Debatt

Kronikk: Vi må stanse massakren i Aleppo! | Bernard-Henri Lévy

  • Bernard-Henri Lévy, filosof og forfatter

Enten handler Europa. Eller vi gjør ingenting. Og høster ikke bare vanære, men vil også høyne alle våre nåværende farer til ekstreme nivåer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hva det enn vil koste må, vi stanse den massive, vilkårlige, hensynsløse bombingen – bombingen som er diskriminerende, som hovedsakelig er rettet mot sivile, mot humanitære konvoier og mot sykehus – som er gjenopptatt med økt styrke i og rundt Aleppo.

De grusomme bildene

I de neste dagene – nei, timene – må vi få en slutt på regnet av stål, klase- og fosforbomber, tønnene med klor som slippes fra lavtflyvende fly over de siste delene av byen som de moderate har kontrollen over.

Verden, med demokratiene i spissen, må ikke unnlate å reagere på de grusomme bildene som formidles av de få vitnene som fremdeles finnes på stedet, bilder av forsteinede, visne barnekropper; av sårede som har fått kroppsdeler amputert av desperate leger i mangel på legemidler, leger som snart vil massakreres selv; av kvinner meid ned under rakettangrep, som i Sarajevo for 23 år siden, mens de sto i kø for å kjøpe yoghurt; av frivillige som graver seg gjennom ruinene på leting etter overlevende, og som selv angripes og rammes under arbeidet; av mennesker tappet for styrke, som overlever blant støv og søppel, som tar farvel med livet.

Et blodbad og et bymord

Vi må kvele søylene av ild og røyk.Vi må fordrive skyene av flammende gass som strømmer fra mordernes avanserte våpen.
Vi må, fordi vi kan.
Og vi kan, fordi de skyldige – i dette blodbadet som også er et bymord, i disse krigsforbrytelsene som forøves i stor skala mot et bakteppe av et programmert mord av den byen som en gang var Syrias nest største, den mest kosmopolitiske og den mest vidunderlig levende, i disse forbrytelsene mot menneskeheten gjennom ødeleggelse av kulturminner og historiske steder som en gang var en del av verdens viktigste arv – midt i alt dette står rett foran oss og ikke gjør noe for å skjule sine handlinger. Vi vet hvem de er.

Regimet i Damaskus

Jeg mener selvfølgelig regimet i Damaskus – som vi burde ha behandlet slik vi behandlet Libyas Gadafi.

Jeg mener også regimets iranske og, fremfor alt, russiske sponsorer, som i fem påfølgende år systematisk har trenert ethvert forsøk på å finne en løsning gjennom FN; som har latt sine fly delta åpent i dette massive angrepet på sivile – det er veldokumentert ved flere anledninger; og som i økende grad ser ut til å ville benytte samme motto i Syria som de gjorde i Tsjetsjenia, nemlig at de som utenriksminister Lavrov igjen har gitt merkelappen «terrorister», skal «moses ned i søla».

Vårt dilemma er ikke komplisert når vi betrakter disse faktaene.

Den røde linjen

Men fordi USA valgte det ståstedet de gjorde for tre år siden, etter at president Barack Obama så uforståelig valgte ikke å straffe Syrias president Bashar al-Assad for å krysse den røde linjen, som Obama selv hadde trukket, for bruk av kjemiske våpen, frykter jeg at oppgaven med å løse dilemmaet hovedsakelig, om ikke utelukkende, faller på Europa.

Enten handler vi – gjennom å trekke vår egen røde linje; gjennom å erklære at om den krysses, vil vi øke sanksjonene mot en stat som deretter vil holdes ansvarlig for forbrytelsene mot sine syriske vasaller, gjennom umiddelbart å ta initiativet til å opprette et forum for forhandlinger og press i likhet med «Normandie-formatet», president Hollande og forbundskansler Merkels vellykkede initiativ for to år siden, for å begrense krigen i Ukraina. Og gjennom å handle slik, kan vi tvinge angriperne til å slutte forlik.

Eller vi gjør ingenting: Vi avfinner oss med et nytt Sarajevo, som Frankrikes ambassadør i USA, François Delattre, formulerte det: vi risikerer et arabisk Guernica, med russiske skvadroner i rollen som den tyske Condorlegionen i luftrommet over den spanske republikken i 1936. Og vi bringer, for å si det mildt, vanære over oss selv, og høster ikke bare vanære, men vil også, for å parafrasere Churchill, høyne alle våre nåværende farer til ekstreme nivåer.

Det første vil bli en dramatisk økning i flyktningstrømmen, vi må huske at de fleste har flyktet fra Syria som en direkte følge av omverdenens manglende inngripen i en total krig som har et omfang vi ikke har sett på lenge, og som sjokkerer vår samvittighet (eller burde gjøre det).

Her står vi nå:

  • Aleppo, som er beleiret, i ruiner, men gjenstridig – byen dør med støvlene på.
  • Aleppo, som er utarmet, forlatt, med ryggen mot veggen og et svinnende håp om verdens medynk.
  • Aleppo, vår skam, vår forsømmelsessynd, vår selvfornedrelse, vår kapitulasjon i møtet med rå kraft, vår aksept av det verste som finnes.
  • Aleppo, som ikke lenger roper ut.
  • Aleppo, som dør og forbanner Vesten.
  • Med Europa i forreste linje, som risikerer sin fremtid og en del av sin identitet, om ikke annet så på grunn av presset mot grensene fra et folk de ikke klarte å beskytte, og som nå ber om å bli sluppet inn.

Vil Europa, gjennom Aleppo, oppgi det siste av sin sjel?
Eller vil Europa ta seg sammen, løfte hodet og ta et standpunkt?
Det er spørsmålet.

Oversatt fra fransk av Inger Sverreson Holmes

Twitter: @BHL

Les mer om

  1. Krigen i Irak og Syria