Informasjon fra norsk havbunn bør være åpent tilgjengelig

I Diskos finnes svært mye informasjon om norsk havbunn. Informasjonen er så verdifull at den lagres i en underjordisk fjellhall som tidligere var ammunisjonslager for Nato.

Her er fem gode grunner.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Etter de høyst mistenkelige gasslekkasjene fra Nord Stream 1 og 2 i Østersjøen har mediene med rette satt søkelys på sikkerheten i norske farvann. Aftenposten skriver 4. oktober om det russiske oljeselskapet Rosnefts tilgang til data fra norsk kontinentalsokkel gjennom Diskos-databasen.

Dataene er ikke sensitive

Diskusjonen rundt sikkerhet og tilgang til potensielt sensitive data er åpenbart viktig. Årets geopolitiske hendelser har ettertrykkelig satt dette på agendaen. Det er likevel gode grunner til at akkurat dataene fra Diskos-databasen ikke er så sensitive som det blir påstått i artikkelen, og de er lite egnet til detaljert kartlegging av havbunnen.

Dessuten er det svært gode grunner til at data fra norsk sokkel har vært, og fortsatt bør være, åpent tilgjengelig.

Her er fem grunner.

1. Fellesskapet skal eie kunnskapen

Felleskapet, ikke sterke kapitalkrefter, skal eie kunnskapen om Norge. Norske myndigheters krav om at data fra kontinentalsokkelen skal frigis, gjør at fellesskapet eier den enorme informasjons- og datarikdommen som finnes om dette viktige området. Kommersielle interesser må ikke alene styre hvem som har tilgang til, og kunnskap om, norsk sokkel. Det svekker både konkurranseevnen og sikkerheten vår.

2. Råderetten over våre naturressurser

Åpenhets- og fellesskapstanken har hele veien vært viktig for utformingen av Norges forvaltning av oljeressursene. Selv om det har vært forsøk på det motsatte, som da det amerikanske oljeselskapet Phillips Petroleum tidlig på 1960-tallet gjorde et forsøk på sikre seg eksklusive rettigheter til oljeleting på norsk sokkel. Heldigvis hadde vi våkne politikere som sørget for at det ikke skjedde. Vi fikk etablert et forvaltnings- og skattesystem som har sikret at verdiene fra de enorme naturressursene på norsk sokkel, har tilfalt fellesskapet. Datadelingsprinsippet er en viktig del av dette.

3. Åpenhet som prinsipp og fri forskning som norm

Innsamling av data fra norsk sokkel, koster milliarder. Det må komme grunnforskningen og samfunnet som helhet til gode. Tilgangen akademiske forskningsmiljøer har til data innsamlet av oljeindustrien på norsk sokkel har muliggjort blant annet grunnforskning på istids- og klimahistorie på sokkelen, den geologiske utviklingen av den Nord-Atlantiske regionen gjennom millioner av år og historiske naturkatastrofer som Storeggaskredet og tilhørende tsunami for om lag 8200 år siden.

4. Det grønne skiftet

Når vi ser mot fremtidens muligheter og arbeidsplasser i det grønne skiftet, må den samme åpenheten som har tjent oss i forvaltningen av oljeressursene, være en bærebjelke for utviklingen og forskningen vi nå er avhengige av. Forskning og utvikling innenfor eksempelvis havvind, karbonlagring og hydrogenlagring avhenger alle av tilgang til data fra norsk sokkel – muligheter vi ikke må lage veisperringer for ved å lukke inne datagrunnlaget. Alle steiner må snus om vi skal nå målene i Parisavtalen og sikre en bærekraftig fremtid.

5. Samarbeid for å nå felles mål

I møte med globale utfordringer er åpenhet og samarbeid nøkkelen for å nå våre felles mål. Åpne og tilgjengelige data gjør at forskere i for eksempel USA, Storbritannia og EU kan forske på og analysere de samme dataene, slik at vi i fellesskap kan gjøre stadige fremskritt gjennom internasjonalt samarbeid for å møte fremtidens utfordringer.

Lite egnet til å kartlegge havbunnen

Data om undergrunnen på norsk sokkel deles gjennom Diskos-databasen der alle medlemmer får tilgang til frigitte data, hovedsakelig seismikk og brønndata fra norsk sokkel.

Medlemmene i dag er stort sett alle oljeselskap som er aktive på norsk sokkel, samtidig en rekke selskaper i tilstøtende leverandørindustri og forskningsinstitusjoner og universiteter i Norge og utlandet. Disse får alle tilgang til den enorme mengden frigitte data fra norsk sokkel.

Med så stor grad av åpenhet og tilgjengelighet er disse dataene allerede mer eller mindre som offentlig tilgjengelig å regne. At et russisk selskap har hatt formalisert tilgang til data fra Diskosdatabasen, utgjør derfor ikke noen vesentlig praktisk forskjell for fremmede makters tilgang til informasjon om norsk sokkel.

Dessuten er det hovedsakelig data om grunnforholdene under havbunnen som deles i Diskos. Kun i områder med frigitte 3D-seismiske data er det mulig å lage gode havbunnskart. Men på mesteparten av sokkelen er datatettheten for spredt til at man kan få meningsfull informasjon om havbunnens topografi.

Å bruke spredte 2D-seismiske linjer fra Diskos til militær kartlegging av havbunnen ved Jan Mayen er nok mye vanskeligere enn å kartlegge det på egen kjøl.

Det gode utveier det onde

Aftenposten trekker opp en viktig debatt rundt sikkerhetsaspekt knyttet til informasjon om norsk sokkel.

En slik debatt bør imidlertid ta inn over seg realiteten at den norske datadelingsmodellen for alle praktiske formål har gjort data og informasjon om norsk sokkel offentlig tilgjengelig på godt og vondt, og at det gode i svært stor grad utveier det vonde.