Bør Antonsens ytringer straffes?

Ordene som falt mot Sumaya Jirde Ali, var åpenbart vonde og sårende. Men bør Riksadvokaten ta ut tiltale?

Ytringer som håner eller fremmer hat overfor noen på grunn av deres hudfarge eller etniske opprinnelse, har den karakter at enkeltmennesket – med all sin rikdom iboende i seg – reduseres til en ytre omstendighet.

Den russiske forfatteren Lev Tolstoj skrev i sin tid at «en av de vanligste og mest utbredte vrangforestillinger er den at ethvert menneske har sine bestemte egenheter […] det vil være usant når vi sier om en mann at han er god eller klok, og om en annen at han er ond eller dum. Allikevel inndeler vi alltid folk på den måten […] Hvert menneske bærer i sig kimen til alle menneskelige eiendommeligheter, snart kommer den ene og snart den annen sort frem».

Som menneske er det nedverdigende å reduseres til en ytre omstendighet. Å oppleve en slik nedverdigelse er åpenbart vondt og sårende.

Ønskelig med et fritt ordskifte

Men bør ytringene straffes? Straffelovens paragraf 185 gjør det straffbart offentlig, eller i nærvær av andre, å sette frem en diskriminerende eller hatefull ytring.

Om ytringen vurderes som straffbar, avhenger i stor grad av hva ytringen konkret består i, og i hvilke omstendighetene ytringen uttales.

Der uttalelsene fremstår som ren sjikane – både i ord og ut ifra omstendighetene ellers – vil veien til en straffereaksjon være kort. Det bærer ikke dialogen i seg. Faller derimot kritiske ytringer om et emne, vil veien til straff være betraktelig lengre.

Fra et sunt samfunnsperspektiv er det ønskelig med et fritt ordskifte. Ytringer den enkelte finner usmakelige, skal bringes frem i dagen og imøtegås. Et slikt ordskifte skaper rom for å danne seg en mening hvor enkelte synspunkter forkastes, og nye blir til.

Straff på sin side baserer seg på to hensyn: at personen som dømmes, skal avskrekkes fra på ny å begå lovbrudd, og at allmennheten avskrekkes ved hjelp av det eksempelet som settes. Med andre ord vil straff innebære at staten griper inn og forsøker å kneble ytringen totalt. Jo mer offensivt et samfunn benytter det å straffe ytringer, jo mindre rom for et fritt og berikende ordskifte skapes.

Noe staten skal legge seg bort i?

Straffelovens paragraf 185 reiser ikke et spørsmål om Sumaya Jirde Ali – eller andre – personlig ble krenket eller såret av ordene som falt. Bestemmelsen handler om hvorvidt uttalelsene som faller, er noe staten skal legge seg bort i med fysisk makt for å gi vern på samfunnsnivå.

Hvis påtalemyndigheten konkluderer med at uttalelsene ikke er «kvalifisert krenkende», er ikke det ensbetydende med at ytringen er akseptabel, eller at den går fri for kritikk.

Det betyr heller ikke at ordene ikke opplevdes vonde og sårende for den som ble utsatt for dem. En slik henleggelse bærer kun i seg at den berettigede kritikk, bevisstgjøringen om skaden ordene påførte, og økt forståelse for hverandre som enkeltmennesker er best tjent med å skje på andre arenaer i samfunnet enn den strafferettslige.