Protestene i Iran handler om mer enn bare hijab. Vi kan ikke ignorere ropene om støtte.
Iran er et av de mest undertrykkende regimene på Jorden. Hadde ikke foreldrene mine flyktet i 1987, ville jeg også tatt til gatene nå.
I disse dager har jeg fått mange meldinger fra demokratiforkjempere i Iran som ber om hjelp og støtte. Det gjør inntrykk på meg å se forfølgelsen de blir utsatt for. Samtidig er det inspirerende å se det enorme motet de utviser når de reiser seg mot patriarkatet.
Det vi er vitne til, er et bredt folkelig opprør mot mullahenes undertrykkelse. Kvinner og menn, persere og kurdere står sammen og krever frihet og rettferdighet.
Som stortingspresident i Norge er min rolle ikke partipolitisk. Det å støtte demokrati, menneskerettigheter og likestilling er hevet over partipolitikken. Dette er verdier jeg håper alle støtter. Uansett hvem de er, eller hvilken posisjon de har i samfunnet.
Menneskerettigheter er et universelt anliggende
I 1987 flyktet foreldrene mine og jeg fra Iran. Hvis de ikke hadde gjort det, vet jeg at jeg også ville vært en av dem som lengter etter frihet og nå tar til gatene i Iran.
Å vise solidaritet med demokratiforkjempere i mitt fødeland har jeg gjort før, og det kommer jeg fortsatt til å gjøre. Det er ikke en innblanding i Irans indre anliggender. Grunnleggende menneskerettigheter er et universelt anliggende.
Vi kan ikke være stille i møte med overgrep. Og vi kan ikke bare ignorere ropene om støtte fra demokratiforkjempere i Iran.
Det som har utløst demonstrasjonene som nå pågår flere steder i Iran, er moralpolitiets brutalitet. 22 år gamle Mahsa Amini ble pågrepet for å ha båret hodeplagget sitt feil, sannsynligvis slik at for mye av håret var synlig. Hun døde i politiets varetekt.
Ifølge politiet falt hun i koma rett etter pågripelsen. Ifølge øyenvitner og kvinner hun sonet sammen med, ble hun slått i hjel etter flere runder med slag mot hodet.
Kvinner og menn har fått nok
Moralpolitiet har ingen troverdighet hos den oppvoksende generasjonen iranere. De ser på myndighetenes versjon som bortforklaringer.
Mahsa Amini er ikke det eneste kvinnelige offeret for regimets moralvoktere, men hun er blitt et symbol for iranernes frihetskamp i dag.
Både kvinner og menn har gått ut i gatene for å si ifra at de har fått nok. De protesterer mot et av de mest undertrykkende regimene på Jorden. Kvinner brenner hijaben i protest mot påbudet om å bære hijab og mot den brutale måten hijabpåbudet blir håndhevet på. Mennene har sluttet seg til protestene. Det handler ikke lenger bare om hijab. Det er protester mot undertrykkelse og urettferdighet. De krever endringer.
Det handler ikke lenger bare om hijab. Det er protester mot undertrykkelse og urettferdighet.
Myndighetene svarer med politivold. Og med stengingen av sosiale medier og internett. Men i verden i dag er det ikke så lett å etablere jerntepper. Mye informasjon kommer likevel frem, gjennom jungeltelegrafer og smarte netthoder som er flinke til å finne smutthull i sensuren.
Internett er blitt den nye generasjonen frihetselskende ungdommers viktigste våpen. Hver gang det iranske regimet kutter internett i landet, går de samtidig enda hardere til angrep på demonstranter, som i hovedsak er nasjonens unge og dermed Irans fremtid.
«Jeg blir forbannet»
Som svar på ropene om hjelp spilte jeg inn en hilsen på farsi som jeg delte på sosiale medier.
Demonstrantene må vite at de blir sett, og at de ikke er alene. Fra lille Norge ble min stemme spredt via internett. Videoen ble delt av mange på sosiale medier, den ble delt også av BBC, og raskt hadde flere millioner mennesker fått med seg budskapet.
Det var enkelt og rett frem:
«Dette er Masud Gharahkhani, stortingspresident i Norge. Jeg ble født tre år etter den iranske revolusjonen i Teheran. Det var en revolusjon som skulle gi folk frihet, demokrati og menneskerettigheter. Oljepenger skulle brukes på å bygge samfunnet.
Det har nå gått 43 år siden revolusjonen. Det finnes hverken frihet, demokrati eller menneskerettigheter i Iran. Oljepenger brukes ikke til å bygge samfunnet. Resultatet er at Mahsa Amini og mange som henne er blitt drept.
Jeg blir forbannet, lei meg og jeg syns synd på det iranske folk. De unge som nå demonstrerer i gater i Iran, kjemper for den samme frihet som jeg er så heldig å ha i mitt kjære Norge. Jeg står sammen med dere.»
Hvor går Iran?
En av de viktigste personene i mitt liv var min bestefar som gikk bort i 2016, 93 år gammel. Han var en enkel mann, i den forstand at han ikke hadde noen akademisk bakgrunn eller utdanning. Men han var samtidig et av de klokeste menneskene jeg vet om.
Han så Irans historie de siste 150 år i epoker som alle varte i 50 år. Først som et britisk protektorat, deretter 50 år med sjahen og så 50 år med ayatollahenes middelalderske prestestyre. Hvis min bestefars spådom er riktig, vil altså Irans nåværende regime stå for fall om ca. sju år.
Ungdommen er landets fremtid. Disse ledes av ufattelig modige unge kvinner som ikke lar seg kue av en patriarkalsk elite.
Jeg håper og tror at det vil skje fortere enn som så. Regimet råtner på rot. Inflasjonen er skyhøy, og verdenssamfunnets økonomiske sanksjoner virker. Iran har valgt Russland som sin nære allierte og forsyner president Vladimir Putin med droner. De har valgt å alliere seg med andre autoritære regimer og har en fiendtlig holdning til den demokratiske verden. Men folket vil ha demokrati.
Det er folket som representerer den største trusselen for regimet. Den unge generasjonen har fått nok og ønsker å leve frie liv med økonomiske muligheter og rettferdighet. Deres opprør ryster nå det iranske regimet i grunnvollene. Ungdommen er landets fremtid. Disse ledes av ufattelig modige unge kvinner som ikke lar seg kue av en patriarkalsk elite.
En vakker dag kommer sola igjen til å skinne over byen jeg ble født i
Protester og demonstrasjoner som vi i dag ser, har også funnet sted mange ganger tidligere. De er blitt slått ned, gang på gang. Men folk lar seg ikke skremme til taushet.
De har reist seg mot regimet og ber verden om støtte og solidaritet. Kanskje vil ikke demonstrantene lykkes med å få til endringer med det samme. Men en vakker dag kommer sola igjen til å skinne over byen jeg ble født i, og alle andre steder i Iran. Da skal jeg være der og feire friheten sammen med de ungene kvinnene og mennene som i disse dager viser et imponerende mot i kampen for et fritt og demokratisk Iran.
