Debatt

De krenkedes æra | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Medlem av Norsk Presseforbunds kildeutvalg

Dette var ikke en vellykket sketsj. Det var riktig av NRK å beklage. Spørsmålet er bare om debatten og NRKs retrett kan få konsekvenser for satirens fremtid, skriver Anki Gerhardsen. Foto: Skjermdump / NTB scanpix

NRKs satire var usmakelig, men det er mer grunn til å bekymre seg for satirens fremtid enn for såre følelser.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Jan Arild Snoen og Anki Gerhardsen veksler mellom å skrive spalten.

Hvor mange ganger har det upassende, det støtende, det sårende skapt bølger i det norske, offentlige ordskiftet i 2019? Hvor mange ganger har bølgene sprunget ut av kunst, revy, samtale, debatt? Arenaer som ikke har hatt som hensikt å skade, men å belyse eller diskutere.

Hvor mange ganger har ytringsfrihetsordet kollidert med respektordet?

Anki Gerhardsen, teaterkritiker og frilansjournalist. Foto: Nadia Norskott

Teaterstykket Ways of Seeing ble beskyldt for å krenke privatlivets fred. Stovnerrevyen for rasisme. Nordiske Mediedager for å legitimere rasisme. Arendalsuka likedan. Asylrevyen fra Bodø ble beskyldt for å krenke på bredt grunnlag. Og nå nettopp: NRK Satiriks.

Les også

Monica Csango: NRK-sketsjen er pur antisemittisme


Nedlatende og fordomsfullt

Stridens kjerne her var, helt til NRK ba om unnskyldning, en animert sketsj som egentlig handler om alle de stygge ordene vi alle kan fordi de engang var nokså alminnelige, men som ikke lenger kan brukes fordi de aller fleste av oss har innsett hvor grusomme og menneskefiendtlige disse ordene faktisk er.

Men NRK fikk ikke budskapet frem. Ikke bare på grunn av ordet de valgte; «jødesvin» var med på å legitimere det største folkemordet i vår historie.

Minst like ille var det at de fremstilte jøden i sketsjen på en nedlatende og fordomsfull måte: Hoverende, selvgod, en som tror han er utvalgt av Gud og dermed også bedre enn sketsjens hovedperson som det er meningen at vi skal identifisere oss med: En hensynsfull, reflektert og moderne person som når som helst kan knuse den arrogante motparten hvis han bare hadde vært litt mindre sivilisert. Det er som om vår helt kom på ordet «jødesvin» fordi det faktisk er et snev av sannhet i begrepet.

Les også

Derfor tok det ti dager før NRK beklaget Satiriks-video


NRKs retrett og satirens fremtid

Det er altså ikke rart at det ble debatt. Spørsmålet er bare om debatten og NRKs retrett kan få konsekvenser for satirens fremtid.

For selv om reaksjonene denne gangen er legitime, føyer de seg samtidig inn i et mønster som blir mer og mer tydelig. Der blir terskelen for å hevde seg krenket stadig lavere. Skarpe karakteristikker, harde konfrontasjoner, eller altså satire, kan bare aksepteres hvis den på sømmelig vis peker mot toppen av den tradisjonelle maktaksen. Den som har middelaldrende, hvite menn øverst, hvite kvinner på midten, og alle slags minoriteter på bånn.

Det er vanskelig å bevege seg horisontalt på denne aksen hvis det på noen måte kan tolkes som sårende for enkeltmennesker. Mye mer problematisk blir det hvis man harselerer, konfronterer eller pirker i maktstrukturer blant grupper som definerer seg som utsatt eller på andre måter mindre privilegerte enn den tåkete sekkeposten «majoriteten».

Teaterstykket Ways of Seeing skapte mye debatt og ble beskyldt for å krenke privatlivets fred. Foto: Leif Gabrielsen

Varianter av hets

Ofte er altså identitetspolitikk involvert: «Du har ingen rett til å si noe om sånne som meg, for du er ikke en av oss.» Omtrent slik lyder den magiske formelen som stadig parkerer debatten i USA, men som også har vind i seilene her hjemme. Den tolker alle former for kritikk, enten den kommer som humor eller debatt, som varianter av hets.

Så sensitivt er dette landskapet blitt at New York Times valgte å kutte karikaturtegningene fullstendig etter at en harselas over den israelske statsministerens relasjon til Trump ble lest som jødehets.

Les også

Frank Rossavik: Er det mulig å harselere med Israel uten å bli anklaget for jødehat?

Her hjemme prøvde komiker Tore Sagen seg på humorbasert kritikk av samenes mektigste person, sametingspresident Aili Keskitalo. Keskitalo hadde selv i skarpe ordelag klandret Siv Jensen for bruk av Pocahontas-kostyme på en utkledningsfest, men Sagens satire ble likevel karakterisert som en krenkelse av samefolket som sådan, fordi han etterlignet Keskitalos dialekt.

Identitetspolitikkens arsenal

Stovnerrevyen er allerede nevnt. Der ble også innholdet tolket i verste mening, og angrepet mot regissør og tekstansvarlig ble ført med våpen fra identitetspolitikkens arsenal.

Her hjalp det heller ikke at angrepet part selv hadde minoritetsbakgrunn. Det strenge regimet rammer nemlig også dem som provoserer internt. Det har også folk fra andre identitetsgrupper fått erfare.

Torstein Ulserød fra tenketanken Civita har flere ganger beskrevet homobevegelsen i Norge som en sterk maktfaktor der det er lav toleranse for internt meningsmangfold i kontroversielle saker. Ulserød er selv homofil. Den samme erfaringen har kommentator Frank Rossavik gjort seg, og i en fersk kronikk i Aftenposten advarer han på bredt grunnlag mot identitetspolitikkens autoritære tilbøyeligheter. «Moderne identitetspolitikk er så viselig innrettet at kultur, forstått som holdninger, verdier og normer, ikke kan utfordres hverken innenfra eller utenfra», skriver Rossavik.


Riktig å beklage NRK-sketsj

I dette scenarioet er det NRKs retrett altså gjør krav på to tanker i hodet på samme tid. Det var ikke en vellykket sketsj. Det var riktig å beklage.

Samtidig er humoren det første vi dropper hvis vi opplever oss omgitt av aggressive mennesker med ømme tær.

Dagbladets spaltist «Tuftebarten» har beskrevet satiren som polariseringens glidemiddel og avskrevet den som politisk nødvendig. Lørdag skrev Dagsavisen på lederplass at satire bare har berettigelse og etisk beskyttelse når den slår oppover. Men hvor er egentlig oppover i 2019? Hvem skal få tegne kartet? Og hvem kommer til å tape på det?

Det er lenge siden «Je suis Charlie» nå. Terroristene klarte ikke å stoppe den skarpe satiren den gang. Men kanskje kommer den til å gå over helt av seg selv.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Ytringsfrihet
  2. Debatt
  3. Humor
  4. Medierevisjonen

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Derfor tok det NRK ti dager å beklage «Scrabble-sketsj»

  2. DEBATT

    Kunstens ytringsfrihet er under press, men «Ways of Seeing» er et dårlig eksempel

  3. A-MAGASINET

    Trine Eilertsen vet at hun kan virke skummel, men er egentlig «full av følelser».

  4. DEBATT

    Y-blokken representerer mer enn en type smak

  5. DEBATT

    Jo, Schibsted kan selge både aviser og forbrukslån

  6. DEBATT

    Jo, utslippene fra norsk husdyrhold er høye