Læreplanene fremstår som livløse | Thom Jambak
Det skinner igjennom at mål- og resultatstyring er viktigere enn innholdet i norskfaget.
Etter å ha lest gjennom forslaget til læreplaner i norskfaget, er det som bekymrer meg mest at planene fremdeles fremstår som formalistiske og livløse. Det er bra at det er betydelig færre mål, og at språkhistorien er inne igjen. Likevel er planene fremdeles preget av mål som legger vekt på kompetanse og ferdigheter, mindre på innhold, kunnskap og verdier.
Det skinner igjennom at mål- og resultatstyring er viktigere enn innholdet i faget. De økonomiske forskjellene i Norge øker, og jeg tror også forskjellene øker med tanke på kultur og verdier. Jeg mener de nye læreplanene kan være med på å øke disse forskjellene i samfunnet. Spesielt fordi kulturdelen av norskfaget er nedvurdert.
Teknisk og fremmed
Det kan ses på som et paradoks at den sjangeren vi kjenner i teksten «#Metoo kom aldri til skolegården», som noen engasjerte jenter skrev i Aftenposten, ikke finnes i læreplanen for videregående skole. Jeg er enig i at elevene på studieforberedende ikke har fått trene nok på akademisk skriving. Men «å gjøre rede for tema og språklige virkemidler» inviterer ikke til kreativ og utforskende skriving.
Det hele blir teknisk og fremmed der vi kunne oppfordret ungdommen til å sette ord på utfordringer eller utforske problemstillinger de selv er opptatt av, slik som jentene og guttene som skrev om #metoo.
Akademisk skriving er mer enn tekstanalyse
«Å skrive retoriske analyser og tolkninger av saktekster, uttrykke seg presist og nyansert og mestre språklige formkrav på hovedmål og sidemål» er selvsagt viktig.
Det samme er det «å kunne skrive fagartikler der eleven gjør rede for og drøfter språklige emner».
Men akademisk skriving er mer enn tekstanalyse. Det er også å skrive for å utforske, prøve og sette ord på opplevelser der det ikke er noen fasit eller mal for hva som er riktig eller galt.
Skal de nye generasjonene være i stand til å kunne delta, trenger de et felles utgangspunkt, mener jeg. Om vi noen gang har hatt behov for et tydelig og felles innhold i norskfaget, er det nå.
Nettopp fordi god litteratur og kultur ikke kun skal være for dem med høy utdannelse eller spesiell interesse. Elevene fortjener å oppleve god litteratur og andre kulturuttrykk i norskfaget.
Jeg forstår at elever på yrkesfag i videregående skole helst vil lære om faget sitt. Men vi har et ansvar for at enkeltmenneskene er forberedt på å møte utfordringene i livet, både de faglige og de menneskelige og «opne dører for verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring», som det står i formålsparagrafen for skolen. Der har spesielt skjønnlitteraturen en betydelig rolle.
Ved å lese skjønnlitteratur får du innsikt i mellommenneskelige utfordringer, og du kan kjenne dem igjen når du møter på dem i ditt eget liv. For det gjør du gjerne.
Hva med de store spørsmålene?
Det er ikke mange muligheter for elever til å få tid og hjelp til å grunne over de store spørsmålene i livet i hverdagen. Men gjennom litteraturen og kulturen er det mulig å erkjenne at vi er en del av noe større, og at vi bør handle deretter.
Skolen må være et sted der eleven får mulighet til å diskutere og skrive om utfordringer som går dypere enn i hvilken grad forfatteren har brukt patos som virkemiddel eller hvor verbet er plassert i setningen.
Det legger ikke disse læreplanene opp til, og min frykt er at opplæringen blir rettet mer mot det som testes i nasjonale prøver, PISA eller spørres etter i det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet.
Samtidig som jeg stoler på at lærerne sørger for et godt innhold i norskundervisningen, skulle jeg ønske at de også hadde læreplaner som støtter dem opp i den delen av arbeidet. Det er ikke veldig mye av Overordnet del som kan finnes igjen i kompetansemålene for faget.
Klassisk litteratur må få plass
De felles referanserammene som gjør at vi kjenner igjen, og ser felles på, utfordringer i samfunnet, er i ferd med å bli borte. I et samfunn som blir mer komplekst og mer uoversiktlig, blir det viktigere enn noensinne å finne disse felles referanserammene. Livet er mer enn kompetanse og tekst i kontekst. Den klassiske litteraturen må få sin plass i læreplanene.
- Kommentator Andreas Slettholm om læreplanene:
Holocaust er tilbake. Hamsun, Undset og Ibsen er enda mer ute enn før.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
