Mat og monopoler | Karl Alveng Munthe-Kaas
Fri konkurranse er det beste for forbrukerne, ikke dagens monopoler og prisdiskriminering. Stortinget er handlingslammet i hastejobben med å få dagligvaremarkedet til å fungere igjen.
Dagligvaremarkedet i Norge har sviktet. Ifølge Eurostat har vi de nest dyreste prisene i Europa, rundt 60 prosent høyere enn snittet og det dårligste vareutvalget. Verre enn det blir det egentlig ikke. Situasjonen koster norske forbrukere titalls milliarder hvert år, og plasserer oss blant Europas mest misfornøyde kunder.
Tollmurer og norsk kostnadsnivå forklarer det ikke. 72 prosent av det vi spiser er ikke tollmurbeskyttet. Noe av den mest usunne markedsdynamikken finner vi i varekategorier som har full konkurranse fra utlandet.
Oslo Economics har på oppdrag fra Næringsdepartementet, gjort en studie av de høye inngangsbarrièrene i Norge. De peker på betingelsene som produsentene gir kjedene som det største problemet. Dette er i kombinasjon med at flere produsenter har tilnærmet monopoler i sine varekategorier. Eksempler er Ringnes innen drikkevarer, Tine på meierivarer og Orkla innen en rekke kategorier, fra vaskemidler til posesupper.
Prisdiskrimineringen benyttes samtidig for å holde nye kjeder utenfor markedet.
Les Joacim Lunds kommentar:
Her forpliktet Coop-sjefen seg til å jobbe for å redusere nordmenns sukkerinntak. I helgen startet han priskrig på smågodt – for tredje gang på ett år. | Joacim Lund
Uheldig interessefellesskap
Det har oppstått et svært uheldig interessefellesskap mellom Norgesgruppen, den største kjeden, og de største norske produsentene.
Norgesgruppen har de beste innkjøpsbetingelsene, men flytter ikke varen mest effektivt fra produsent til kunde. På logistikk og butikkdrift er Rema 1000 fortsatt lavpriskonge. Hvis produsentene gir Rema like gode betingelser som Norgesgruppen, frykter de at Rema snur seg rundt og gir gevinsten videre til deg og meg som forbruker. Rema, med sin kostnadsfordel, ville startet priskrig, og det ønsker ikke produsentene.
Prisdiskrimineringen benyttes samtidig for å holde nye kjeder utenfor markedet.
Vi må vi helt tilbake til 2004 for å finne et eksempel på en større kjede som etablerte seg, nemlig Lidl. Store norske produsenter møtte på ingen måte Lidl velkommen – en ny aktør med nye varer var en trussel mot deres dominerende markedsposisjon.
Prisdiskrimineringen benyttes også for å holde konkurrerende produsenter ute, ved å straffe «illojalitet» når en kjede ønsker å ta inn en ny produsent. De forsvarer dette med volumfordeler, men totalproduksjonen av Pizza Grandiosa vil jo ikke gå ned, dersom Rema og Coop får bedre innkjøpspris og Norgesgruppen dårligere. I dag takker Norgesgruppen for gode betingelser med å ha den høyeste andelen av merkevarer fra store norske produsenter.
Nå slåss dagligvarekjedene om å gi deg den høyeste rabatten på frukt og grønt
Gjennomsnittspris
Kolonial.no mener dominerende produsenters prisdiskriminering må opphøre. Samme vare må selges til samme pris til kjedene og om nødvendig må dette reguleres. Dette behøver kun å gjelde de produsentene som har dominerende posisjon og transportkostnader kan holdes utenfor.
Prisen til Norgesgruppen vil kunne gå opp, mens prisen til Rema 1000, Coop Extra, Kolonial.no og alle andre vil gå ned. Gjennomsnittprisen til kjedene kan i en slik situasjon gå enten opp eller ned.
Det interessante er likevel at prisen til forbruker vil gå ned.
Rema, Coop og vi i Kolonial.no vil presse pris hardere for å vinne kunder, og vi vil alle få bedre innkjøpsbetingelser. Norgesgruppen vil dermed ikke ha anledning til å rulle sine økte innkjøpspriser over på sine kunder fordi konkurransen fra de andre kjedene hardner.
Priskriger
På lengre sikt er effektene enda større. Fjerner man dominerende produsenters evne til å bruke lojalitetsmekanismer, vil det oppnå to ting:
- Nye produsenter vil få lettere innpass i kjedene fordi kjedene ikke lenger blir straffet for illojalitet av de etablerte produsentene.
- Det blir økt etablering av nye konkurrerende kjeder, som Kolonial.no, som vil få mer konkurransedyktige innkjøpsbetingelser.
En hardnakket markedsliberalist vil påstå at all regulering er uheldig, men se til Danmark. Arla, dominerende innen meieri, og Carlsberg, dominerende innen drikkevarer, gir alle kjedene samme pris. Danmark ris jevnlig av priskriger for der fungerer markedskreftene.
Våre folkevalgte har med dette mulighet for å bedre konkurransen i både produsent- og kjedeleddet. Dette vil være et enormt steg i retning av å rette opp de problemene alle er enige om at vi har i norsk dagligvare, uten å røre tollmurene.
- Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
