizek