Jeg har den siste tiden byttet ut vanlig gange med vagging og vanlig pust med hvesing, og jeg klarer offisielt ikke tenke på noe annet enn at det ligger en fullvokst baby i magen min, og at han snart skal ut gjennom mitt mest sensitive organ.

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle føle meg klar for å revne hele underlivet og påta meg det største ansvaret jeg har hatt i mitt liv til nå, men det er rart hva ni måneder kan gjøre med deg.

Ni måneder med verdens minst ergonomiske magetaske.

Jeg hadde tenkt at min siste oppdatering skulle være om selve fødselen, men jeg tør ikke ta sjansen. Nesten alle jeg møter, advarer meg nemlig om perioden etter fødsel: et tidløst vakuum, hvor all oppmerksomhet og fritid må vies til babyen.

Det finnes faktisk ingen grenser for hvor mye folk elsker å fortelle meg hvor lite jeg vil få gjort i permisjonen.

Så dette er min siste spalte på en stund.

Nå skal jeg bare ligge rundt hjemme til jeg føder. Ikke ligge som i å ha sex, vel å merke, det oppleves mer som en atletisk øvelse à la Cirque du Soleil på dette punktet i graviditeten.

Vi går faktisk inn i både permisjon og en slags isolasjon.

Jostein får ikke være med på fødselen om en av oss blir smittet, og jeg vil jo helst ikke føde alene. Det er ille nok at han ikke får komme på besøk på barselavdelingen og må bli kjent med sitt nyfødte barn via Facetime de første dagene.

Så jeg gir meg mens leken er god og babyen fortsatt er i magen, så får vi se hvilket menneske som kommer ut av boblen på andre siden av permisjonen. Håper jeg har rukket å sove litt og gå på do innen desember.

På Twitter: @tegnehanne

  • Få med deg flere tegneserier og debattinnlegg – følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter