Debatt

Kort sagt, tirsdag 6. juli

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Antisemittisme, belønning av elever og støttebrev for ytringsfrihet. Her er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Er jeg antisemitt fordi jeg kritiserer Israel?

Under påskudd om en «ny antisemittisme» – i fortsettelse av «den gamle», som førte til jødeforfølgelser og gasskamre – forsøker Torkel Brekke i en kronikk i Aftenposten 3. juli å døyve en dypere kritikk av staten Israel og sionisme – ideologien til grunnlag for staten Israel. Han hevder at kritikken i bunnen, eller åpent, er påvirket av antisemittisme.

Det er et innspill for å forsvare Israel og sionismen og «spenne ben» under alvorlig kritikk av begge. Hvem vil vel bli beskylt for «antisemittisme»? Bedre å tie.

I kronikken gir Brekke navn til personer, partier og andre instanser som angivelig skal fremme, eller være påvirket av, holdninger bak denne «nye antisemittismen». Mitt navn, og andres, blir nevnt. Brekke viser til boikottkampanjen BDS, partiene Rødt og Sosialistisk Venstreparti – ja, selv «viktige ledere i Den norske kirke» blir trukket frem! Holdningene skal finnes flere steder «i norsk organisasjonsliv».

Jeg kan føye til: Tidligere USA-president Jimmy Carter skrev boka Palestine: Peace Not Apartheid og ble beskylt for «antisemittisme». Andre deltar i debatter og skriver bøker og blir kalt «antisemitter». To fremtredende amerikanske professorer, John J. Mearsheimer og Stephen M. Walt, skrev en viktig bok: The Israel Lobby and US Foreign Policy. De blir anklaget for «antisemittisme».

Alt for å døyve kritikk av Israel og sionismen. Den israelske, jødiske historikeren og professoren Ilan Pappe har skrevet viktige bøker: The Ethnic Cleansing of Palestine og The Biggest Prison on Earth. Også han blir fordømt av sionister og kalt «selvhatende jøde». Løft ikke hodet til kritikk!

Jeg selv, ansett av Brekke som «antisemitt», er innehaver av Jødisk Ærespris. Den er gitt av venner i den verdensomspennende bevegelsen Neturei Karta: «Jøder mot sionisme og staten Israel», for «arbeid for palestinere og jøder», som det heter i prisen. Og «for å se forskjellen mellom jødedom og sionisme».

Jeg utfordrer gjerne Brekke til debatt om temaene i Aftenposten eller andre steder, for eksempel i mitt eget TV-program på Frikanalen, «Trond Alis Kvarter». Kritikken av «antisemittisme» må avvises.

Trond Ali Linstad


Det eneste rette

1. juli fylte Aftenposten førstesiden med et støttebrev for ytringsfrihet i Hongkong. Dette var en reaksjon på at myndighetene kvelte opposisjonsavisen Apple Daily, etter å ha fengslet grunnlegger Jimmy Lai. Flere ansatte risikerer mange år i fengsel for sitt samfunnskritiske virke.

Noen pekte på at kritikken i Aftenposten ikke vil endre noe som helst i Kina eller Hongkong. Men utviklingen i Kina fremover er ikke gitt.

En dag vil brevets adressat, Xi Jinping, ikke lenger være landets keiser. På veien dit må verdenssamfunnet gjøre det krystallklart at hensynsløse overgrep ikke aksepteres.

Fremgangsmåten er velkjent: Kun med summen av innsatsen til enhver stat, ja, ethvert menneske, kan vi komme katastrofale klimaendringer til livs. Et slikt ansvar har sin parallell i hvordan vi må møte en stadig mer totalitært styrt supermakt.

Vi må alle protestere tydelig hver gang Kina misligholder internasjonale avtaler, hver gang FN-konvensjoner brytes.

Derfor var Aftenpostens åpne brev rett og nødvendig. Gjennom eksponeringen viser Aftenposten vilje og mot som vi har savnet fra norske myndigheter.

Jessica Kayi Chiu, leder, Hongkongkomiteen i Norge


Belønning er ikke farlig, men bør brukes med omhu

Førsteamanuensis Stein Conradsen går hardt ut mot Nydalen skole. Han er fortørnet over at skolen har brukt penger til å belønne flinke elever.

Denne debatten trenger et mer nyansert bilde. Conradsen skriver at «belønning ikke fungerer». Belønning kan selvsagt virke når det brukes på bestemte (riktige) måter.

Det er en myte at belønning dreper indre motivasjon. Mange studier har vist at ulike belønningsorienterte strategier har hatt vedvarende god effekt på akademiske og sosiale ferdigheter i skoler. Dette slås blant annet fast i det såkalte What Works Clearinghouse, et kvalitetsorgan i amerikansk utdanning.

Dogmatiske avvisninger av bruk av belønning er en potensiell trussel mot utviklingen av en god skole. Mantra som at belønning ødelegger motivasjon, generaliseres til at ros er skadelig.

Familieterapeuten Jesper Juul fikk fotfeste med slike tendensiøse utsagn, og mange tar det til seg uten kritisk vurdering. Ros er på samme måte som belønning ikke i seg selv skadelig. Ingen av delene fungerer heller spesielt godt dersom de brukes ukritisk.

Vi trenger debatter hvor dogmatiske utsagn legges til side og erstattes av betraktninger av hva som har best effekt.

Kjetil Viken, førstelektor, Institutt for sosialvitenskap og veiledning, Høgskolen i Innlandet


Fra sted til sted, ikke stasjon til stasjon

Vy er blitt kritisert for manglende plasser for sykkel på tog, noe som gjør det vanskelig å kombinere sykling med togreiser. Det mener jeg er godt begrunnet.

Transport handler om hvor man skal, og hva man skal. Reisen er ikke bare en tur fra stasjon til stasjon, men fra sted til sted. Da må de som tilbyr reiser fra stasjon til stasjon, ta hensyn til hvordan den første og siste etappen løses.

Vy har integrert andre transportmidler som taxi, sparkesykkel, bysykkel og deres egen bildelingstjeneste Vybil i reiseplanleggeren.

Hvis bilbruken skal ned, må bruken av andre transportmidler opp. Nullvekstmål for bil er også et vekstmål for kollektiv, sykkel og gange. Og ikke minst en vekst i kombinasjoner av reisemåter.

Feriereiser og hverdagsreiser kan gjøres med kombinasjoner av gange, sykkel og kollektivtransport, men da må både den digitale og fysiske infrastrukturen ta hensyn til kombinasjonene.

Det er ikke nok at Vy vil tilby flere plasser for sykkel på Bergensbanen. Det må legges til rette for å kombinere transportmåter på alle reiser for å kunne komme seg fra sted til sted.

Elisabeth Marie Cassidy Svennevik, stipendiat, Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo


Sykkel med tog og buss

Det er veldig bra at det blir snakket om hvor vanskelig det er å få med sykkelen på reise med offentlig transport. Det er også mange fine strekninger å sykle hvor man ikke kommer til med tog. Buss kan være mer fleksibelt, men de har også monopol på veistrekninger.

Jeg hadde planlagt å sykle fra Haugesund til Bergen. Jeg skulle ta tog til Stavanger og buss videre, men dette måtte skrinlegges på grunn av tog som ikke tar med sykkel og busser som ikke korresponderer. Det ble derfor åtte og en halv time busstur med Haukeliekspressen/Norway Bussekspress.

Jeg fikk ikke forhåndskjøpt billett til sykkelen og måtte derfor sjanse på å komme med. Det er opp til sjåføren å vurdere om det er plass til sykkel, og betaling skjer eventuelt direkte til ham. Her risikerer altså både sykkel og passasjer å bli stående igjen på perrongen.

Sjåføren skulle også ha 450 kroner for å legge sykkelen i bagasjerommet under bussen. Det er nesten det dobbelte av hva Vy tar for sykkel Bergen-Oslo. Det er vel ikke så stor forskjell i de to avstandene.

Da sykkeltilbudet ble diskutert på Dagsnytt 18 forrige uke, ble det kommentert om man ikke bare kunne ta tog til bestemmelsesstedet og leie sykkel derfra. Det blir jo helt håpløst!

Ellers var vi noen få personer som skulle ta med sykkel på tog fra Oslo S til Movatn i Oslomarka i fjor sommer. I Oslo-området er vi vant til at sykkel går gratis på buss og bane utenom rushtid. Alle hadde derfor ikke tenkt å kjøpe billett til sykkelen, og slikt blir det bråk av.

Beskjeden fra konduktøren var klar: Vil man på sykkeltur, bør man sykle hjemmefra!

Unni Venke Holm, Bærum


Alle kunstnere har vår beskyttelse

Kjetil Rolness påstår i Aftenposten 3. juli at ikke alle kunstnere kan regne med beskyttelse av kunstnerorganisasjonene. Det er ikke riktig. Han refererer til to saker fra kunstfeltet før han feilaktig konkluderer med at «ingen nasjonale kunstnerorganisasjoner tok disse kunstnerne i forsvar».

I begge sakene har jeg uttalt meg til forsvar for kunstnerne på vegne av Norske Billedkunstnere. I saken knyttet til Magnus Vanebo, som har opplevd å bli hetset og truet, uttalte jeg til Klassekampen at Kunsthøgskolen i Oslo må sørge for å trygge studentenes læringsmiljø.

I den nylige saken hvor Ina Bache Wiig ble av-invitert fra en utstilling, sa jeg til Aftenposten: «Det er i seg selv kritikkverdig at en kunstner blir av-invitert rett før en åpning.» Og jeg advarte mot at dette kan ha en avkjølende effekt på kunstneres ytringer.

Skal Rolness ha troverdighet, må han gjøre nødvendige undersøkelser om de faktiske forhold før han griper til grove generaliseringer om hva et helt kunstfelt visstnok mener.

Vi jobber for å ivareta kunstnernes ytringsfrihet, utvide ytringsmulighetene og bedre ytringsvilkårene slik at flere stemmer og uttrykk skal komme til orde.

For å oppnå det trenger vi et mindre polarisert ordskifte. Da hjelper det lite at Rolness baserer seg på feilinformasjon som pisker opp under stadig steilere fronter.

Ruben Steinum, styreleder, Norske Billedkunstnere


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt