Når improvisert byliv blir permanent midlertidighet
Midlertidige tiltak kan gi byene liv og virksomhet. De kan også være til ulempe og irritasjon. Og de kan være ulovlige.
Oslo viser for tiden noe av det beste og det aller verste innen midlertidighet.
En ferdigplen rulles ut, og noen benker og plantekasser kommer inn på en rivningstomt. Det gir mer hygge enn noen ekstra parkeringsplasser, i påvente av et byggeprosjekt. Kafeer setter ut stoler og bord på fortauet i vårværet.
Vippa er et frodig spisested i et havnelager på Vippetangen, i påvente av utbygging. Skur 13 på Filipstad er blitt skatehall.
SALT på Langkaia har servert mat og musikk, og utenfor Sukkerbiten ligger badstuflåter og kajakkbrygger og dupper ved kaia.
Under utviklingen av Bjørvika og Bispevika har slike tiltak vært en aktivitet for kommune, havn og utbyggere (med prosjektleder Anne Beate Hovind som en utrettelig pådriver, blant annet med parkområdet Losæter).
Det er lang tradisjon for slike provisoriske tiltak i byen, for det flyktige og improviserte.
Så da Stortinget i 2006 vedtok full barnehagedekning, løste Oslo kommune problemet med manglende husvære med å stable rekker av industrielle bygningsbrakker i byens friområder.
Mange av dem står der ennå, 15 år senere. Det var både bekvemt og billig for kommunen.
Ifølge Plan- og bygningsloven kan midlertidige bygg bare stå i to år.
Unntakets kreativitet
Da hovedstadsområdet i Christiania ble bygget ut på 1800-tallet, tok det tid før permanente institusjoner kom på plass. Det sumpige området der Bislettbekken krysset mellom slottet og byen, kunne allikevel brukes.
Konditor Fritzner fikk sette opp sin paviljong, med hoffsjefens tillatelse, mot at den kunne fjernes når som helst. Jubileumsutstillingen i Frognerparken i 1914, besøkt av 1,5 millioner, ble revet året etter.
Slik har byer alltid eksperimentert og improvisert, med unntakets kreativitet, ikke minst for spesielle begivenheter.
Verdensutstillingene tøyde grenser, først med det storslåtte Crystal Palace i London i 1851, så med Eiffeltårnet reist som blikkfang for verdensutstilling i 1889, 324 meter høyt. Det skulle rives etter 20 år, men var blitt for populært som ikon for Paris.
Midlertidigheten utfordrer kreativiteten og gir samtidig toleranse for tidvis ulempe. Juletreet på Universitetsplassen og et litt lurvete julemarked i Studenterlunden godtas, siden vi vet at alt ryddes bort første uke i januar.
Bygging på få dager
Ettersom barnetallene økte og skolefagene ble utvidet i norske barneskoler etter krigen, ble utkanten av skolegårder fylt opp av klassepaviljonger og gymsaler, raskt saksbehandlet og bygget.
Mange står der ennå. Bygging på få dager av nye sykehus og teststasjoner for koronabehandling er vår tids eksempler.
Ved fjord og fjell kan campingplasser fylt av permanent parkerte vogner med levegger og planketerrasser være et annet bilde på en varig midlertidighet.
Bekvem midlertidighet
Når blir en kjapp improvisasjon og bekvem midlertidighet permanent?
Etter Stortingets vedtak om barnehagedekning i 2006 ble det satt opp 19 barnehagepaviljonger i Oslos parker og friområder. Noen ble etter hvert demontert, men praksisen fortsatte: I 2013 var det satt opp 27 paviljong-barnehager.
Et eksempel kan være den midlertidige barnehagen i Suhms gate ved Friggfeltet på Marienlyst – et regulert friområde i en tett utbygd bydel.
Her ble det satt opp to etasjer med industribrakker i 2007. Det foreligger ingen planer om å fjerne dem. Siste søknad om forlengelse ble innsendt i desember, for syvende gang.
Naboene protesterer hver gang. Byrådet har sagt at «midlertidige paviljonger avvikles ikke så lenge det er behov for barnehageplassene».
Hva betyr dette for barnas oppvekstmiljø? Innendørs er det preget av hard brakkeutforming. Ute er det satt opp noen huskestativ og sandkasser, men det er hverken plantet trær eller busker.
Alt er jo midlertidig, må vite.
Det er gitt dispensasjon for klimakrav og universell tilgjengelighet. Over veien, mellom NRK og Marienlyst skole, står et lignende anlegg, også det i full drift.
Naboer protesterer hver gang
Etterstadsletta barnehage ble satt opp på et friområde med samme typer industribrakker i 2006.
Også der protesterer naboer og velforening hver gang det sendes ut nabovarsel om forlengelse. Kravet er at brakkene fjernes, og at friområdet brukes i tråd med formålet. Et krav byutviklingskomiteen i bydel Gamle Oslo nå også har sluttet seg til – på tvers av partipolitiske skillelinjer.
Men midlertidigheten er forlenget nok en gang. Det er behov for «erstatningsplasser ved rehabiliteringer av andre barnehager», ifølge den kommunale oversikten.
Det virker som kommunen mener at et regulert friområde og en park er et ledig areal, som om det ikke er i bruk til noe, at det ligger i dvale og bare venter på bebyggelse.
«Tiltak som står over to år, anses som permanente»
Plan- og bygningsetaten ba Kommunaldepartementet om en avklaring i 2014.
Tilbakemeldingen var tydelig: «Departementet vil presisere at tiltak som står over to år, anses som permanente, slik at tiltakene må behandles som ordinære permanente tiltak etter §20-1».
Altså, det må søkes reguleringsmessig endring fra friområde, og det kreves full bygningsmessig saksbehandling, der estetiske forhold og hensyn til omgivelser og naboer vektlegges.
Det vil være krevende for kommunen å hevde at det på 15 år ikke har vært mulig å lage permanente løsninger
Det vil være krevende for kommunen å hevde at det på 15 år ikke har vært mulig å lage permanente løsninger, akseptable både for miljøet og for barnas velferd.
Pedagogene og styrerne har vært overraskende stille. Kommuneadvokaten engasjerer seg ikke.
Det er kanskje forståelig at det både er bekvemt og billig for en kommune med mange oppgaver, men denne praksisen er altså ulovlig.
Viktig at det midlertidige ikke misbrukes
Det midlertidige er ofte et tegn på en ny urban vitalitet. Tomme mellomrom fylles, ledige lokaler tas i bruk uten noen stor ombygging, det gror opp av sprekkene i gammel asfalt.
Når bylivet nå snart blomstrer opp, etter en lang vinter og en knugende pandemi, ser vi hvordan improvisasjonen gir steder liv, at fellesrommene samler oss og åpner opp byen.
Da er det viktig at det midlertidige ikke misbrukes, i år etter år, slik barnehagebrakkene er et stygt eksempel på.
